Hans lidelse letter vår

Som sykepleier ved intensivavdelingen for nyfødte tar jeg meg av syke, noen ganger veldig små babyer. En natt hadde jeg ansvar for en liten gutt som var født 17 uker for tidlig og bare veide cirka en halv kilo. Hendene hans var bitte små, de spede beina hans omtrent på størrelse med fingeren min og føttene hans omtrent på størrelse med tommelen min. På grunn av alvorlige pusteproblemer trodde ikke legene at han ville overleve natten.

En stillhet senker seg over hele avdelingen når en nyfødt kjemper for livet. Belastningen øker for alle, spesielt barnets sykepleier, og denne natten var det meg. Foreldrene hadde vært hos ham mesteparten av dagen, men de var utslitt. Moren hadde gått tilbake til rommet sitt for sårt tiltrengt hvile.

Barnets rom inneholdt en kuvøse, monitorer, en respirator og intravenøspumper som holdt ham i live. Ettersom han var så syk og trengte intensivbehandling, hadde jeg ikke ansvar for andre pasienter den natten. Jeg skulle være ved hans side hele natten, travelt opptatt med medisiner, overvåkning, behandling og prøver.

Etter hvert som natten gikk prøvde jeg å forestille meg hva jeg ville ha følt om jeg var moren hans. Hjertesorgen ville ha vært uutholdelig.

Jeg vasket ansiktet hans forsiktig, rørte ved de små hendene og føttene, skiftet ytterst varsomt på ham og la ham i et mykt nytt teppe. Jeg funderte på hva annet jeg kunne gjøre for min lille pasient. Hva ville moren hans ha gjort? Hva ville min himmelske Fader at jeg skulle gjøre?

Denne dyrebare, uskyldige lille ånden ville snart vende tilbake til sin Fader i himmelen. Jeg undret på om han var redd. Jeg tenkte på mine egne barn. Da de var små og redde, hadde jeg sunget for dem. «Jeg er Guds kjære barn» var favoritten. Mens jeg strevde med tårene sang jeg for barnet.

Som sykepleier så jeg slangene og blodet, telte pustebevegelsene i barnets bryst, lyttet til hjerteslagene og fulgte med på tallene på monitorene. Som siste-dagers-hellig så jeg en celestial ånd og undret meg over frelsesplanen.

Etter hvert som natten gikk ble helsen hans dårligere. Han utviklet til slutt en tilstand som gjorde at han blødde i lungene.

På morgenkvisten gled min lille pasient stille gjennom sløret. Han forlot sin mors armer og ble «tatt hjem til den Gud som ga [ham] liv» (Alma 40:11).

Jeg kom nærmere Frelseren og min himmelske Fader den natten. Jeg fikk større forståelse for Herrens kjærlighet til menneskene – og hans kjærlighet til meg. Jeg ble påminnet om, til og med overrasket over, hvor dyp min kjærlighet til ham var. Og jeg følte et ønske om å bli vennligere, mildere, mer tilgivende, mer medfølende – mer lik ham – én dag og ett hjerteslag om gangen.