«Håper du forstår at vi har hatt det tøft»

Hendelsen jeg nettopp fortalte om, var en vanskelig reisesituasjon, men den var kortvarig og fikk ingen varige konsekvenser. Mange prøvelser og vanskeligheter vi møter i livet, er imidlertid alvorlige og later til å ha varige konsekvenser. Vi vil alle oppleve noen av disse i løpet av livets omskiftelser. Mange som lytter til denne konferansen, opplever høyst alvorlige situasjoner i dette øyeblikk.

Vi slutter oss til profeten Josephs bønn etter at han hadde blitt utsatt for falske anklager og vært innesperret i Liberty fengsel i flere måneder: «O Gud, hvor er du? Og hvor er den tronhimmel som dekker ditt skjulested?»

Herrens svar er betryggende:

«Min sønn, fred være med din sjel, din motgang og dine lidelser skal kun vare et øyeblikk,

og så, hvis du trofast holder det ut, skal Gud opphøye deg i det høye.»¹

En av de grunnleggende læresetninger som belyses av gjenopprettelsen, er at det må være en motsetning i alle ting for at rettferdighet kan tilveiebringes.² Dette livet er ikke alltid lett, heller ikke skulle det være det. Det er en tid for prøvelser og for å bli prøvet. Som vi leser i Abraham: «Og vi vil prøve dem ved dette for å se om de vil gjøre alt som Herren deres Gud befaler dem.»³ Eldste Harold B. Lee sa: «Noen ganger er det som er best for oss og det som gir evige belønninger, det som i øyeblikket virker som det bitreste, mens det som er forbudt, ofte er det som virker mest forlokkende.»⁴

Romanen A Tale of Two Cities begynner med den ofte siterte linjen: «Det var den beste og den verste av alle tider.»⁵ Skriftene gjør det klart at hver generasjon har sin egen versjon av beste og verste tider. Vi er alle gjenstand for konflikten mellom godt og ondt,⁶ og kontrasten mellom lys og mørke, håp og fortvilelse. Som eldste Neal A. Maxwell forklarte: «Å oppleve den tydelige kontrasten mellom det søte og det bitre er vesentlig helt til siste slutt av dette korte jordeliv.»⁷ Vår doktrine lærer oss at det gode vil overvinne det onde,⁸ og de som omvender seg og blir helliggjort, skal få evig liv.⁹

Omtrent på den tiden Dickens skrev sin roman, pågikk de heltemodige anstrengelsene til de tidlige hellige som bosatte seg mellom fjellene i vest.

Selv med sin felles tro hadde de hellige opplevd mange vanskeligheter, og nærmet seg evakueringen av Nauvoo med svært forskjellige forventninger. Noen så fremover med optimisme, andre med bekymring. To utmerkede eksempler presenteres av Helen Mar Whitney og Bathsheba Smith. Begge har etterlatt seg spennende opptegnelser om sine følelser.

Søster Whitney skrev følgende om sine forventninger til å forlate Nauvoo: «Jeg skal pakke alle mine bånd, krager, kniplinger osv., for vi skal et sted hvor de ikke er å få kjøpt. Vi skal forlate verden for å bo bortenfor Rocky Mountains, hvor ingen andre vil ønske å komme. Det vil ikke være hverken rike eller fattige blant oss, og vi vil ikke ha andre enn de ærlige og dydige.»¹⁰ Søster Whitneys ord bærer preg av en idealistisk optimisme.

Søster Bathsheba Smiths nedtegnede følelser er også fulle av tro, men viser også en del uro. Hun hadde sett mobbene som var samlet mot de hellige i Missouri, og var tilstede da apostelen David W. Patten døde.

Da hun fortalte om evakueringen av Nauvoo, skrev hun: «Det siste jeg gjorde på dette kjære stedet, var å rydde rommene, feie gulvet og sette kosten på sin faste plass bak døren. Så, med blandede følelser, lukket jeg forsiktig døren og gikk en ukjent fremtid i møte. Jeg møtte den med tro på Gud og ingen mindre visshet om den endelige etablering av evangeliet i Vesten og om dets sanne, varige prinsipper, enn jeg hadde følt under de store prøvelsene i Missouri.»¹¹

Begge disse pionerkvinnene holdt seg sterke i evangeliet hele livet og utførte storartet tjeneste for Sions oppbyggelse, men de møtte mange andre prøvelser og vanskeligheter som begge trofast utholdt.¹² Til tross for søster Whitneys optimisme, døde hennes første tre barn under eller like etter fødselen – to av dem under hennes lange utvandring fra Nauvoo til Salt Lake.¹³ Søster Whitney har velsignet oss med det hun skrev for å forsvare vår tro, og hun ble mor til apostelen Orson F. Whitney.

Søster Smith nedtegnet den fattigdom, sykdom og forsakelse de hellige opplevde på veien vestover.¹⁴ I mars 1847 døde hennes mor, og måneden etter ble hennes andre sønn, John, født. Hennes opptegnelse om dette er kortfattet: «Han var mitt siste barn, og [han] levde bare i fire timer.»¹⁵ Senere ble hun tempelvertinne i Salt Lake tempel og Hjelpeforeningens fjerde generalpresident.

Vi blir dypt rørt av de vanskeligheter de tidlige hellige utholdt. Brigham Young omtalte dette ganske humoristisk i februar 1856, da han sa: «Jeg vil gjerne si noe med hensyn til de vanskelige tider. Dere vet jeg har sagt til dere at hvis noen skulle være redd for å sulte ihjel, kan de bare dra dit hvor det er overflod. Jeg ser ikke den minste fare for å sulte, for før vi har spist opp det siste muldyret, fra øreflippen til haletippen, er jeg ikke redd for å sulte i hjel.»

Videre sa han: «Det er mange mennesker som nå ikke er i stand til å få arbeid, men våren kommer snart over oss, og vi kommer ikke til å lide noe mer enn det som er godt for oss.»¹⁶

De utfordringer vi står overfor i dag, kan på sin egen måte sammenlignes med fortidens utfordringer. Finanskrisen den siste tiden har skapt stor bekymring over hele verden. Problemer i forbindelse med arbeid og økonomi er ikke uvanlige. Mange har fysiske og psykiske helseproblemer. Andre har problemer i ekteskapet eller med egensindige barn. Noen har mistet sine nærmeste. Avhengighet og upassende eller skadelige tendenser skaper hjertesorg. Uansett årsak til prøvelsene, forårsaker de betydelig smerte og lidelse for enkeltpersoner og deres nærmeste.

Skriftene forteller oss at noen prøvelser er til vårt beste og er egnet for vår personlige utvikling.¹⁷ Vi vet også at regnet faller både på rettferdige og urettferdige.¹⁸ Det er også sant at ikke alle skyer vi ser, fører til regn. Uansett utfordringer, prøvelser og vanskeligheter vi opplever, omfatter den betryggende læren om forsoningen tilveiebrakt av Jesus Kristus, Almas lære om at Frelseren ville påta seg våre skrøpeligheter og «hjelpe sitt folk i forhold til deres skrøpeligheter»¹⁹.

Skriftene og profeter i vår tid har gjort det klart at det vil bli magre år og rike år.²⁰ Herren forventer at vi er forberedt på mange av utfordringene som kommer. Han erklærer: «Hvis dere er beredt, skal dere ikke frykte.»²¹ Noe av påkjenningen da jeg krysset Sierra Nevada-fjellene i snøstormen for mange år siden, skyldtes at jeg ikke var forberedt på denne plutselige, uventede hendelsen. En av de store velsignelsene med Skriftene er at de varsler oss om utfordringer som er uventede, men som ofte forekommer. Vi ville gjøre klokt i å forberede oss på dem. En form for forberedelse er å holde budene.

En rekke steder i Mormons bok ble folket lovet at det skulle gå dem vel i landet hvis de ville holde budene.²² Dette løftet ledsages ofte av advarselen om at hvis de ikke holder Guds bud, skal de bli avskåret fra hans nærhet.²³ Det å ha Åndens velsignelser – Den hellige ånds veiledning – er åpenbart et avgjørende element for at det virkelig skal gå oss vel i landet og at vi kan være forberedt.

Uavhengig av våre prøvelser, med den velstand vi har i dag, ville vi vært utakknemlige om vi ikke satte pris på våre velsignelser. Til tross for de store vanskelighetene pionerene opplevde, snakket president Brigham Young om viktigheten av takknemlighet. Han sa: «Jeg vet ikke om noen synd, med unntak av den utilgivelige synd, som er større enn utakknemlighet.»²⁴

Vår største takknemlighet skulle være for Frelseren og hans forsoning. Vi er klar over at mange som lytter til denne konferansen, opplever prøvelser og vanskeligheter som er så intense at følelsen de har i sitt hjerte når de kommer til vår Fader i himmelen i bønn, er «Håper du vet at jeg har det tøft».

La meg fortelle en sann historie om en søster, Ellen Yates fra Grantsville i Utah. Tidlig i oktober for 10 år siden kysset hun sin mann, Leon, farvel da han skulle på jobb i Salt Lake City. Dette skulle bli siste gang hun så Leon i live. Han kolliderte med en 20 år gammel mann som var sent ute til sin første jobb og hadde prøvd å kjøre forbi en langsommere bil, noe som resulterte i en frontkollisjon som drepte dem begge momentant. Søster Yates sa at etter at to medfølende politibetjenter overbrakte nyheten, sank hun ned i en tilstand av sjokk og sorg.

Hun skriver: «Når jeg prøvde å se fremover i livet, så jeg bare mørke og smerte.» Det viste seg at mannens beste venn var biskop i den unge mannens menighet. Biskopen ringte søster Yates og fortalte henne at den unge mannens mor, Jolayne Willmore, ønsket å snakke med henne. Hun forteller: «Jeg ble sjokkert fordi jeg var så opptatt av min sorg og smerte at jeg ikke engang hadde tenkt på den unge mannen og hans familie. Jeg innså plutselig at her var det en mor som hadde det minst like tungt som jeg. Jeg takket fort ja til et besøk.»

Da bror og søster Willmore kom, uttrykte de sin store sorg over at deres sønn var ansvarlig for Leons død, og så ga de henne et bilde av Frelseren som holder en liten pike i armene. Søster Yates sier: «Når ting blir for tungt, ser jeg på dette bildet og husker at Kristus kjenner meg personlig. Han vet om min ensomhet og mine prøvelser.» Et skriftsted som trøster søster Yates er: «Vær derfor ved godt mot og frykt ikke, for jeg, Herren, er med dere og vil stå ved deres side.»²⁵

I oktober hvert år går søster Yates og søster Willmore (som begge er her i Konferansesenteret i dag) i templet sammen og takker for Jesu Kristi forsoning, for frelsesplanen, for evige familier og for de pakter som knytter mann og hustru og familie sammen på begge sider av sløret. Søster Yates konkluderer: «Gjennom denne prøvelsen har jeg følt min himmelske Faders og min Frelsers kjærlighet i rikere mål enn noen gang tidligere.» Hun vitner og sier: «Det finnes ingen sorg, ingen smerte, ingen sykdom som er så stor at Kristi forsoning og kjærlighet ikke kan helbrede den.»²⁶ For et storartet eksempel på kjærlighet og tilgivelse disse to søstrene har vist. Dette har gjort Jesu Kristi forsoning virksom i deres liv.

Tenk på Frelseren i Getsemane under forsoningsprosessen, der han led så voldsomt at han blødde fra hver pore.²⁷ Hans rop til sin Fader omfattet ordet Abba.²⁸ Dette kan tolkes som en sønn i nød som roper til sin far: «Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»²⁹ Jeg vitner om at Jesu Kristi forsoning omfatter alle de prøvelser og vanskeligheter noen av oss kan møte i dette liv. Iblant, når vi har lyst til å si: «Håper du vet at jeg har hatt det tøft,» kan vi vite med sikkerhet at han er der og at vi er trygge i hans kjærlige armer.

Da vår kjære profet, president Thomas S. Monson, ble spurt på sin fødselsdag nå i august hva som ville vært den ideelle gave medlemmer over hele verden kunne gi ham, sa han uten å nøle: «Finn noen som har det vanskelig, … og gjør noe for dem.»³⁰

I likhet med dere, er jeg evig takknemlig til Jesus Kristus, menneskehetens redningsmann. Jeg bærer vitnesbyrd om at han er verdens Frelser og Forløser. I Jesu Kristi navn. Amen.