Ungdom
Da min venn døde
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
I mitt første år på videregående skole fikk venninnen min en hjerneaneurisme, og døde dagen etter. Selv om jeg var medlem av Kirken, var det likevel vanskelig for meg. Hele mitt liv hadde jeg lært at jeg kunne vende meg til vår himmelske Fader og Frelseren for hva som helst, men jeg hadde aldri opplevd noe lignende før.
Jeg gråt i mange timer, og prøvde å finne noe – hva som helst – som kunne gi meg fred. Kvelden etter at hun døde, fant jeg frem salmeboken. Da jeg bladde gjennom sidene, stoppet jeg på “O, bli hos meg, det aften er” (Salmer, nr. 51). Det tredje verset gjorde spesielt inntrykk på meg:
O, bli hos meg, det aften er,
så trist den mørke natt
foruten deg, din trøst å få,
alt synes meg forlatt.
Jeg frykter da den ondes makt,
o, hjelp meg, Herre kjær!
Min Frelser, bli i natt hos meg,
for nå det aften er.
Dette verset ga meg virkelig fred. Jeg visste da at ikke bare kunne Frelseren bli hos meg den natten, men at han også visste nøyaktig hvordan jeg følte meg. Jeg vet at kjærligheten jeg følte gjennom salmen, ikke bare hjalp meg gjennom den natten, men også har hjulpet meg gjennom mange andre prøvelser jeg har opplevd.