Alltid minnes ham

Nadverdens velsignelse av brødet forplikter oss til å være villige til å påta oss Sønnens navn «og alltid minnes ham og holde hans bud som han har gitt [oss]» (L&p 20:77). Man kan også med rette lese denne pakten som «alltid minnes ham for å holde hans bud». Det var slik han alltid mintes Faderen. Som han sa: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Etter det jeg hører, dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg» (Johannes 5:30).

Jesus oppnådde fullkommen enhet med Faderen ved å underkaste seg Faderens vilje, både legemlig og åndelig. Under henvisning til sin Fader sa Jesus: «Jeg gjør alltid det som er til behag for ham» (Johannes 8:29). Fordi det var Faderens vilje, underkastet Jesus seg til og med døden, «Sønnens vilje blir oppslukt av Faderens vilje» (Mosiah 15:7). Hans fokus på Faderen er en av hovedgrunnene til at Jesu tjenestegjerning var så tydelig og kraftfull.

På samme måte kan du og jeg sette Kristus i sentrum i vårt liv og bli ett med ham slik han er ett med Faderen (se Johannes 17:20–23). Vi kan begynne med å ta bort alt i vårt liv og deretter sette det tilbake i prioritert rekkefølge med Frelseren i sentrum. Vi skulle først få på plass det som gjør det mulig å alltid minnes ham – hyppig bønn og skriftstudium, ettertenksomt studium av apostlenes læresetninger, ukentlig forberedelse til verdig deltagelse i nadverden og søndagens møter, samt å skrive ned og minnes det Ånden og erfaring lærer oss om det å være en disippel.

Andre ting kan bli gitt deg i dine tanker som er spesielt tilpasset deg der du nå befinner deg i livet. Når vi vier tilstrekkelig tid og ressurser til disse tingene og lar vårt liv dreie seg om Kristus, kan vi begynne å tilføye andre ansvarsoppgaver og ting av verdi, som utdannelse og familieansvar. På denne måten vil ikke det essensielle bli fortrengt av det som bare er godt i vårt liv, og ting av mindre verdi vil få lavere prioritet eller helt og holdent falle bort.

Jeg forstår at det å bringe vår vilje i samsvar med Jesu Kristi vilje, slik han har bragt sin vilje i samsvar med Faderens vilje, ikke er noen enkel sak. President Brigham Young (1801–77) talte innsiktsfullt om vår utfordring da han sa:

«Etter alt som er sagt og gjort, etter at Han har ledet sitt folk så lenge, begriper dere ikke at det mangler tillit til vår Gud? Kan dere merke det hos dere selv? Dere kan spørre: ”Bror Brigham, merker du det hos deg selv?” Jeg gjør det, jeg kan se at jeg mangler tillit, i en viss grad, til Ham som jeg setter min lit til. – Hvorfor det? Fordi jeg ikke har evne til det, som følge av det som fallet har bragt over meg …

… Noe oppstår tidvis inni meg som i betydelig grad trekker en skillelinje mellom mine interesser og min himmelske Faders interesser – noe som gjør at mine interesser og min himmelske Faders interesser ikke er fullstendig ett.

Jeg vet at vi skulle føle og forstå, i den grad det er mulig, i den grad en fallen natur vil tillate oss, i den grad vi kan få tro og kunnskap til å forstå oss selv, at det som er i den Guds interesse som vi tjener, er i vår interesse, og at vi ikke har noen annen, hverken i tid eller i evighet.»¹

Selv om det ikke alltid er lett, kan vi konsekvent strebe fremover i tro på Herren. Jeg kan vitne om at vårt ønske om og vår evne til alltid å minnes og følge Frelseren vil vokse med tiden. Vi skulle tålmodig arbeide mot dette målet og alltid be om den dømmekraft og guddommelige hjelp vi trenger. Nephi sa: «Jeg sier dere at dere alltid må be og ikke bli motløse, og at dere ikke må gjøre noe for Herren uten at dere først ber til Faderen i Kristi navn om at han vil hellige deres gjerning for dere, så deres gjerning kan bli til gavn for deres sjel» (2 Nephi 32:9).

Jeg opplevde et enkelt eksempel på en slik bønn da eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum og jeg fikk i oppdrag å gjennomføre et videokonferanse-intervju med et ektepar i et annet land. Kort tid før vi gikk i studio, gjennomgikk jeg på nytt den informasjon vi hadde innhentet om ekteparet og følte at jeg var forberedt for intervjuet. Noen minutter før den avtalte tiden så jeg eldste Oaks alene med bøyd hode. Etter en kort stund løftet han hodet og sa: «Jeg måtte bare fullføre min bønn som forberedelse for dette intervjuet. Vi vil trenge dømmekraftens gave.» Han hadde ikke forsømt den viktigste forberedelsen, en bønn for å vie vår innsats til vårt beste og til Herrens ære.

Skriftene gjør det klart at det vil komme en stor dommens dag da Herren vil stå og dømme nasjonene (se 3 Nephi 27:16), og da hvert kne skal bøye seg og hver tunge bekjenne at han er Kristus (se Romerne 14:11; Mosiah 27:31; L&p 76:110). Denne dommens individuelle karakter og omfang beskrives av Alma i Mormons bok:

«For våre ord vil fordømme oss, ja, alle våre gjerninger vil fordømme oss. Vi skal ikke finnes skyldfrie, og våre tanker vil også fordømme oss. Og i denne fryktelige tilstand skal vi ikke våge å se opp til vår Gud, og vi ville være umåtelig glade om vi kunne befale klippene og fjellene å falle over oss for å skjule oss for hans nærhet.

Men dette kan ikke skje. Vi må komme frem og stå for ham i hans herlighet og i hans kraft og i hans velde, majestet og herredømme, og erkjenne til vår evige skam at alle hans straffedommer er rettferdige, at han er rettferdig i alle sine handlinger, og at han er barmhjertig mot menneskenes barn, og at han har all makt til å frelse enhver som tror på hans navn og bærer frukt som er omvendelsen verdig» (Alma 12:14–15).

Da Frelseren definerte sitt evangelium, sto denne dom sentralt. Han sa:

«Se, jeg har gitt dere mitt evangelium, og dette er det evangelium som jeg har gitt dere – at jeg kom til verden for å gjøre min Faders vilje fordi min Fader sendte meg.

Og min Fader sendte meg så jeg kunne bli løftet opp på korset, og etter at jeg hadde blitt løftet opp på korset, så jeg kunne trekke alle mennesker til meg slik at likesom jeg er blitt løftet opp av mennesker, slik skulle mennesker løftes opp ved Faderen for å stå for meg for å bli dømt etter sine gjerninger, enten de er gode eller de er onde –

og av denne grunn har jeg blitt løftet opp. Derfor vil jeg ifølge Faderens makt trekke alle mennesker til meg, så de kan bli dømt ifølge sine gjerninger» (3 Nephi 27:13–15).

Det å bli «løftet opp på korset» er naturligvis en symbolsk henvisning til Jesu Kristi forsoning hvorved han tilfredsstilte de krav som rettferdigheten måtte ha på hver av oss. Med andre ord, ved sin lidelse og død i Getsemane og på Golgata betalte han alt som rettferdigheten kunne kreve av oss for våre synder. Han står derfor i rettferdighetens sted og er rettferdigheten personliggjort. Slik Gud er kjærlighet, er Gud også rettferdighet. Vår gjeld og våre forpliktelser går nå til Jesus Kristus. Han har derfor rett til å dømme oss.

Denne dom, sier han, bygger på våre gjerninger. Den særdeles «gode nyhet» i hans evangelium er at han tilbyr tilgivelsens gave på betingelse av vår omvendelse. Hvis våre gjerninger innbefatter omvendelse, vil han derfor tilgi våre synder og villfarelser. Dersom vi forkaster benådningens gave og nekter å omvende oss, vil vi motta den rettferdige straff som han nå representerer. Han sa: «For se, jeg, Gud, har lidd dette for alle for at de ikke skulle lide, hvis de ville omvende seg. Men hvis de ikke vil omvende seg, må de lide likesom jeg» (L&p 19:16–17).

Å alltid minnes ham innebærer derfor at vi alltid minnes at ingenting er skjult for ham. Det finnes ingen del av vårt liv, hverken handlinger, ord eller tanker, som kan holdes utenfor Faderens og Sønnens kunnskap. Intet juks på en prøve, intet tilfelle av nasking, ingen lidderlig fantasi eller ettergivenhet, og ingen løgn blir oversett, skjult eller glemt. Uansett hva vi «slipper unna med» i dette liv eller klarer å skjule for andre mennesker, må vi uansett stå til rette for det når dagen uunngåelig kommer da vi blir løftet opp for å stå for Jesus Kristus, den rene og fullkomne rettferdighets Gud.

Denne realitet har til forskjellige tider tilskyndet meg enten til omvendelse eller til å unngå synden i første omgang. I forbindelse med et boligsalg var det en gang en feil i dokumentene, og jeg befant meg i en situasjon hvor jeg var juridisk berettiget til mer penger fra kjøperen. Eiendomsmegleren min spurte om jeg ønsket å beholde pengene, ettersom jeg hadde rett til å gjøre det. Jeg tenkte på å skulle møte Herren, rettferdigheten personliggjort, og forsøke å forklare at jeg var juridisk berettiget til å utnytte kjøperen og hans feiltakelse. Jeg kunne ikke se for meg at jeg ville være særlig overbevisende, ikke minst fordi jeg trolig selv ville be om nåde på samme tid. Jeg visste at jeg ikke kunne leve med meg selv om jeg var så uhederlig at jeg beholdt pengene. Jeg svarte megleren at jeg ville holde meg til avtalen slik vi alle opprinnelig hadde forstått den. Det er verdt mye mer for meg enn en hvilken som helst pengesum å vite at jeg ikke har noe å angre på i denne handelen.

I min ungdom var jeg en gang skjødesløs på en måte som resulterte i at en av mine brødre fikk en mindre skade. Jeg tok ikke ansvar for min tåpelighet den gangen, og ingen visste om min rolle i saken. Mange år senere ba jeg om at Gud ville åpenbare for meg om det var noe i mitt liv som trengte å rettes opp i slik at jeg kunne bli mer akseptabel for ham, og jeg kom til å tenke på denne hendelsen. Jeg hadde glemt den, men Ånden hvisket at dette var en uoppgjort overtredelse som det var nødvendig for meg å bekjenne. Jeg ringte broren min, beklaget og ba ham om tilgivelse, hvilket han umiddelbart og storsinnet ga meg. Min forlegenhet og anger ville ha vært mindre hvis jeg hadde bedt om unnskyldning da ulykken skjedde.

Det var interessant og megetsigende for meg at Herren ikke hadde glemt denne hendelsen for lenge siden, selv om jeg hadde glemt den. Synder tar ikke hånd om seg selv, og de svinner ikke bare hen. Synder blir ikke «feid under teppet» i tingenes evige orden. De må gjøres opp, og det fine er at på grunn av Frelserens nåde og forsoning kan de gjøres opp på en adskillig gunstigere og mindre smertefull måte enn ved at vi selv må innfri den krenkede rettferdighet direkte.

Vi skulle også fatte mot når vi tenker på en dom hvor intet blir oversett, for dette innebærer også at ingen lydig eller vennlig handling og ingen god gjerning, uansett hvor liten den måtte være, blir glemt, og ingen motsvarende velsignelse vil noensinne bli holdt tilbake.

I gjenopprettelsens barndom ga Jesus råd og trøst til Joseph Smith og Oliver Cowdery, som arbeidet med oversettelsen av Mormons bok og snart skulle motta prestedømmet. Joseph var 23 år gammel den gangen, og Oliver var 22. Forfølgelse og andre hindringer forekom hyppig, om ikke kontinuerlig. I disse omstendigheter, i april 1829, sa Herren følgende til dem:

«Frykt ikke, lille hjord, gjør godt, la jord og helvete forene seg mot dere, for hvis dere er bygget på min klippe, kan de ikke få overhånd.

Se, jeg fordømmer dere ikke. Gå bort og synd ikke mer, arbeid sindig med det jeg har befalt dere.

Se hen til meg i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke.

Se sårene som gjennomtrengte min side, og også naglemerkene i mine hender og føtter, vær trofaste, hold mine bud, og dere skal arve himmelens rike. Amen» (L&p 6:34–37).

Å se hen til Frelseren i enhver tanke er naturligvis en annen måte å si «alltid minnes ham» på. Hvis vi gjør det, trenger vi hverken å tvile eller frykte. Frelseren minnet Joseph og Oliver, slik han minner oss, på at han gjennom sin forsoning har mottatt all makt i himmelen og på jorden (se Matteus 28:18), og han har både evne og vilje til å beskytte oss og ivareta våre behov. Om vi bare er trofaste, kan vi ha ubetinget tillit til ham.

Før denne trøstende åpenbaringen til Joseph og Oliver gjennomgikk profeten en intens og smertefull opplevelse som lærte ham å se hen til Frelseren og ikke frykte menneskers oppfatninger, press eller trusler.

I juni 1828 lot Joseph Martin Harris ta med seg de første 116 sidene av manuskriptet til Mormons bok fra Harmony, Pennsylvania for å vise dem til familiemedlemmer i Palmyra, New York. Da Martin ikke kom tilbake som avtalt, reiste en engstelig Joseph med skyssvogn til sine foreldres hjem i bykommunen Manchester i New York. Profeten sendte straks bud etter Martin. Da Martin kom, innrømmet han at han ikke hadde manuskriptet og heller ikke visste hvor det var.

Joseph utbrøt: «Å! Min Gud, min Gud… Alt er tapt, er tapt. Hva skal jeg gjøre? Jeg har syndet. Det er jeg som har vekket Guds vrede ved å be ham om det som jeg ikke hadde rett til å be ham om … Hvilken irettesettelse skulle jeg ikke få av Den aller høyestes engel?»

Dagen etter reiste profeten tilbake til Harmony. Da han kom dit, sa han: «Jeg begynte å ydmyke meg i kraftig bønn til Herren … om at jeg om mulig måtte få nåde ved hans hender og få tilgivelse for alt jeg hadde gjort som var i strid med hans vilje.»²

Etter å ha refset Joseph for å frykte mennesker mer enn Gud, sa Herren:

«Du er Joseph, og du var utvalgt til å utføre Herrens verk, men på grunn av overtredelse, hvis du ikke er påpasselig, vil du falle.

Men kom i hu, Gud er barmhjertig, omvend deg derfor fra det du har gjort som er i strid med det bud jeg ga deg, og du er fremdeles utvalgt og er igjen kalt til arbeidet» (L&p 3:9–10).

«I en periode tok Herren urim og tummim og platene fra Joseph. Men disse tingene ble snart gitt tilbake til ham. ”Engelen frydet seg da han ga meg tilbake urim og tummim,” mintes profeten, ”og sa at Gud var tilfreds med min trofasthet og ydmykhet, og elsket meg for min anger og flid i bønn, noe jeg hadde gjort så godt at jeg … kunne ta fatt på oversettelsesarbeidet igjen.”Da Joseph gikk videre med det store arbeidet som lå foran ham, var han nå styrket av de gode følelsene av å ha mottatt Herrens tilgivelse og en fornyet beslutning om å gjøre hans vilje.»³

Profetens beslutning om å stole på Gud og ikke frykte hva mennesker kunne gjøre, ble urokkelig etter denne opplevelsen. Hans liv deretter var et utmerket eksempel på hva det vil si å minnes Kristus ved å sette sin lit til hans makt og barmhjertighet. Joseph uttrykte denne forståelsen under sitt svært vanskelige og prøvende fengselsopphold i Liberty, Missouri med følgende ord:

«Dere vet, brødre, at i storm har et meget stort skip svært stor nytte av et ganske lite ror når det skal holdes opp mot vinden og bølgene.

Derfor, høyt elskede brødre, la oss med glede gjøre alt som står i vår makt, og måtte vi så bli stående og ha full tillit til å få se Guds frelse og hans arm bli blottet» (L&p 123:16–17).

Å «alltid minnes ham» innebærer kort sagt at vi ikke lever vårt liv i frykt. Vi vet at utfordringer, skuffelser og sorg vil komme for å undervise oss alle på forskjellige måter, men vi vet også at alt til slutt vil tjene oss til det gode på grunn av vår guddommelige talsmann (se L&p 90:24; 98:3). Det er den slags tro som så enkelt ble uttrykt av president Gordon B. Hinckley (1910–2008) da han sa: «Ting vil ordne seg.»⁴ Hvis vi alltid minnes Frelseren, kan vi «med glede gjøre alt som står i vår makt», i visshet om at hans makt og kjærlighet til oss vil gi oss det vi mangler.

Måtte vi alltid minnes ham – «så hans Ånd alltid kan være hos [oss]» (L&p 20:77). Jeg bærer vitnesbyrd om kraften i Jesu Kristi forsoning. Jeg bærer vitnesbyrd om den levende, oppstandne Herre. Jeg bærer vitnesbyrd om Faderens og Sønnens uendelige og personlige kjærlighet til hver av oss, og jeg ber om at vi alltid må huske denne kjærligheten, i alle dens uttrykksformer.