Å lære, å gjøre, å være

Dere har i kveld vært vitne til hvilken styrke de to rådgiverne i Det første presidentskap har. Jeg står foran dere og erklærer at dette første presidentskap er ett under Herren Jesu Kristi ledelse.

Jeg vil spesielt takke dette misjonærkoret. Jeg har opplevd noe jeg tror de kan være interessert i, og som dere også kanskje vil finne interessant. For mange år siden fikk jeg en desperat telefon fra lederen for misjonærenes opplæringssenter. Han sa: «President Monson, jeg har en misjonær som vil reise hjem. Ingenting kan hindre ham i å gi opp.»

Jeg svarte: «Det er ikke så spesielt. Det har skjedd før. Hva er problemet hans?»

Han sa: «Han er kalt til en spanskspråklig misjon, og han er helt sikker på at han ikke kan klare å lære spansk.»

Jeg sa: «Jeg har et forslag. I morgen tidlig lar du ham delta i en klasse hvor de lærer japansk. La ham så melde seg for deg klokken 12.00.»

Neste morgen ringte han klokken 10.00! Han sa: «Den unge mannen er sammen med meg nå, og han sier at han er helt sikker på at han kan lære seg spansk.»

Man kan hvis man vil.

I kveld taler jeg til dere som et kongelig prestedømme, samlet på mange steder, men i fellesskap. Sannsynligvis er dette den største samling prestedømsbærere noensinne. Deres hengivenhet til deres hellige kall er inspirerende. Deres ønske om å lære deres plikt er tydelig. Renheten i deres sjeler bringer himmelen nærmere dere og deres familier.

Mange områder i verden har opplevd vanskelige økonomiske tider. Bedrifter har gått konkurs, arbeidsplasser har gått tapt og investeringer er satt i fare. Vi må forvisse oss om at de vi har ansvar for, ikke går sultne eller uten klær eller husly. Når denne kirkes prestedømme arbeider sammen som ett for å møte disse ubehagelige omstendigheter, kan nesten mirakler finne sted.

Vi oppfordrer innstendig alle siste-dagers-hellige til å være fremsynte når de planlegger, til å leve nøkternt og unngå overdrevent stor og unødvendig gjeld. Kirkens økonomi blir styrt på denne måten, for vi er klar over at deres tiende og andre bidrag ikke har blitt gitt uten offer, og at det er hellige midler.

La oss gjøre våre hjem til rettferdighetens helligdommer, til steder for bønn og kjærlighet, slik at vi kan fortjene de velsignelser som bare kan komme fra vår himmelske Fader. Vi trenger hans veiledning i vårt daglige liv.

I denne store forsamling finnes prestedømskraft og evne til å strekke seg ut og dele det storslåtte evangelium med andre. Slik det har blitt nevnt, har vi hender til å heve andre opp fra selvopptatthet og inaktivitet. Vi har hjerter til å tjene trofast i våre prestedømskall og derved inspirere andre til å vandre på høyere grunn og unngå syndens hengemyr som truer med å oppsluke så mange. Sjeler har virkelig stor verdi i Guds øyne. Utrustet med denne kunnskap har vi det kostelige privilegium å kunne gjøre noe utslagsgivende for andre. Følgende ord i Esekiel kan passe godt på alle som følger Frelseren i dette hellige verk:

«Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere…

Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem.

Dere skal bo i det landet jeg gav deres fedre. Dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.»¹

Hvordan kan vi gjøre oss fortjent til dette løftet? Hva vil kvalifisere oss til å motta denne velsignelsen? Finnes det veiledning å følge?

La meg foreslå tre absolutt nødvendige punkter å overveie. De gjelder diakoner så vel som høyprester. De er innen vår rekkevidde. En vennlig himmelsk Fader vil hjelpe oss i våre anstrengelser.

For det første: Lære det vi skulle lære.

For det annet: Gjøre det vi skulle gjøre.

For det tredje: Være det vi skulle være.

La oss drøfte disse målene, slik at vi kan være nyttige tjenere i vår Herres øyne.

For det første: Lære det vi skulle lære. Apostelen Paulus la stor vekt på at vi skulle anstrenge oss for å lære. Han sa til filipperne: «Ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.»² Og hebreerne oppfordret han: «La oss … legge av … synden … og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender.»³

President Stephen L. Richards, som virket i mange år i De tolvs quorum og deretter i Det første presidentskap, talte ofte til prestedømsbærerne og understreket sin filosofi angående prestedømmet. Han sa: «Prestedømmet blir vanligvis ganske enkelt definert som “Guds kraft delegert til mennesket”. Jeg tror denne definisjonen er nøyaktig.»

Han fortsatte: «Men av praktiske grunner liker jeg å definere prestedømmet som relatert til tjeneste, og jeg kaller det ofte “den fullkomne plan for tjeneste”. Jeg gjør dette fordi jeg mener at bare ved å nytte den guddommelige kraft som er overdratt mennesket, kan det noensinne håpe på å realisere den fulle betydning og livskraft som ligger i denne gaven. Det er et redskap for tjeneste, og den mann som unnlater å bruke det, vil lett miste det, for det har blitt tydelig sagt oss ved åpenbaring at den som forsømmer det, “skal ikke være verdig til å bestå”.»⁴

President Harold B. Lee, Kirkens ellevte president og en av de store lærere i Kirken, forklarte dette på en lettfattelig måte. Han sa: «Når en mann blir prestedømsbærer, blir han Herrens representant. Han skulle tenke på sitt kall som om han utførte et oppdrag for Herren.»⁵

Noen av dere er kanskje sjenerte av natur eller føler dere uskikket til å kunne ta imot et kall. Husk at dette arbeidet ikke bare er deres og mitt. Det er Herrens verk, og når vi går Herrens ærend, har vi krav på Herrens hjelp. Husk at Herren vil forme ryggen i forhold til byrden som blir lagt på den.

Det formelle klasserommet kan iblant virke skremmende, men den mest effektive undervisning finner ofte sted andre steder enn i møtehuset eller klasserommet. Jeg husker godt for noen år siden da bærere av Det aronske prestedømme ivrig så frem til en årlig utflukt til minne om Det aronske prestedømmes gjengivelse. I fullastet buss kjørte de unge mennene fra vår stav omtrent femten mil nordover til Clarkston gravlund, hvor vi så graven til Martin Harris, ett av de tre vitner om Mormons bok. Mens vi sto rundt den vakre granittsøylen som markerer graven, fortalte et høyrådsmedlem om Martin Harris’ liv, leste fra Mormons bok hans vitnesbyrd, for så å bære sitt eget vitnesbyrd om sannheten. De unge mennene lyttet med stor oppmerksomhet, tok på granittmonumentet og grunnet på de ordene de hadde hørt og sine egne følelser.

I en park i Logan hygget de seg med lunsj. Gruppen med unge menn la seg så ned på plenen ved Logan tempel og stirret opp på de høye spirene. Ofte drev vakre, hvite skyer hurtig forbi spirene, drevet av gårde av en mild bris. Det ble undervist om hensikten med templer. Pakter og løfter ble mye mer enn ord. Ønsket om å være verdig til å gå inn gjennom templets dører oppsto i de unge hjertene. Himmelen var svært nær. Vi lærte det vi skulle.

For det annet: Gjøre det vi skulle gjøre. I en åpenbaring om prestedømmet, gitt gjennom profeten Joseph Smith og nedtegnet som Lære og pakter kapittel 107, beveger «lære» seg til å «gjøre» mens vi leser: «Derfor, la enhver lære sin plikt og med all flid virke i det embede han er kalt til.»⁶

Enhver prestedømsbærer som er til stede her i kveld, har blitt kalt til å tjene, til å gjøre sitt aller beste i det arbeid han er tildelt. Ingen oppgave er simpel i Herrens verk, for alle har evige konsekvenser. President John Taylor advarte oss: «Hvis du ikke foredler ditt kall, vil Gud holde deg ansvarlig for dem du kunne ha frelst hvis du hadde gjort din plikt.»⁷ Og hvem av oss har råd til å være ansvarlig for å forhale evig liv for en menneskesjel? Hvis stor glede er belønningen for å redde én sjel, hvor fryktelig må da ikke angeren være for dem som med sin beskjedne innsats har latt et Guds barn gå uten å bli advart eller hjulpet, slik at vedkommende må vente til det kommer en pålitelig Guds tjener.

Det gamle ordtaket er alltid sant: Gjør din plikt, det er best. Så vil Herren gjøre resten.»

Det meste av den tjeneste prestedømsbærere yter, blir utført i stillhet og uten fanfare. Et vennlig smil, et varmt håndtrykk, et oppriktig vitnesbyrd om sannheten kan virke oppløftende, forandre menneskelig natur og frelse dyrebare sjeler.

Et eksempel på slik tjeneste var Juliusz og Dorothy Fussek, som ble kalt på en toårig misjon til Polen. Bror Fussek var født i Polen. Han snakket språket. Han elsket folket. Søster Fussek var engelsk og visste lite om Polen og folket der.

De stolte på Herren og tok fatt på oppdraget. Levestandarden var lav, arbeidet ensomt og oppgaven enorm. Det var ikke opprettet noen misjon i Polen på den tiden. Oppdraget ekteparet Fussek fikk, var å berede veien slik at en misjon kunne opprettes, slik at andre misjonærer kunne kalles, folket bli undervist, konvertitter bli døpt, grener bli opprettet og møtehus bli bygget.

Ble eldste og søster Fussek fortvilet fordi oppdraget var så enormt? Ikke et øyeblikk. De visste at de var kalt av Gud. De ba om hans guddommelige hjelp, og de viet seg helhjertet til arbeidet. De ble i Polen ikke i to, men i fem år. Alle de forannevnte målene ble nådd.

Eldstene Russell M. Nelson, Hans B. Ringger og jeg, ledsaget av eldste Fussek, møtte statsråd Adam Lopatka i den polske regjering, og vi hørte ham si: «Deres kirke er velkommen her. Dere kan bygge deres hus, dere kan sende deres misjonærer. Dere er velkomne i Polen. Denne mannen,» sa han og pekte på Juliusz Fussek, «har tjent deres kirke vel. Dere kan være takknemlige for hans eksempel og arbeid.»

La oss i likhet med ekteparet Fussek gjøre det vi skulle gjøre i Herrens verk. Da kan vi sammen med Juliusz og Dorothy Fussek gjenta salmistens ord: «Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper… din vokter skal ikke slumre. Se, han slumrer ikke og sover ikke, Israels vokter.»⁸

For det tredje: Være det vi skulle være. Paulus ga følgende råd til sin kjære venn og forbundsfelle Timoteus: «Vær et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet!»⁹

Jeg vil oppfordre oss alle til å be angående våre kall og søke guddommelig hjelp, slik at vi kan oppnå det vi er kalt til å gjøre. Noen har sagt at det å erkjenne en makt større enn mennesket selv ikke på noen måte gjør ham ringere.¹⁰ Man må søke, ha tro på, be og håpe at man vil finne. Ingen slik oppriktig bønn vil gå upåaktet hen – det er selve grunnloven i troens filosofi. Guddommelig gunst vil tilfalle den som ydmykt søker den.

I Mormons bok finner vi råd som uttrykker det treffende. Herren sier: «Hva slags menn burde dere være? Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er.»¹¹

Og hva slags mann var han? Hva slags eksempel viste han i sin tjeneste? I Johannes kapittel 10 lærer vi:

«Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.

Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre.

For han er leiekar og har ingen omsorg for fårene.»

Herren sa: «Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg,

likesom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen. Jeg setter mitt liv til for fårene.»¹²

Brødre, måtte vi lære det vi skulle lære, gjøre det vi skulle gjøre og være det vi skulle være. Når vi gjør dette, vil vi nyte godt av himmelens velsignelser. Vi vil vite at vi ikke er alene. Han som legger merke til at en spurv faller til jorden, vil på sin egen måte anerkjenne oss.

For mange år siden fikk jeg brev fra en gammel venn. Han bar sitt vitnesbyrd i dette brevet. Jeg vil dele litt av det med dere i kveld, siden det illustrerer prestedømmets styrke hos en som lærte det han skulle lære, som gjorde det han skulle gjøre og som alltid prøvde å være det han skulle være. Jeg skal lese utdrag fra dette brevet fra min venn Theron W. Borup, som gikk bort for tre år siden, 90 år gammel:

«Da jeg var åtte år gammel og ble døpt og mottok Den hellige ånd, var jeg svært opptatt av å være god og være i stand til å ha Den hellige ånds hjelp gjennom hele livet. Jeg ble fortalt at Den hellige ånd bare ville være i godt selskap, og at han ville forlate oss når det onde kom inn i vårt liv. Ettersom jeg ikke visste når jeg ville trenge hans tilskyndelser og veiledning, prøvde jeg å leve slik at jeg ikke skulle miste denne gaven. Ved én anledning reddet dette mitt liv.

Under 2. verdenskrig var jeg maskingeværskytter på et B-24-bombefly i det sydlige Stillehavet… En dag kom kunngjøringen om at vi skulle forsøke det lengste bombetokt som noensinne var gjennomført, for å slå ut et oljeraffineri. Åndens tilskyndelser fortalte meg at jeg ville bli tildelt denne flygningen, men at jeg ikke ville miste livet. På den tiden var jeg president for gruppen av siste-dagers-hellige.

Kampene var voldsomme da vi fløy over Borneo. Flyet vårt ble truffet av angripende fly og begynte snart å brenne, så piloten ba oss gjøre oss klare til å hoppe ut. Jeg hoppet sist. Vi ble beskutt av fiendtlige piloter på vei ned. Jeg hadde problemer med å få blåst opp redningsflåten. Der jeg gynget opp og ned i bølgene, begynte jeg å drukne, og besvimte. Jeg kom til meg selv en stund og ropte: “Gud, hjelp meg!” … Igjen prøvde jeg å blåse opp redningsflåten, og denne gangen lyktes jeg. Med akkurat nok luft til å holde meg flytende, rullet jeg meg opp på den, altfor utslitt til å røre meg.

I tre dager fløt vi rundt i fiendtlig territorium med skip overalt rundt oss og fly over oss. At de ikke kunne se en gul gruppe redningsflåter mot blått vann, er et mysterium,» skrev han. «Det blåste opp til storm, og nesten 10 meter høye bølger slet flåtene fra hverandre. Det gikk tre dager uten mat og vann. De andre spurte meg om jeg ba. Jeg svarte at jeg ba, og at vi ville bli reddet. Den kvelden så vi ubåten som hadde kommet for å redde oss, men den passerte oss. Neste morgen gjorde den [det samme. Vi visste] dette var siste dag [den ville] være i området. Så kom Den hellige ånds tilskyndelser. “Du har prestedømmet. Befal ubåten å plukke dere opp.” Stille ba jeg: “I Jesu Kristi navn og i kraft av prestedømmet, snu og plukk oss opp.” Etter få minutter lå de ved siden av oss. Da vi kom på dekk, sa kapteinen: “Jeg skjønner ikke hvordan vi fant dere, for vi lette ikke engang etter dere.” Men jeg skjønte det.»¹³

Jeg gir dere mitt vitnesbyrd om at det verk vi er engasjert i, er sant. Herren står ved roret. At vi alltid må følge ham, er min oppriktige bønn, i Jesu Kristi navn. Amen.