Det eneste som reddet meg
Artikkelforfatteren bor i Tokyo, Japan.
Et uventet vennskap hjalp meg å forandre livet mitt fra mørke til lys.
Illustrasjoner: Pat Kinsella
Golf er en populær sport i Japan, så jeg begynte å spille det da jeg var 14 år gammel som en måte å tilbringe tid med faren min. Det var moro fra første stund, og etter hvert begynte jeg å trene på egenhånd, og spilte på golflaget på videregående. Jeg ble venner med mine lagkamerater og trenere, som oppmuntret meg til å følge drømmen om å bli profesjonell golfspiller.
Jeg arbeidet hardt, ikke bare med spillet mitt, men med studiene, og ble en av de beste i klassen.
Da jeg begynte på universitetet, hadde jeg et godt forhold til golftreneren og lagkameratene. De var bedre enn meg, så jeg gjorde alt jeg kunne for å holde tritt med dem. Noen av lagets medlemmer kommenterte mitt unike fornavn, Shuho. Jeg fortalte dem at min koreanske mormor ga det til meg, og at det er koreansk for “vakkert fjell”. Fra da av følte jeg at deres holdning til meg forandret seg, påvirket av flere generasjoner med gnisninger mellom enkelte i Korea og Japan.
De begynte å kalle meg “koreanergutten”, og sa at jeg ville skade universitetets gode navn og rykte. Istedenfor å la meg trene golf sammen med dem, tvang de meg til å vaske toalettene.
Det ble stadig mer stressende å være sammen med laget. Ettersom jeg var borte fra hjemmet, føltes det som om jeg var alene. Jeg prøvde å holde fast ved drømmen og gjenvinne trenerens og lagets gunst, men etter to år taklet jeg ikke den dårlige behandlingen deres lenger, så jeg dro hjem.
Dette var en mørk tid for meg. Stresset fikk psykiske og fysiske ringvirkninger. Det hadde gått hardt ut over selvbildet mitt i to år. Min drøm om å bli profesjonell golfspiller var ved veis ende. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Og jeg var sint. Jeg var sint på alle – treneren, lagkameratene og mine foreldre. Jeg var så sint at tankene mine skremte meg. Jeg hadde ingen venner, og jeg følte ikke at jeg kunne stole på eller omgås andre mennesker. I seks måneder dro jeg bare hjemmefra for å trene på treningsstudio.
I denne mørke perioden av livet mitt ble jeg venner med Justin Christy, som jeg møtte på treningsstudioet. Første gang jeg så ham, trodde jeg han var en utvekslingsstudent. Jeg nølte med å snakke med ham før jeg så ham snakke med noen på treningsstudioet, og ble overrasket over å høre at han snakket japansk. Jeg følte fortsatt ikke at jeg kunne stole på andre, men han foreslo at vi kunne trene sammen. Det var noe annerledes ved ham som jeg ikke forsto den gangen. Jeg var rolig når jeg var sammen med ham. Jeg begynte å glede meg til treningstiden vår sammen. Jeg hadde funnet en jeg følte at jeg kunne stole på som en venn.
Etter å ha trent sammen i noen måneder, inviterte Justin meg til en middagsgruppe som jeg gikk på med jevne mellomrom. Jeg nølte, men etter flere invitasjoner bestemte jeg meg for å gå på det som viste seg å være en middag for unge enslige voksne hjemme hos Richard og Corina Clark. De tok godt imot meg da jeg kom hjem til dem, bror Clark på japansk og søster Clark på engelsk. Jeg skjønte ikke hva hun sa, men jeg forsøkte å svare henne. Selv om det var flere der som ikke snakket japansk, var de en morsom gruppe som var varm og vennlig. Det var mye latter.
Jeg begynte å delta på andre aktiviteter for unge enslige voksne, og hadde aldri hatt så mye moro sammen med andre mennesker. Jeg lurte på hva det var med disse menneskene som gjorde dem så hyggelige og vennlige.
Omtrent på denne tiden spurte Justin meg hva jeg ønsket å gjøre med livet mitt. Jeg ble overrasket da jeg innså at målene mine hadde begynt å endre seg. Jeg sa at jeg ønsket å lære engelsk, og jeg ønsket å være en venn for alle, akkurat som ham. Han fortalte meg om de gratis engelsktimene i kirken hans. Jeg gikk på engelsktimen og møtte misjonærene. Selv om jeg aldri hadde tenkt på Gud, følte jeg at jeg burde lytte til misjonærene. De lærte meg det grunnleggende i evangeliet og ringte meg nesten hver dag. De ble mine gode venner, noe som gjorde meg veldig glad fordi jeg ennå ikke hadde så mange venner.
Jeg begynte å møte mange medlemmer av Kirken som deltok på misjonærleksjonene sammen med meg og ble gode venner av meg. De underviste meg i evangeliet og satte et eksempel for meg. Justin snakket med meg om Mormons bok, og fortalte meg historier fra den slik at jeg ønsket å lese den selv. En annen venn, Shingo, som er veldig detaljorientert, snakket med meg om læresetningene på en måte som var lett for meg å forstå. Han bar alltid sitt vitnesbyrd på slutten av samtalene våre.
Jeg hadde funnet noe jeg trodde på og et sted hvor jeg følte tilhørighet. Etter at jeg ble døpt og bekreftet, begynte jeg å tenke på misjon, men det bekymret meg at jeg skulle bruke to år på det. Jeg snakket med mange om å reise på misjon, spesielt mine venner som var hjemvendte misjonærer. Jeg tenkte mye på det, og jeg innså at evangeliet var det eneste som kunne ha reddet meg.
Jeg vet at Gud har gitt meg alt – mine drømmer, mitt håp, mine venner og ikke minst kjærlighet. Evangeliet hjalp meg å komme ut av mørket og inn i lyset.
Hvordan jeg delte evangeliet med Shuho
Av Justin Christy
Da jeg møtte Shuho på treningsstudioet, sa han at han ønsket å lære engelsk og delta i et golf-utvekslingsprogram. Jeg fortalte ham om engelsktimene i kirken, men det tok flere uker før vi kunne delta. I mellomtiden, mens vi trente sammen, snakket vi mye om emner i evangeliet, om Mormons bok og om livet generelt.
Vennskapet og eksemplene til medlemmer av Kirken som han møtte, vekket oppmerksomheten hans og hjalp ham å lære om evangeliet. Det er Ånden som fører til omvendelse. Alt vi gjør er å gi budskapet og støtte folk når de velger selv.
Før var det stressende for meg å tenke på å dele evangeliet med andre. Men jeg har funnet ut at hvis vi bare åpner munnen til rett tid, vil vi få misjonæranledninger. Alt vi trenger å gjøre er å invitere folk til en aktivitet eller et møte i kirken. Hvis vi har et åpent sinn, vil det alltid være muligheter til å dele evangeliet med andre.