En tornekrone, en seierskrone

August i Det hellige land. Rundt omkring oss skimret ruinene av Kapernaum i ettermiddagsvarmen. Det var et fascinerende sted å være, men både guiden vår og en sangsikade i nærheten hadde surret og mumlet ganske lenge, så tankene mine begynte å vandre.

Brått ble jeg oppmerksom igjen da guiden pekte på treet som ga oss skygge, og sa nonchalant: «De kaller dette for ”tornekronetreet”» Jeg kikket opp på de bladrike grenene. Hvor var tornene? Jeg strakte meg opp og dro forsiktig en liten gren nærmere.

Der, blant de fine bladene, så jeg tornene. Tynne og grønne, fryktelig skarpe og så lange som tommelen min, men umulige å få øye på fra mer enn noen centimeters avstand. Men om noen kom i kontakt med en av disse bladrike kvistene, ville de utvilsomt ha fått vondt.

Jeg tenkte på de mange maleriene jeg hadde sett av Frelseren som sto foran parodien av en domstol, kledd i purpur og med en krone av forvridde, tørre, tornete vinranker på hodet. Det slo meg at en slave eller soldat som fikk oppgaven med å lage denne kronen, kanskje ville ønske å arbeide med bøyelige grønne grener som dem i treet over meg – ikke med sprø, tørre kvister. Mer talende er det at kronen ikke bare skulle påføre smerte, men også spotte og håne.

I oldtiden ble ofte en grønn, bladrik krone eller krans – vanligvis av velluktende laurbærblader – gitt til vinnere av konkurranser og slag. Laurbærkranser prydet bildene av konger og keisere. Kanskje den grusomme kronen som ble presset ned over Frelserens panne, var bladrik og grønn som en hånlig henvisning til denne gamle heder. Dette er bare en hypotese, ikke doktrine. Men for meg blir ett aspekt ved forsoningen klarere når jeg ser det for meg på denne måten: Frelseren er klar over våre smerter, og han er i stand til å helbrede oss.

Kappen han ble kledd i, var et hånlig symbol på kongelighet. Den dekket merkene og flengene etter piskingen han nettopp hadde blitt utsatt for. På samme måte ville en bladrik tornekrone se ut som en seierskrans, men faktisk skjule den smerte den påførte.

Så mange av oss bærer på usynlig smerte. Salmen lærer oss at «i det stille hjerte ligger gjemt sorg som øyet ikke kan se» («Lord, I Would Follow Thee», Hymns, nr. 220). Men Frelseren ser virkelig. Han er vel kjent med lønnlige kvaler. Under hele sin tjenestegjerning levde han i forventning om forsoningen og oppstandelsen. Men de han underviste og velsignet og helbredet, visste det ikke. Selv hans egne disipler var uvitende om det.

Frelseren ser forbi «kappene» og «kronene» som skjuler våre smerter for andre. Etter å ha gjennomgått «smerter og lidelser og fristelser av alle slag», er han full av barmhjertighet og vet hvordan han kan hjelpe oss når vi legger våre byrder ved hans føtter (se Alma 7:11–12). Han er den balsam som kan lege selv dype og skjulte sår. Og den kronen han holder frem for oss, er i sannhet seierherrens.