Hans arm er tilstrekkelig

Som barn lærte mine foreldre meg at min himmelske Fader og Jesus Kristus elsker meg. Jeg fikk vite at «Jeg er Guds kjære barn».⁵ Jeg kan ikke huske at jeg noen gang ikke har visst det. De lærte meg at Jesus Kristus er vår Frelser og at vi kan bli frelst bare gjennom ham.⁶

Jeg ble også lært at for at min tro skulle vokse, måtte jeg be hver dag. Jeg trengte faktisk å be alltid.⁷ Jeg ble lært at når jeg leste og studerte Skriftene, ville min kunnskap og mitt vitnesbyrd om evangeliets sannhet styrkes og vokse. Jeg ble lært å elske Gud og at jeg kunne vise min kjærlighet ved å holde hans bud.⁸ Jeg lærte også som barn om templets betydning. I min ungdom lærte jeg at å inngå og holde hellige tempelpakter ville holde meg på veien til evig liv.

Vi må alle følge disse prinsippene gjennom livet for å styrke vår tro og personlige rettskaffenhet.

Vi har alle det ansvar og den velsignelse det er å styrke vår familie og vårt hjem. Vi har alle forskjellige familiesituasjoner. Noen familier har mor og far med hjemmeboende barn. Noen ektepar har ikke lenger barn hjemme. Mange medlemmer av Kirken er enslige, og noen er enslige foreldre. Andre er enker eller enkemenn som bor alene.

Uansett hvordan vår familie er sammensatt kan hver enkelt av oss arbeide for å styrke vår egen familie eller hjelpe til med å styrke andre.

Noen måter å styrke familier på illustreres ved følgende eksempel. Jeg hadde et oppdrag i Boise i Idaho. Etter opplæring lørdag ettermiddag var jeg hjemme hos min niese og hennes familie. Om kvelden før barna skulle legge seg, hadde vi en kort familiens hjemmeaften og en historie fra Skriftene. Deres far fortalte om Lehis familie og hvordan han underviste sine barn om at de måtte holde fast i jernstangen, som er Guds ord.⁹ Å holde fast i jernstangen ville holde dem på trygg grunn og føre dem til glede og lykke. Hvis de slapp taket i jernstangen, var det fare for at de kunne drukne i den skitne elven.

For å demonstrere dette for barna forestilte moren «jernstangen» som de måtte holde fast i, og faren spilte rollen som djevelen, som prøvde å dra barna bort fra sikkerhet og lykke. Barna elsket historien og lærte hvor viktig det er å holde fast i jernstangen.

Etter historien fra Skriftene var det tid for familiebønn. Deres mor minnet barna på å be for biskopen, som hadde alvorlige problemer med øynene. Tre år gamle Brooklyn holdt bønn høyt den kvelden. Hun takket vår himmelske Fader for deres velsignelser, og deretter ba hun inderlig om at han måtte «velsigne biskopen fordi hans øyne er ødelagt».

Neste morgen kom vi til nadverdsmøtet og satte oss. Brooklyn og hennes fem år gamle søster, Kennedy, så opp mot forhøyningen og så biskopen stå der. Pikene pekte på biskopen og sa ivrig til sin mor: «Se, der er biskopen.» Et megetsigende blikk ble vekslet mellom disse to små pikene, og det syntes å si: «Vi ba for biskopen, og nå er han bedre.» De ba i tro og visste at vår himmelske Fader ville høre deres ydmyke bønner.

Skriftene, familiens hjemmeaften og familiebønn vil styrke familier. Vi trenger å benytte enhver anledning til å styrke familier og støtte hverandre for å bli værende på den rette sti.

Gjennom hele sitt liv på jorden forkynte Frelseren at vi skulle ha omsorg for hverandre og hjelpe hverandre. Han helbredet syke, fikk lamme til å gå, ga synet tilbake til blinde og fikk døve til å høre. Han underviste folk i evangeliet. Han velsignet folket og utførte mange mektige mirakler.¹⁰

Det er anledninger overalt til å hjelpe trengende. Jeg vil hevde at en eller annen gang i livet vil vi alle være fattige på en eller annen måte og trenge hjelp av en annen. For «er vi ikke alle tiggere»?¹¹

President Spencer W. Kimball sa: «Gud ser oss virkelig og våker over oss. Men det er vanligvis gjennom et annet menneske han dekker våre behov. Derfor er det nødvendig at vi tjener hverandre.»¹²

I fjor sommer da jeg var bortreist, feiet en kraftig vind og et kraftig regnvær over nabolaget vårt. Et svært tre hadde falt ned fra naboens hage og fylte min hage og hadde revet ned kraftledninger. Treet måtte fjernes før skaden kunne utbedres og jeg igjen kunne få strøm.

Tidlig om morgenen ringte jeg min bror, som planla å finne noe utstyr og komme så fort han kunne. Jeg ringte også biskopen. Innen minutter kom min biskop, hjemmelærer, tidligere stavspresident og ti menn fra menigheten min med motorsager og ryddet raskt opp etter ulykken. Mine besøkende lærerinner kom med middag om kvelden. Mange flere menn fra høyprestenes gruppe, eldstenes quorum og nabolaget kom påfølgende kvelder for å hjelpe meg og min familie å rydde opp i kaoset.

Jeg var en trengende i den situasjonen. Jeg trengte andres hjelp. Min nedtrykthet ble avløst av glede og takk-nemlighet. Jeg følte meg elsket og at jeg ble tatt vare på. Disse personene var raske til å oppdage en som var i nød. De levde ifølge sitt vitnesbyrd og viste at deres pakter var reelle.

Ved Kirkens hovedkontor får vi ofte takkekort fra personer som ikke tilhører vår kirke og som har mottatt hjelp av dere etter flom, orkan, jordskjelv eller annen katastrofe. Takk for at dere alltid er villige til å tjene, elske, gi og slik være en sann Jesu Kristi disippel.

Vi må være «faste i [vår] hensikt»¹³ når vi søker å styrke vår tro og personlige rettskaffenhet, styrke vår familie og vårt hjem og tjene Herren og hans barn. Selv om Satan kan motsette seg vår innsats, vitner jeg om Jesus Kristus og kraften i hans sonoffer, som setter oss i stand til å gjøre hans vilje og foredler vår innsats i denne prosessen. I Jesu Kristi navn. Amen.