Fred og glede, ikke sorg, preget mitt hjerte. Hvorfor?

I over ti år hadde Parkinsons gradvis frarøvet John hans bevegelighet, tale og selvstendighet. Jeg så sorgfullt på da han led ikke bare hvert nytt tap som Parkinsons påførte, men også to hjerteinfarkt, to skulderoperasjoner og konstant smerte fra andre fysiske plager. Til slutt ble John avhengig av meg for å forflytte seg, spise, kle på seg og dusje. Til slutt sluttet musklene i munnen og halsen å fungere, og han kunne ikke svelge mat eller væske uten å få hjelp.

I mars fortalte legen oss at John hadde to alternativer: (1) å sette inn en sonde, noe som kunne holde ham i live i noen måneder til, men som ville kreve at han for det meste måtte ligge til sengs, eller (2) å la John fortsette uten sonde og tåle vanskelighetene som fulgte med hans manglende evne til å spise. Legen sa: “Det er ditt liv. Du bør ta avgjørelsen. Hva vil du gjøre?” Rolig og bemerkelsesverdig tydelig svarte John: “Ingen sonde.”

Tårene trillet fra øynene mine da vi forlot legekontoret. Minner om Johns nylige bemerkninger og handlinger kom til mitt sinn, noe som gjorde det klart at han hadde visst at dette kom og allerede hadde godtatt det. Min kjærlighet til John fikk meg til å støtte hans valg.

Jeg trodde jeg visste hva det betydde. I virkeligheten gjorde jeg det ikke. Heller ikke visste jeg hvordan takknemlighet ville lindre min smerte.

Gjennom hele sitt liv hadde John elsket ordene i  Tessaloniker 5:18: “Takk for alt.” Før måltider ba for eksempel John aldri noen om å holde bordbønnen. I stedet sa han alltid: “La oss takke.” John visste at takknemlighet var avgjørende for lykke. Han visste også, som resten av dette verset fra tessalonikerne fortsetter om takknemlighet: “For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus.”

John forsto at døden er en del av Guds plan (se Alma 42:8–9), og at for ham var døden nær. Men han fortsatte å være trofast i Kristus med takknemlighet.

Etter å ha forlatt legekontoret, innkalte John og jeg til familieråd. Vår familie som bodde langt borte, ble med oss gjennom videosamtale. Vi begynte med bønn. Så, mens jeg holdt John i hånden, delte jeg hans avgjørelse og hva legen hadde sagt at vi kunne forvente. Jeg snakket om den freden vi begge følte og minnet familien på de trøstende følelsene alle hadde opplevd i flere måneder. Alle sammen, også barnebarna, innså at Papa (som var det de kalte John) ikke hadde lenge igjen å leve.

Vi hadde uttrykt takknemlighet til Gud for at vi fikk vite at tiden sammen med John var kort, og for å gi oss muligheten til å forberede oss følelsesmessig. Noen uker før denne dagen hadde vår sønn Spencer spurt John hva han følte om å dø. John hadde svart: “Jeg har levd et godt liv, og jeg prøver fortsatt å gjøre det. Jeg er takknemlig for livet mitt! Så lenge Carma Lee er ved min side, er jeg ikke ivrig etter å dø, men jeg er heller ikke redd.” John var forberedt, og på grunn av dette følte han fred (se Lære og pakter 38:30).

Vi satt i familieråd, med hjertesorg og tårer i øynene, men vi følte også fred. Vi spurte John om han hadde noen siste ønsker. Han så på oss med kjærlighet og lengsel i øynene. Så, selv om han i flere uker bare hadde kunnet hviske, sa han ett ord tydelig: “Tempel.” Sønnene hans svarte umiddelbart: “Det skal vi få til, pappa!”

Familierådet vårt endte med at sønnene våre, som var sammen med oss i egen person, ga både John og meg en prestedømsvelsignelse. Da de la hendene på mitt hode, ble jeg fylt av takknemlighet. Jeg følte varme, som en kjærlig klem. Jeg visste at Gud ville hjelpe oss å gjennomgå utfordringene som lå foran oss. Han ville mildne sorgen og hjelpe oss å finne glede.

Det var nøyaktig det som skjedde! Vi dro snart til tempelet igjen, og sønnene våre hjalp John gjennom begavelsessesjonen. Jeg var så takknemlig! Ånden fylte vårt hjerte.

Da Johns tilstand forverret seg, fortsatte han og jeg vår praksis med å begynne og avslutte hver dag med bønner i takknemlighet. Når vi gjorde det, oppdaget vi at sorgen ikke overveldet oss eller våre etterkommere. Hver av dem fikk anledninger til å klemme Papa og uttrykke sin kjærlighet og takknemlighet for ham. Vi fant øyeblikk med glede. Freden sivet inn i hjertet til våre etterkommere og andre som besøkte oss, og styrket dem og mildnet også deres sorg.

Men til tross for den fred som rådet i vårt hjem, var det hjerteskjærende å se min livfulle, svært aktive ektemann svekkes og gå ned 23 kilo på en måned. Sent på kvelden 21. april lå John i sengen. Han var omgitt av sine barn og meg. Vi følte at ånden hans ville forlate kroppen når som helst. Jeg lå ved siden av ham og holdt ham i hånden og hvisket kjærlige ord og uttrykte takknemlighet for vårt liv. Jeg takket ham for det inspirerende eksempelet han hadde satt da han responderte på sine lidelser ved å vende seg til Herren i tro og takknemlighet. Jeg kysset ham. I løpet av sekunder var han borte.

Etter at Johns kropp var blitt hentet, satt familien vår sammen i hjemmet vårt. Tårene rant da vi uttrykte takknemlighet for at Johns jordiske lidelse var over. Ord av takknemlighet strømmet ut fra min munn da jeg tenkte på de mange milde barmhjertigheter vår himmelske Fader hadde gitt oss (se 1 Nephi 1:20). Gud hadde gjort meg i stand til å ta vare på John i vårt hjem, til tross for at jeg selv hadde fysiske problemer (noe som faktisk gjorde det nødvendig å utføre flere operasjoner ikke lenge etter at John døde).

Mens vi snakket sammen, ble jeg trøstet da jeg uttrykte takknemlighet for de evige løftene i våre tempelpakter (se Lære og pakter 132:19–20). Jeg fortalte mine barn at jeg følte at Johnny klemte meg og bekreftet det jeg sa da jeg uttrykte takknemlighet. For en gledelig følelse! Jeg minnet min familie på president Russell M. Nelson ord i november 2020: “Å uttrykke takknemlighet hindrer oss kanskje ikke i å oppleve sorg, sinne eller smerte, men det kan hjelpe oss å se fremover med håp.”¹

Plutselig følte jeg en himmelsk omfavnelse så sterkt at den fylte meg med ærefrykt. Jeg følte også at John hadde det bra og var glad, og at jeg også burde være det. Akkurat da lovet jeg meg selv – og min kjære – at det ville jeg være.

Etter hvert som ukene gikk, undret jeg meg over at det oftest var fred og glede, ikke sorg, som preget mitt hjerte. Jeg funderte på hvorfor. En dag bestemte jeg meg for å granske våre profeter og apostlers ord som angår sorg og takknemlighet. De bekreftet det jeg allerede hadde konkludert med: At jeg hadde blitt styrket ved Jesu Kristi trøstende kraft og hans forsoning, sammen med min takknemlighet.

Tittelen på en artikkel i Liahona i 2005 av president Thomas S. Monson (1927–2018) gjorde sterkt inntrykk på meg. Den het “Takknemlighetens store kraft.” I denne artikkelen sa president Monson:

“Gud har i sin uendelige barmhjertighet ikke latt sørgende kjære stå undrende tilbake. Han har sørget for sannhet. Han inspirerer dere til å søke ham, og hans utstrakte armer vil omfavne dere. Jesus lover enhver som sørger: ‘Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere’ [Johannes 14:18].”²

Jeg innså at jeg hadde opplevd Guds trøst og omfavnelse. Det var dyptgripende og mektig! Det gjorde meg i stand til å se på Johns bilde hver morgen og smile og si: “Takk!” til ham og til Gud!

Eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum har fullkomment beskrevet det jeg opplevde: “Når vi er takknemlige til Gud i våre omstendigheter, kan vi oppleve mild fred midt i prøvelser. I sorg kan vi fremdeles oppløfte vår røst i pris til Gud. I smerte kan vi juble over Kristi forsoning. I sorgens bitre kulde kan vi oppleve nærheten og varmen av himmelens favn.”³

Disse velsignelsene var det jeg hadde følt bare noen minutter etter Johns død og i tiden etterpå! Jeg er takknemlig for freden i mitt hjerte og hvordan jeg stadig føler Guds omfavnelse. Jeg ønsker å aldri miste disse følelsene! Derfor fortsetter jeg å uttrykke takknemlighet daglig for mine hellige opplevelser, for kunnskap om evangeliet som bringer meg nærmere Jesus Kristus, for den styrkende trøst som ble muliggjort av ham og hans forsoning, for et evig perspektiv og håpet om å tilbringe evigheten sammen med min Johnny.