Opplæring i bruk av håndboken vektlegger arbeidet med å frelse sjeler

President Eyring kalte møtet en «ny mulighet til å lære å bruke håndboken mer effektivt», og oppfordret ledere til å øke sin evne til å motta åpenbaring.

«Bare ved Ånden kan dere vite hvordan dere skal anvende det dere leser i håndboken,» sa han. “… Det kan virke upraktisk å forvente eller så mye som håpe på den strøm av åpenbaring dere trenger i deres daglige tjeneste. Den vil ikke komme uten tro og hardt arbeid, men det er mulig.»

President Eyring lovet at hvis ledere arbeider og ber om «forståelse og følger livets ord» som blir gitt dem, vil Herren hjelpe dem å yte tjeneste og lederskap ut over deres egne evner.

«Håndboken er doktrinær,» sa eldste Oaks, «og den er mindre enn den forrige håndboken fordi den i mange tilfeller ikke fremsetter regler eller gir instrukser. Den gir isteden prinsipper som inspirerte ledere kan anvende … i henhold til sine lokale omstendigheter.»

Eldste Bednar og Eldste Christofferson advarte mot å hoppe over de første kapitlene i Håndbok 2 for å komme til retningslinjene i senere kapitler. De første kapitlene danner et doktrinært grunnlag for å forstå og anvende prinsippene og retningslinjene som følger.

Eldste Bednar sa at ettersom håndbøkene er «prinsipp-baserte, med færre detaljerte instruksjoner, stilles betydelig større krav til vår egen åndelighet».

«Når det gjelder læresetninger, pakter og retningslinjer som er fastsatt av Det første presidentskap og De tolv, avviker vi ikke fra håndboken,» sa eldste Nelson. «En del andre aktiviteter kan tilpasses lokale omstendigheter.»

Ifølge eldste Porter ble kapittel 17, «Ensartethet og tilpasning», tatt med for å hjelpe lokale ledere å følge Ånden og avgjøre når det er på sin plass å tilpasse visse programmer. Kapitlet forklarer hva som ikke kan forandres, og gir fem omstendigheter som kan berettige tilpasninger: familieomstendigheter, vanskelige transport- og kommunikasjonsforhold, små quorumer eller klasser, for få ledere og sikkerhetshensyn.

«Behørige tilpasninger svekker ikke Kirken, men styrker den,» sa eldste Porter i en tale som ble opplest av eldste W. Craig Zwick i De sytti. Når lokale ledere gjør inspirerte tilpasninger, skulle de ikke føle at de tar til takke med mindre enn idealet. «Enhver enhet i Kirken har tilgang til læresetningene, ordinansene, prestedømskraften og de Åndens gaver som er nødvendige for Guds barns frelse og opphøyelse,» skrev eldste Porter.

Endringer som er gjort gjennom hele Håndbok 2, har til hensikt å fremme arbeidet med å frelse sjeler. President Eyring sa: «Håndboken vil bli en skatt for dere hvis dere bruker den til å hjelpe andre å velge veien til evig liv. Det er dens hensikt.»

Kapittel 5 samler en rekke emner som tidligere ble behandlet separat, under overskriften «Arbeidet med å frelse sjeler i menigheten og staven», herunder medlemsmisjonær-arbeidet, arbeidet med å holde på nye medlemmer, aktivisering, tempelarbeid og slektshistorie og undervisning i evangeliet.

«Paulus sa at i denne evangelieutdelingen i tidenes fylde ville alt bli samlet til ett i Kristus,» sa eldste Bednar (se Efeserne 1:10). «Det er ett verk.»

For eksempel er det som noen tidligere regnet som Kirkens forskjellige misjoner, «det samme verk i forskjellige virkefelter», sa han. Misjonærarbeid består i å forkynne evangeliet og invitere andre til å motta hellige ordinanser og inngå pakter. Fullkommengjørelse av de hellige – herunder arbeidet med å holde på nye medlemmer, aktivisering og undervisning – er det samme som å oppfordre andre til å overholde sine ordinanser og pakter. Å forløse de døde gjennom slektshistorie og tempelarbeid er det samme som å gi de døde anledning til å motta ordinanser og inngå pakter.

Eldste Holland sa at endringene i håndbøkene generelt er gjort for å skape en forståelse av at ledere i quorum og hjelpeorganisasjoner ikke deltar i menighetsrådet bare for å tenke på medlemmene i sine respektive quorumer eller hjelpeorganisasjoner, men at de har et felles ansvar for alle medlemmers åndelige velferd.

Eldste Cook klargjorde hvordan noen av endringene i Håndbok 2 bidrar til arbeidet med å frelse sjeler.

Han understreket viktigheten av at biskoper og menighetsråd ivaretar velferdsbehovene, nå som vi ikke lenger har noe velferdsmøte. Han forklarte det utvidede ansvar ledere i Det melkisedekske prestedømme har for rådgivning av quorumsmedlemmene. Han forklarte også endringer som gjør det mulig for fedre som ikke er fullstendig tempelverdige, å delta i familiemedlemmers ordinanser og velsignelser i visse omstendigheter.

«Det er ikke vår oppgave å drive programmer eller lede en organisasjon,» sa eldste Bednar. «Dette er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Dette er arbeidet med å frelse sjeler. Og når vi begynner å tenke på ordinanser og pakter, skulle prestedømsledere stille spørsmålet: Hva er den neste ordinansen dette medlemmet eller denne familien trenger, og hvordan kan vi hjelpe til med forberedelsene?»

Eldste Scott uttrykte bekymring over at ledere enkelte steder går glipp av anledninger til å inkludere kvinner i rådsforsamlinger. «Når kvinner kan oppmuntres til å delta fritt på menighetsrådsmøtene, er deres ideer alltid nyttige og inspirerende,» sa han.

Ledere kan oppmuntre til deltagelse ved å henvende seg direkte til søstrene og uttrykke takknemlighet for deres innspill og anbefalinger, forklarte eldste Scott.

«En velsignelse som blir de prestedømslederes hjem til del» som følger disse retningslinjene, er at «disse mennene kan sette større pris på den hellige rolle deres hustruer har i deres eget hjem», tilføyde han.

Han forklarte viktigheten av å søke enstemmighet blant rådsmedlemmene. Når han får en følelse av dette, kan en leder være oppmerksom på det og be om avstemning. I tilfeller hvor medlemmene ikke er enstemmige, skulle lederne søke råd fra hvert medlem av menighetsrådet, uttrykke takknemlighet for deres innspill, ta en beslutning og så be rådsmedlemmene støtte denne beslutningen. Eldste Scott understreket viktigheten av å ivareta taushetsplikten når det gjelder det som behandles i grensrådet.

Eldste Nelson avsluttet opplæringen med å uttrykke tre forhåpninger – at forenklingen vil gjøre det mulig å gjøre mer effektiv bruk av medlemmenes tid og ressurser, at hver enkelt prestedømsbærer må bli bedre i stand til å velsigne enkeltpersoner og familier i Kirken og at hvert medlem må føle større hengivenhet og et større ønske om å følge disippelens vei.