Den magiske lommeboken
Forfatteren bor i Nevada, USA.
“Velg det rette, det gir glede. Jeg må alltid velge rett” (Barnas sangbok, 82).
“Du har’n!” sa Mandy. Hun klappet lillebroren sin, og svømte så bort. Mandys familie bodde på motell til de kunne flytte inn i sitt nye hjem. Det var moro å spise ravioli varmet i mikrobølgeovnen til lunsj. Og de kunne svømme i motellets basseng nesten hver dag!
Men det var én ting ved motellet som ikke var så bra. Motellbestyrerens kontor lå rett under rommet deres, og bestyreren syntes Mandy og brødrene og søstrene hennes var for bråkete. “Hvordan kan jeg leie ut rom når det høres ut som om jeg har en flokk med elefanter over hodet mitt?” spurte han pappa.
Etter lunsj hoppet Mandys lillebror Aaron ut av sengen og traff gulvet med et dunk. Mandy krympet seg og så opp på mamma.
“Ingen hopping. List dere på tå,” sa mamma.
Men det var for sent. Telefonen ringte.
“Oi,” tenkte Mandy.
Mamma tok telefonen. Mandy hørte at hun sa unnskyld til bestyreren.
Mors skuldre hang ned da hun la på. “Edward og Mandy”, sa hun, “jeg må få lagt Aaron og Emily så de kan ta en lur. Kan dere ta Kristine og Daniel med ut en tur?”
Da de begynte å gå over motellets parkeringsplass, oppdaget Mandy noe lite og brunt på bakken.
Det var en lommebok. Og det var penger i den.
“Se, Edward!” sa hun, og holdt opp lommeboken.
“Vi må ta denne med til bestyrerens kontor med en gang”, sa Edward.
Mandy kjente at magen knyttet seg. Hvorfor måtte de gjøre det akkurat nå? Kunne ikke mamma eller pappa levere den senere?
Men Mandy visste hva som var det rette å gjøre.
Barna åpnet kontordøren og gikk engstelig inn. Bestyreren rynket pannen. “Vi fant denne lommeboken på parkeringsplassen”, sa Mandy. Hånden hennes skalv da hun la lommeboken på skranken.
En mann som sto ved skranken, kikket bort. “Den er min”, sa han. Han så raskt gjennom lommeboken. “Og alt er her. Takk, barn!”
Mandy så opp på bestyreren. Rynken i pannen var borte, og øynene strålte.
Da de hadde gått fra kontoret, spurte Daniel: “Var den lommeboken magisk?”
“Hvorfor tror du den er magisk?” spurte Edward.
“Fordi den gjorde den gretne mannen glad!”
Edward ristet på hodet. “Lommeboken var ikke magisk”, sa han. “Han ble glad fordi vi gjorde det rette.”
Mandy hadde en spesiell følelse inni seg. Hun hadde aldri visst at det å velge det rette kunne gjøre folk så glade.
Noen dager senere gikk Mandy og pappa for å betale ukens regning. Bestyreren smilte til Mandy. Han hadde bare ringt én gang siden de fant lommeboken, og bare for å takke dem for at de hadde vært ærlige. Mandy følte at hun hadde fått en ny venn.
“Å velge det rette er virkelig magisk”, tenkte Mandy. Hun vinket farvel, og bestyreren vinket tilbake. “Og han er egentlig ikke så gretten likevel.”