Tro på Herren Jesus Kristus

Jeg ber ydmykt om Den hellige ånds veiledning når vi nå skal drøfte et avgjørende prinsipp i evangeliet – tro på den Herre Jesus Kristus. Det er med stor takknemlighet og kjærlighet jeg tenker på gode eksempler på sann tro og trofasthet i mitt liv. Til gode foreldre, familiemedlemmer, prestedømsledere, avholdte misjonærer, flotte barn og en kjær evig ledsager, uttrykker jeg min dypeste kjærlighet og takknemlighet. Jeg erkjenner mitt eget behov for og ønske om større tro som disippel og vitne om Kristus. Det har aldri vært større behov for tro i mitt eget liv enn nå.

Som foreldre har vi blitt befalt å lære våre barn «å forstå læren om omvendelse … tro på Kristus, den levende Guds Sønn» (L&p 68:25). Dette krever mer enn bare kunnskap om tro som et prinsipp i evangeliet. Å ha tro er å ha tillitt til noe eller noen. Sann tro må ta utgangspunkt i Jesus Kristus. Tro er et handlingens og kraftens prinsipp. Den krever handling, ikke bare overbevisning. Tro er en åndelig gave fra Gud som kommer gjennom Den hellige ånd. Den krever en korrekt forståelse av og kunnskap om Jesus Kristus, hans guddommelige egenskaper og fullkomne karakter, hans læresetninger, forsoning, oppstandelse og prestedømskraft. Lydighet til disse prinsippene utvikler full tillit til ham og hans ordinerte tjenere, og en visshet om hans lovede velsignelser.

Det finnes ikke noe annet vi kan være helt og holdent sikre på. Det finnes ikke noe annet fundament i livet som kan gi samme fred, glede og håp. I usikre og vanskelige tider er tro i sannhet en åndelig gave verdt våre største anstrengelser. Vi kan gi våre barn utdannelse, lærdommer, idrett, kunst og materielle eiendeler, men hvis vi ikke gir dem tro på Kristus, har vi gitt dem lite.

Troens gnist tennes ved å høre vitnesbyrdet til dem som har tro (se Romerne 10:14-17). Vet deres barn at dere vet? Ser og føler de deres overbevisning? Sterk tro utvikles gjennom lydighet til Jesu Kristi evangelium.

Eldste Bruce R. McConkie sa: «Tro er en gave fra Gud som er gitt som belønning for personlig rettskaffenhet. Den gis alltid når det finnes rettskaffenhet, og jo større grad av lydighet til Guds lover, jo større vil troens gave bli» (Mormon Doctrine, 2. utg., 1966, 264). Hvis vi ønsker større tro, må vi være mer lydige. Når vi lærer våre barn ved eksempel eller forskrift å være avslappet eller situasjonsbestemt når det gjelder å adlyde Guds bud, hindrer vi dem i å motta denne viktige åndelige gaven. Tro krever en innstilling av nøyaktig lydighet, selv i de små, enkle ting.

Ønske er en partikkel av troen som utvikler seg i oss når vi opplever guddommelig sannhet. Den er som en åndelig fotosyntese. Den hellige ånds innflytelse, som fungerer gjennom det Kristi lys som finnes i alle mennesker, skaper det åndelige motstykket til en kjemisk reaksjon, en følelse, en forandring i hjertet eller et ønske om å vite. Håp utvikler seg idet troens partikler blir til molekyler, og når enkle anstrengelser for å etterleve sanne prinsipper finner sted.

Etter hvert som lydighetsmønstre utvikler seg, oppnås de spesielle velsignelsene som er knyttet til lydighet, og troen kommer til syne. Ønske, håp og overbevisning er former for tro, men tro som et kraftprinsipp kommer av et konsekvent mønster av lydige handlinger og holdninger. Personlig rett-skaffenhet er et valg. Tro er en gave fra Gud, og den som har denne gaven, kan motta enorm åndelig styrke.

Det finnes en type tro som utvikler seg når vi fokuserer av hele vårt hjerte, all vår makt, vårt sinn og vår styrke. Den kan ses og føles i øynene til en god misjonær, en tapper og dydig ung kvinne, i rettferdige mødre, fedre og besteforeldre. Den kan ses blant både unge og gamle, i alle land og kulturer, blant mennesker som snakker alle språk og i enhver omstendighet eller stilling i livet. Det er «troens øyne», som omtales av profeten Alma (se Alma 5:15-26) – evnen til å fokusere og være standhaftig, alltid holde fast på sanne prinsipper, uten å tvile, selv når den mørke tåken foran oss er svært tett. Denne typen tro er ekstremt sterk.

Men «det må nødvendigvis være en motsetning i alle ting. Derfor ga Gud Herren mennesket anledning til å handle på egenhånd, derfor kunne ikke mennesket handle på egenhånd uten å bli påvirket av den ene eller den andre» (2. Nephi 2:11, 16). Slik er det også med tro. Det kan være fristende å velge tvil og vantro fremfor tro.

Da Jesus kom tilbake etter den opphøyde åndelige opplevelsen på Forklarelsens berg, ble han møtt av en fortvilet far hvis sønn trengte hjelp. Faren bønnfalt ham og sa: «Men om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss.»

Jesus svarte: «Om du kan tro, alt er mulig for den som tror.

Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro!» (Markus 9:22-24).

Tro og frykt kan ikke sameksistere. Én må gi etter for den andre. Det enkle faktum er at vi alle kontinuerlig må bygge opp troen og overvinne kildene til destruktiv vantro. Frelserens lære om tro som et sennepsfrø, tar hensyn til denne realiteten (se Matteus 13:31-32). Se på det slik: Vår netto anvendelige tro er den vi har igjen å utøve når vi har trukket fra våre kilder til tvil og vantro. Still dere følgende spørsmål: «Er min egen nettotro positiv eller negativ?» Hvis deres tro overgår deres tvil og vantro, er svaret sannsynligvis positivt. Hvis dere lar kilder til tvil og vantro styre dere, kan svaret kanskje være negativt.

Vi har et valg. Vi får det vi stadig fokuserer på. Fordi det finnes motsetning i alle ting, er det krefter som bryter ned vår tro. Noen kommer av Satans direkte innflytelse. Men for andre har vi ingen andre enn oss selv å klandre. Disse kommer av personlige tendenser, holdninger og vaner vi kan lære å forandre. Jeg vil peke på seks destruktive krefter. Mens jeg beskriver dem, skulle dere vurdere deres innflytelse på dere eller deres barn.

Den første er tvil. Tvil er ikke et prinsipp i evangeliet. Den kommer ikke fra Kristi lys eller Den hellige ånds innflytelse. Tvil er en negativ følelse som slekter på frykt. Den kommer av manglende tillit til seg selv eller egne evner. Den er uforenlig med vår guddommelige identitet som Guds barn.

Tvil fører til motløshet. Motløshet kommer av uoppnådde forventninger. Kronisk motløshet fører til lavere forventninger, redusert innsats, et svakere ønske og større vanskelighet med å føle og følge Ånden (se Forkynn mitt evangelium, 10). Motløshet og fortvilelse er den rake motsetning til tro.

Motløshet fører til distraksjon, en mangel på fokus. Distraksjon opphever det fokus som troens øyne trenger. Motløshet og distraksjon er to av Satans mest effektive redskaper. De er også dårlige vaner.

Distraksjon fører til mangel på flid, en redusert beslutning om å holde seg sann og trofast og holde ut til tross for motgang og skuffelser. Skuffelse er en unngåelig del av livet, men den behøver ikke føre til tvil, motløshet, distraksjon eller mangel på flid.

Om man ikke snur, fører dette sporet tilslutt til ulydighet, noe som undergraver selve troens fundament. Så ofte er resultatet vantro, at man bevisst eller ubevisst nekter å tro.

Vantro er den tilstand Skriftene beskriver, som er å velge å forherde sitt hjerte. Det er å være følelsesløs.

Disse seks destruktive kreftene – tvil, motløshet, distraksjon, mangel på flid, ulydighet og vantro – er alle med på å bryte ned og ødelegge vår tro. Vi kan velge å unngå og overvinne dem.

Krevende tider fordrer større åndelig styrke. Overvei nøye Frelserens løfte: «Hvis dere har tro på meg, skal dere ha kraft til å gjøre alt jeg anser for nødvendig» (Moroni 7:33).

Jeg erklærer ydmykt at Gud vår evige Fader lever og elsker oss alle, hans barn. Jesus Kristus er vår Frelser og Forløser. Han lever og leder personlig sin kirke gjennom president Monson, hans salvede profet. Fordi han lever, har vi alltid et lysende håp foran oss. I et troens hus er det ingen grunn til å frykte eller tvile. Velg å leve ved tro og ikke ved frykt. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.