La ham gjøre det enkelt

De av oss som har levd en stund – og eldste Wirthlin og jeg har levd lenge – har sett visse mønstre i livets prøve. Det er sykluser av gode og dårlige tider, opp- og nedturer, perioder med glede og sorg, og tider med overflod så vel som mangel. Når vårt liv tar en utventet og uønsket vending, opplever vi noen ganger stress og angst. En av utfordringene i dette jordelivet er å ikke la livets stress og påkjenninger få overhånd med oss – å utholde de forskjellige periodene av livet og holde oss positive, til og med optimistiske. Kanskje vi, når vanskeligheter og utfordringer slår til, burde ha disse forhåpningsfulle ordene til Robert Browning klart i sinne: «Det beste har ennå ikke hendt» («Rabbi Ben Ezra», i Charles W. Eliot, red., The Harvard Classics, 50 bind [1909-10], 42:1103). Vi kan ikke forutse alle livets kamper og stormer, ikke engang de som er like rundt hjørnet, men som håpefulle og troende vet vi uten skygge av tvil at Jesu Kristi evangelium er sant og at det beste ligger foran oss.

Jeg husker en periode i mitt liv da jeg var under uvanlig stress. Jeg hadde problemer på jobben, og samtidig fikk min kone vite at hun hadde en livstruende sykdom. Det var en slik situasjon hvor det føltes som om motgangen hadde iverksatt et frontalangrep mot meg og min familie. På dager hvor påkjenningene og angsten som vårt turbulente liv påførte oss, holdt på å ta overhånd, fant min kone og jeg en måte å få avlastning på.

Vi kjørte til et sted noen kilometer fra vårt hjem for å søke en kort befrielse fra våre vanskeligheter, snakke sammen og trøste hverandre. Stedet vårt var Walden Pond. Det var et nydelig lite tjern omgitt av skog. Når min kone følte seg sterk nok, pleide vi å spasere rundt tjernet. På andre dager, når hun ikke følte for å gå, satt vi bare i bilen og snakket. Walden Pond var vårt spesielle sted, hvor vi kunne få en pause, reflektere og heles. Kanskje var det delvis på grunn av dens historie – dens tilknytning til Henry David Thoreaus forsøk på å unnslippe verdslighet i en periode på flere år – at Walden Pond ga oss så mye håp om enkelhet og slik en fornyende flukt fra våre overinnviklede liv.

Det var i mars 1845 at Thoreau bestemte seg for å flytte ut til bredden av Walden Pond og bruke to år på å prøve å finne ut hva som egentlig var viktig i livet. Han slo seg ned på en eiendom som tilhørte hans gode venn Ralph Waldo Emerson. Han kjøpte et gammelt skur av en jernbanearbeider og rev det. Av tømmeret fra skuret og tømmer fra skogen bygget han sin egen hytte. Han førte omhyggelige økonomiske opptegnelser, og han konkluderte med at for et hjem og frihet hadde han bare brukt $ 28,12. Han anla en hage hvor han sådde erter, poteter, mais, bønner og neper for å kunne opprettholde sitt enkle liv. Han plantet 10 mål med bønner i den hensikt å bruke den lille fortjenesten til å dekke sine behov. Visst var fortjenesten liten: $ 8,71.

Thoreau levde ganske uavhengig av tid. Han hadde hverken klokke eller kalender i sin lille hytte. Han tilbrakte tiden med å skrive og studere alt det vakre og fantastiske som fantes i naturen rundt ham, herunder lokale planter, fugler og dyr. Han levde ikke som eremitt – han besøkte byen Concord nesten hver dag, og han inviterte andre til hytten sin til lærerike samtaler. Da de to årene var over, forlot han hytten sin uten å nøle. Han så på tiden han hadde tilbrakt der, som en passende tid til å oppnå sin hensikt – å oppleve de åndelige fordelene ved en forenklet livsstil. Han følte også at han hadde andre livserfaringer foran seg. Det var på tide å komme videre og utforske andre muligheter.

Gjennom sine erfaringer ved Walden Pond, fant Thoreau ut at det bare var fire ting et menneske egentlig trengte – mat, klær, husly og brensel. Jeg vil gå inn på hvert av disse fire grunnleggende behovene, så vel som de åndelige fordelene av en forenklet livsstil.

Den første forutsetningen er mat. Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har vi hellig kunnskap fra åpenbarte sannheter om forholdet mellom kropp og ånd. I Lære og pakter 88:15 står det: «Ånden og legemet er menneskets sjel.» For å velsigne oss både fysisk og åndelig, åpenbarte Herren også en helselov til oss, som forteller oss hvilken mat og hvilke stoffer som er bra for kroppen og ikke. Med disse instruksjonene følger løftet i kapittel 89 i Lære og pakter:

«Alle hellige som husker å holde og etterleve det som her er sagt og vandrer i lydighet mot budene, skal få helse i sin navle og marg i sine ben,

og skal finne visdom og kunnskapens store skatter, til og med skjulte skatter,

og skal løpe og ikke bli trette, og skal gå og ikke bli matte.

Og jeg, Herren, gir dem et løfte, at ødeleggelsens engel skal gå dem forbi, likesom med Israels barn, og ikke slå dem i hjel» (v. 18-21).

Det finnes ingen bedre veiledning om Visdomsordet enn det som finnes i heftet Til styrke for ungdom. Der står det:

«Herren har befalt deg å ta godt vare på kroppen din. Det gjør du ved å etterleve Visdomsordet, som står i Lære og pakter 89. Spis næringsrik mat, mosjoner regelmessig og sørg for å få nok søvn. Hvis du gjør alt dette, vil du holde deg fri for skadelig avhengighet og ha kontroll over livet ditt. Du blir velsignet med en sunn kropp, et våkent sinn og Den hellige ånds veiledning…

Enhver form for stoff, kjemikalier eller farlige fremgangsmåter som tas i bruk for å fremkalle rus eller for å bli “høy”, kan ødelegge deg fysisk, psykisk og åndelig. Dette omfatter narkotika, reseptbelagte eller reseptfrie medikamenter som misbrukes, og husholdningskjemikalier» ([2001], 36-37).

Vi ønsker ikke å skade vårt dødelige legeme, for det er en gave fra Gud, og en del av vår himmelske Faders store plan for lykke er å gjenforene vårt udødelige legeme med vår ånd.

En annen grunnleggende nødvendighet er våre klær. Et forenklet liv som gir åndelige velsignelser, fordrer at vi bruker enkle og sømmelige klær. Vår påkledning og personlige pleie sender et budskap til andre om hvem vi er, og påvirker også vår oppførsel når vi er sammen med andre. Når vi er sømmelig kledd, innbyr vi også Herrens ånd til å være et skjold og en beskyttelse for oss.

Verdens kvinnemoter går alltid i retning av det ekstreme. Med sin siste stil later mange motedesignere til å prøve å lage to eller tre kjoler av den mengden stoff som trengs til én. Som regel fjerner de for mye øverst og nederst på kvinneklær, og iblant sparer de inn i midten også. Moter for menn går også i retning av det ekstreme. På min tid ville de blitt kalt sjuskete og upassende. Jeg tror at veldig avslappet påkledning alltid etterfølges av en altfor avslappet væremåte.

Mange av dere prøver hardt å være unike i deres påkledning og personlige pleie for å tiltrekke dere det Herren ville ansett som feil type oppmerksomhet. I historien om livets tre i Mormons bok var det de som «var meget fint kledd» som gjorde narr av dem som spiste av frukten på livets tre. Det er en tankevekker at de motebevisste mobberne i den store og rommelige bygningen var ansvarlige for at mange ble forlegne, og de som skammet seg, «gikk inn på forbudte stier og ble borte» (1. Nephi 8:27-28).

President N. Eldon Tanner advarte oss en gang med følgende ord: «Beskjedenhet i antrekk er en hjertets og sinnets kvalitet, avfødt av respekt for en selv, ens neste og vår alles Skaper. Beskjedenhet gjenspeiler en holdning av ydmykhet, anstendighet og sømmelighet. Foreldre, lærere og ungdommer bør drøfte detaljene knyttet til antrekk, personlig pleie og fremtreden i overensstemmelse med disse prinsippene og ledet av Den hellige ånd, og på grunnlag av sin handlefrihet påta seg ansvaret og velge det rette» («Friend to Friend», Friend, juni 1971, s. 3).

La oss se på Thoreaus tredje forutsetning, husly. Avisene er fulle av artikler om den pågående boligkrisen. Vi har blitt oppfordret på nesten hver eneste generalkonferanse i Kirken som jeg kan huske, til ikke å leve over evne. Vår inntekt skulle bestemme hva slags bolig vi tar oss råd til, ikke naboens store hus over gaten.President Heber J. Grant sa en gang: «Så langt tilbake som jeg kan huske, fra Brigham Youngs tid til nå, har jeg lyttet til menn som har stått på talerstolen … og innstendig bedt folk om ikke å pådra seg gjeld. Og jeg tror at størstedelen av alle våre problemer i dag skyldes at man ikke har fulgt dette rådet» (Conference Report, okt. 1921, 3).

En av de beste måtene å forenkle vårt liv på er å følge de råd vi så ofte har hørt om å leve innenfor rammen av vår inntekt, unngå gjeld og spare til dårligere tider. Vi skulle praktisere og forbedre våre vaner med hensyn til sparsommelighet, flid, sparing og nøysomhet. En godt styrt familie betaler ikke rente, den innkasserer den.

Thoreaus siste nødvendighet var brensel. Vi har hørt mye om brensel og energi – om de høye prisene, den begrensede tilgangen, vår usikre og uberegnelige avhengighet av deres leverandører, samt behovet for nye og fornybare energikilder. Jeg overlater drøftingen av disse kompliserte temaene til ledere innen politikk og næringsliv. Brenselet jeg vil snakke om, er åndelig brensel.

Herren har gitt oss en storartet plan for hvordan vi kan vende tilbake til ham, men det krever åndelig brensel å gjennomføre vår reise gjennom jordelivet. Vi må prøve å etterligne de fem kloke jomfruene som hadde lagret nok brensel til å kunne bli med brudgommen da han kom (se Matteus 25:6-10). Hva er nødvendig for å kunne ha tilstrekkelig med åndelig brensel? Vi må tilegne oss kunnskap om Guds evige plan og vår rolle i den, og når vi så lever rettferdig og underkaster oss Herrens vilje, mottar vi de lovede velsignelsene.

Som eldste William R. Bradford sa fra denne talerstolen: «Rettferdigheten er meget enkel. I alle valg vi står overfor i livet, er det en rett og en feil vei vi kan følge. Hvis vi velger den rette veien, støttes vi i våre handlinger av rettferdighetens prinsipper som har kraft fra himlene i seg. Hvis vi velger feil vei og handler ifølge dette valget, har vi ingen løfter eller krefter fra himmelen, og vi står alene og er nødt til å mislykkes» («Rettferdighet», Liahona, jan. 2000, 103).

Like før Thoreau døde, ble han spurt om han hadde sluttet fred med Gud. Han svarte: «Jeg visste ikke at vi noensinne hadde kranglet» (i Mardy Grothe, red: Viva la Repartee [2005], 181).

I vår streben etter å få avlastning fra livets påkjenninger, må vi oppriktig søke måter å forenkle vårt liv på. Må vi rette oss etter inspirerte råd og den veiledning Herren har gitt oss i den store plan for lykke. Må vi være verdige til Den hellige ånds veiledning, og følge Åndens veiledning på vår vei gjennom jordelivet. Må vi forberede oss til å oppnå den høyeste hensikt med denne jordiske prøve – å vende tilbake for å bo sammen med vår himmelske Fader. Det er min bønn, i Jesu Kristi navn. Amen.