Gjør ditt aller beste

Mine kjære brødre i prestedømmet som er samlet her i dette fullsatte Konferansesenteret og over hele verden, jeg føler meg ydmyk over det ansvar jeg har for å tale til dere. Jeg slutter meg til de budskapene som er gitt og uttrykker til hver og en av dere min oppriktige kjærlighet, så vel som min takknemlighet for deres tro og deres hengivenhet.

Brødre, vårt ansvar som prestedømsbærere er meget viktig, slik det er forklart i Lære og pakter: «Det høyere eller melkisedekske prestedømmes kraft og myndighet er å ha nøklene til alle kirkens åndelige velsignelser.»¹ Og videre: «Det mindre, eller aronske, prestedømmes kraft og myndighet er å ha nøklene til englers betjening og til å forrette i ytre ordinanser, evangeliets bokstav, omvendelsens dåp til syndenes forlatelse, i overensstemmelse med pakter og bud.»²

I 1958 beskrev eldste Harold B. Lee, som senere ble Kirkens ellevte president, prestedømmet som «Herrens … tropper som står oppstilt mot det ondes styrker»³.

President John Taylor sa at «kraften som manifesteres ved prestedømmet, er ganske enkelt Guds kraft»⁴.

Disse interessante erklæringene fra Guds profeter hjelper oss å forstå at enhver mann og enhver gutt som bærer Guds prestedømme, må være verdig til dette privilegium og ansvar. Alle må strebe etter å lære sin plikt og deretter utføre den etter beste evne. Når vi gjør dette, sørger vi for midler som vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus kan bruke til å utføre sitt verk her på jorden. Det er vi som er deres representanter her.

I dagens samfunn møter vi vanskeligheter og utfordringer, som iblant kan virke skremmende. Med Gud på vår side, kan vi imidlertid ikke mislykkes. Når vi bærer hans hellige prestedømme verdig, vil vi seire.

Til dere som bærer Det aronske prestedømme, vil jeg si at jeg oppriktig håper dere er klar over betydningen av deres prestedømsordinasjon. Dere spiller en avgjørende rolle for alle medlemmer i deres menighet ved at dere deltar i forrettelse og utdeling av nadverden hver søndag.

Jeg hadde privilegiet å virke som sekretær i mitt diakonenes quorum. Jeg husker de mange oppgavene quorumet vårt fikk anledning til å utføre. Å dele ut nadverden, samle inn det månedlige fasteofferet og passe på hverandre er det første jeg tenker på. Men det mest skremmende skjedde på lederskapsmøtet på en menighetskonferanse. Det medlem av stavspresidentskapet som presiderte, kalte på noen av menighetens funksjonærer til å tale. Det gjorde de. Og så, uten det minste forvarsel, reiste han seg og sa: «Vi vil nå høre fra en av våre yngre funksjonærer i menigheten, Thomas S. Monson, sekretæren for diakonenes quorum, som vil gi en beretning om sin oppgave og bære sitt vitnesbyrd.» Jeg husker ikke et ord av det jeg sa, men jeg har aldri glemt erfaringen eller lærdommen dette ga meg. Det var apostelen Peter som sa: «[Vær] alltid … beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere.»⁵

I en tidligere generasjon ga Herren dette løftet til prestedømsbærere: «Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.»⁶

Dette er ingen tid for frykt, brødre, men snarere en tid for tro – en tid for hver enkelt av oss som bærer prestedømmet, til å gjøre sitt aller beste.

Selv om vår reise gjennom jordelivet til tider vil utsette oss for fare, vil jeg i kveld gi dere tre forslag som, hvis de følges, vil lede oss til sikkerhet. De er:

1. Studer flittig.

2. Be innstendig.

3. Lev rettferdig.

Disse forslagene er ikke nye. De har blitt forklart og gjentatt om og om igjen. Men hvis vi innlemmer dem i vårt liv, vil vi ha styrke til å motstå djevelen. Hvis vi ignorerer dem, vil vi åpne døren for Satan, slik at han kan påvirke oss og ha makt over oss.

For det første, studer flittig. Enhver prestedømsbærer skulle delta i daglig skriftstudium. Intensivkurs er langt fra like effektive som daglig lesning og anvendelse av Skriftene i vårt liv. Bli kjent med de lærdommer som finnes i Skriftene. Lær bakgrunnen for og rammen rundt Mesterens lignelser og profetenes formaninger. Studer dem som om de alle talte til dere, for det er sannheten.

Profeten Lehi og hans sønn Nephi ble vist i et syn hvor viktig det er å tilegne seg og så holde fast ved Guds ord. Om jernstangen som ble vist ham, sa Nephi til sine vantro brødre Laman og Lemuel:

«Og jeg sa til dem at [stangen] var Guds ord, og alle som ville lytte til Guds ord og holde fast ved det, skulle aldri gå til grunne. Heller ikke kunne motstanderens fristelser og brennende piler overmanne dem, gjøre dem blinde eller lede dem bort til fortapelse.

Derfor formante jeg, Nephi, dem og ba dem gi akt på Herrens ord, ja, jeg formante dem av hele min sjels styrke og med alle evner jeg var i besittelse av, og ba dem gi akt på Guds ord og alltid huske å holde hans bud i alle ting.»⁷

Jeg lover, enten dere bærer Det aronske eller Det melkisedekske prestedømme, at om dere vil studere Skriftene flittig, vil deres evne til å unngå fristelse og motta veiledning fra Den hellige ånd i alt dere gjør, vokse.

For det annet, be innstendig. Alt er mulig for Gud. Menn i Det aronske prestedømme, menn i Det melkisedekske prestedømme, husk bønnen profeten Joseph oppsendte i lunden som vi kaller hellig. Se dere omkring, og se resultatet av denne bønnen som ble besvart.

Adam ba. Jesus ba. Vi vet hva resultatet av deres bønner ble. Han som merker at en spurv faller til jorden, vil opplagt høre vårt hjertes innerste bønner. Husk følgende løfte: «Om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.»⁸

Til dem som kan høre min røst, som strever med små og store utfordringer og vanskeligheter, bønn gir åndelig styrke. Den er veien til fred. Bønn er middelet til å kontakte vår himmelske Fader, som elsker oss. Snakk til ham i bønn, og lytt så etter svaret. Mirakler blir utført gjennom bønn.

Søster Daisy Ogando bor i New York City, en by med over åtte millioner innbyggere. For noen år siden møtte søster Ogando misjonærene og ble undervist i evangeliet. Gradvis mistet hun og misjonærene kontakten. Tiden gikk. Så, i 2007, begynte de evangelieprinsipper hun hadde lært av misjonærene, å våkne i hennes hjerte.

En dag hun satte seg i en taxi, så Daisy misjonærene langt borte, men hun klarte ikke å få kontakt med dem før de forsvant ut av syne. Hun ba innstendig til vår himmelske Fader og lovet ham at om han på et eller annet vis ville sende misjonærene til henne igjen, så ville hun åpne døren for dem. Hun kom hjem den dagen med tro i sitt hjerte på at Gud ville høre og besvare hennes bønn.

I mellomtiden undersøkte de to unge misjonærene som hadde bedt innstendig og arbeidet for å finne noen å undervise, opptegnelsene til misjonærene som tidligere hadde virket i deres område. Mens de holdt på med dette, kom de over navnet Daisy Ogando. Da de kom til leiligheten hennes samme ettermiddag som søster Ogando holdt denne enkle, men innstendige bønnen, åpnet hun døren og uttalte de ordene som er som musikk for enhver misjonær som har hørt dem: «Eldster, kom inn. Jeg har ventet på dere!»

To innstendige bønner ble besvart, kontakten ble gjenopprettet, misjonærleksjoner ble holdt og forberedelser ble gjort for at Daisy og hennes sønn Eddy kunne bli døpt.

Husk å be innstendig.

Mitt siste forslag, mine brødre: Lev rettferdig. Jesaja, den store profet i Det gamle testamente, ga denne gripende befalingen til prestedømsbærere: «Rør ikke ved noe urent… Rens dere, dere som bærer Herrens kar!»⁹ Tydeligere kan det vel ikke sies.

Prestedømsbærere er ikke nødvendigvis veltalende. De har kanskje ikke høyere utdannelse på vanskelige fagfelt. Det kan godt være menn med beskjedne midler. Men Gud gjør ikke forskjell på folk, og han vil støtte sine tjenere i rettferdighet hvis de unngår vår tids ondskap og lever et dydig og rent liv. La meg illustrere.

Omtrent 1400 km nord for Salt Lake City ligger den vakre byen Calgary i Alberta i Canada, hjem for det kjente Calgary Stampede, et av Canadas største årlige arrangementer og verdens største utendørsrodeo. Det ti dager lange arrangementet består av en rodeokonkurranse, utstillinger, landbrukskonkurranser og prærievognløp. Paraden, som finner sted på åpningsdagen, er en av festivalens eldste og største tradisjoner. Paraden følger en rute på nesten 5 km i sentrum av Calgary, og den blir sett av rundt 350 000 tilskuere, mange kledd i cowboy-antrekk.

For mange år siden hadde et korps fra en skole i Utah prøvespilt for og blitt tildelt en av de ettertraktede plassene i paraden. Flere måneder med pengeinnsamling, mange tidlige morgener med øving opp og ned i gatene og andre forberedelser ble gjort for at korpset kunne reise til Calgary og delta i paraden, hvor ett korps ville bli kåret som det beste.

Endelig kom avreisedagen, og de ivrige elevene og deres ledere satte seg på bussene og foretok den lange reisen nordover til Calgary.

På veien stoppet følget i Cardston i Alberta, hvor gruppen overnattet. Lokale hjelpeforeningssøstre der laget lunsjpakker som korpsmedlemmene kunne spise før de dro videre. Brad, et av korpsmedlemmene som var prest i Det aronske prestedømme, var ikke sulten og bestemte seg for å spare matpakken til senere.

Brad likte å sitte bak i bussen. Idet han satte seg i sitt faste sete for resten av turen til Calgary, la han matpakken på hyllen bak den siste seteraden. Der lå matpakken i bakvinduet mens ettermiddagssolen skinte gjennom. Dessverre inneholdt matpakken et smørbrød med eggesalat. For de av dere som ikke forstår hva dette innebærer, la meg bare si at eggesalat må oppbevares avkjølt. Hvis den blir utsatt for høy varme, som den som oppstår når solen steker gjennom et bussvindu på en solskinnsdag, blir den en ganske effektiv rugemaskin for ulike bakterie-stammer som kan forårsake det man ofte kaller matforgiftning.

Et sted på veien til Calgary ble Brad sulten. Han kom på at han hadde matpakken, og kastet i seg smørbrødet med eggesalat. Da bussen ankom Calgary og kjørte rundt i byen, ble korpsmedlemmene begeistret – alle unntatt Brad. Dessverre var alt som vokste i ham, alvorlige magesmerter og annet ubehag som følger med matforgiftning. Dere vet hvordan det er.

Da de kom frem til målet, gikk korpsmedlemmene av bussen. Men ikke Brad. Selv om han visste at de andre korpsmedlemmene var avhengige av at han spilte på trommen sin i paraden morgenen etter, lå Brad sammenkrøket i smerte og var for syk til å gå av bussen. Heldigvis for ham oppdaget to av hans venner, Steve og Mike, som nylig hadde fullført high school og også nylig hadde blitt ordinert til en eldstes embede i Det melkisedekske prestedømme, at Brad manglet og bestemte seg for å lete etter ham.

Da de fant Brad bakerst i bussen og skjønte hva problemet var, følte Steve og Mike seg hjelpeløse. Til slutt slo det dem at de var eldster og hadde Det melkisedekske prestedømmes myndighet til å salve de syke. Til tross for sin komplette mangel på erfaring med å gi salvelser, hadde disse to nye eldstene tro på den myndigheten de hadde. De la sine hender på Brads hode, sa at de utførte handlingen i kraft av Det melkisedekske prestedømme, og i Jesu Kristi navn uttalte de enkle ord og velsignet Brad med at han skulle bli frisk.

I samme øyeblikk ble Brads symptomer fullstendig borte. Neste morgen inntok han sin plass blant de andre korpsmedlemmene og marsjerte stolt gjennom Calgarys gater. Korpset ble hedret med førsteplass og det ettertraktede blå båndet. Langt viktigere var det imidlertid at to unge, uerfarne, men verdige prestedømsbærere hadde ivaretatt sitt ansvar for å representere Herren i tjeneste for sine medmennesker. Da det ble nødvendig for dem å utøve sitt prestedømme på vegne av en som desperat trengte deres hjelp, kunne de trå til fordi de levde rettskaffent.

Brødre, er vi forberedt for vår reise gjennom livet? Veien kan iblant være vanskelig. Stak ut kursen, vær varsomme og bestem dere for å studere flittig, be innstendig og leve rettferdig.

La oss aldri fortvile, for det verk vi er engasjert i, er Herrens verk. Det har blitt sagt: «Herren vil forme ryggen i forhold til byrden som blir lagt på den.»

Den styrke vi oppriktig søker for å kunne møte utfordringene i en innviklet og omskiftelig verden, kan bli vår om vi, med styrke og resolutt mot, står fast og erklærer med Josva: «Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.»¹⁰ Om denne guddommelige sannhet vitner jeg i Jesu Kristi, vår Herres navn. Amen.