Prøven

Jeg har til hensikt å vise at Herren i urolige tider alltid har beredt en trygg vei fremover. Vi lever i disse «vanskelige tider» som apostelen Paulus profeterte ville komme i de siste dager.¹ Hvis vi som enkeltpersoner, som familier og som kirke skal være trygge, vil det være «ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser».²

Den 24. juli 1849 hadde de hellige vært i dalen i nøyaktig to år. Endelig var de fri etter år med mobbing og forfølgelse. Dette var grunn til stor feiring.

Bare få år tidligere led profeten Joseph Smith under fryktelige forhold i Liberty fengsel i mange måneder mens mobben drev de hellige fra deres hjem. Ordene liberty (frihet) og fengsel passer ikke godt sammen.

Joseph utbrøt:

«O Gud, hvor er du? Og hvor er den tronhimmel som dekker ditt skjulested?

Hvor lenge skal din hånd holdes tilbake og ditt øye, ja, ditt rene øye, skue fra de evige himler ned på ditt folks og dine tjeneres urett og ditt øre gjennomtrenges av deres rop?»³

Profeten Joseph Smith hadde tidligere søkt veiledning, og Herren ba de hellige søke oppreisning fra dommerne, guvernøren og så presidenten.⁴

Deres henvendelser til dommerne førte ikke til noe. I løpet av sitt liv ble Joseph Smith stevnet for retten mer enn 200 ganger for alle slags falske anklager. Det ble aldri felt noen dom.

Da de søkte oppreisning fra guvernør Boggs i Missouri, utstedte han en erklæring: «Mormonene må behandles som fiender og må utryddes eller drives ut av delstaten om nødvendig, for den offentlige ros skyld.»⁵ Dette utløste umåtelig brutalitet og ugudelighet.

De appellerte til USAs president Martin Van Buren, som sa: «Deres sak er rettferdig, men jeg kan ikke gjøre noe for dere.»⁶

Jeg vil lese de siste avsnittene i deres tredje petisjon til De forente staters kongress:

«Underskrivernes lidelser har allerede vært overveldende, for meget for menneskeheten, for meget for amerikanske borgere å utholde uten å klage. Vi har stønnet under tyranniets og undertrykkeres hånd i mange år. Vi har blitt frarøvet våre eiendommer til et beløp på to millioner dollar. Vi har blitt jaget som skogens ville dyr. Vi har sett våre eldre menn som kjempet under revolusjonen, og våre uskyldige barn bli slaktet ned av våre forfølgere. Vi har sett vakre døtre av amerikanske borgere bli krenket og mishandlet på det mest umenneskelige vis, og vi har sett femten tusen sjeler, menn, kvinner og barn, bli drevet av bevæpnede menn, i vinterkulde, fra sine gode og varme hjem, til et fremmed landområde, pengelense og ubeskyttet. Under alle disse fryktelige omstendigheter bønnfaller vi vår nasjons høyeste rådsforsamlinger og henvender oss ydmykt til de gode senatorer og representanter for et stort og fritt folk og ber om oppreisning og beskyttelse.

Vær så snill! Lytt til den bedende røst fra mange tusen amerikanske borgere som nå taler fra utlendighet … ! Vær så snill! Lytt til enkers og foreldreløses gråt og bitre jammer, disse hvis ektemenn og fedre har lidd en grusom martyrdød i det land hvor den stolte ørn … flyr! La det ikke bli nedtegnet i nasjonens arkiver at … landsforviste søkte beskyttelse og oppreisning fra deres hånd, men søkte forgjeves. Det står i deres makt å redde oss, våre hustruer og barn fra en gjentagelse av de blodige scener i Missouri og således i stor grad lette et forfulgt og plaget folks frykt, og deres ansøkere vil fortsette å be.»⁷

De ble ikke vist noen medynk, og de ble avvist.

I 1844, mens de var under Illinois’ guvernør Thomas Fords erklærte beskyttelse, ble profeten Joseph Smith og hans bror Hyrum skutt i Carthage fengsel. Ord kan ikke beskrive den brutalitet og lidelse de hellige hadde gjennomgått.

Denne 24. juli i 1849, da de endelig var fri for mobbingen, planla de å feire.⁸

Alt de hellige eide, hadde de bragt med seg over en 1600 kilometer ørken i håndkjerrer eller prærievogner. Det skulle gå 20 år til før jernbanen kom så langt som til Salt Lake City. Nesten uten noe å arbeide med besluttet de at feiringen skulle være et sterkt uttrykk for det de følte.

De bygget en løvsal på Temple Square. De satte opp en flaggstang som var 32 meter høy. De laget et enormt 20 meter langt nasjonalflagg og foldet det ut på toppen av denne frihetsstangen.

Det kan synes forbløffende, nesten helt utrolig, at de som tema for denne første feiring valgte patriotisme og lojalitet overfor de samme myndigheter som hadde avvist dem og unnlatt å hjelpe dem. Hva kan de ha tenkt? Hvis du kan forstå hvorfor, vil du forstå kraften i Kristi læresetninger.

Deres musikkorps spilte mens president Brigham Young ledet et stort opptog til tempelplassen. De tolv apostler og De sytti fulgte ham.

Deretter fulgte 24 unge menn kledd i hvite bukser, sorte jakker, hvite tørklær på høyre skulder, kroner på hodet og sverd stukket i skjede på venstre side. I høyre hånd bar de alle – av alle ting – et eksemplar av uavhengighetserklæringen og De forente staters konstitusjon. Uavhengighetserklæringen ble lest av en av de unge mennene.

Så fulgte 24 unge kvinner kledd i hvitt, med blå tørklær på høyre skulder og hvite roser på hodet. Alle bar en bibel og en Mormons bok.

Nesten like forbausende som deres valg av patriotisme som tema, var det som så kom: 24 eldre herrer (som de ble kalt) ledet av patriark Isaac Morley. De var kjent som de «Sølvgrå» – alle 60 år eller eldre. Alle hadde en rødmalt stav med et hvitt bånd som vaiet øverst. Én bar Stars and Stripes-flagget. Disse menn symboliserte prestedømmet, som var «fra begynnelsen, før verden ble til»⁹ og som var gjengitt i denne evangelieutdelingen.

De hellige visste at Herren hadde befalt dem å innordne seg «under konger, presidenter, fyrster og øvrighetspersoner og at vi må adlyde, hedre og oppholde lovene».¹⁰ Denne befalingen som ble åpenbart da, gjelder også nå for våre medlemmer i alle land. Vi skal være lovlydige og verdige borgere.

Herren sa til dem: «Jeg opprettet dette lands grunnlov ved kloke menn, som jeg oppreiste nettopp med det for øye.»¹¹

Og i et annet vers sa Herren til dem at «det ikke er riktig at noe menneske skal være i trelldom under et annet».¹² Derfor var de imot slaveri. Dette var et ømt punkt for nybyggerne i Missouri.

Så på dagen for feireingen i 1849 sto «eldste Phineas Richards frem på vegne av de 24 eldre herrer og leste deres lojale og patriotiske tale».¹³ Han talte om nødvendigheten av å undervise sine barn om patriotisme og å elske og ære frihet. Etter at han kort hadde repetert farene de hadde opplevd, sa han:

«Brødre og venner, vi som har levd i seksti år, har sett De forente staters styreform i dets storhet og vet at de uhyrlige grusomheter vi har vært utsatt for, var et resultat av en fordervet og degenert ledelse, men de rene prinsipper i vår berømte konstitusjon forblir uendret…

Siden vi har arvet frihetsånden og patriotismens glød fra våre fedre, så la disse overføres [uendret] til våre etterkommere.»¹⁴

Vi skulle tro at de hellige, på grunn av menneskets sterke natur, ville søke hevn, men noe langt sterkere enn selv den menneskelige natur kontrollerte det de gjorde.

Apostelen Paulus forklarte:

«Et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Gud Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis…

Men vi har Kristi sinn.»¹⁵

Denne ånd karakteriserte Kirkens tidligste medlemmer som Kristi tilhengere.

Hvis du kan forstå et folk som var så langmodige, så tolerante, så tilgivende, så kristne etter alt det de hadde lidd, har du oppdaget hva en siste-dagers-hellig er. Istedenfor å bli fortært av hevnlyst, var de fast forankret til åpenbaring. Deres kurs ble bestemt av læresetningene som i dag fremdeles finnes i Det gamle og Det nye testamente, Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle.

Hvis du kan forstå hvorfor de feiret slik de gjorde, da kan du forstå hvorfor vi har tro på Herren Jesus Kristus, på evangeliets prinsipper.

I Mormons bok leser vi: «Vi taler om Kristus, vi gleder oss i Kristus, vi forkynner om Kristus, vi profeterer om Kristus, og vi skriver i overensstemmelse med våre profetier så våre barn kan vite hvilken kilde de kan se hen til for å få forlatelse for sine synder.»¹⁶

I dag, i disse underlige og vanskelige tider, underviser og etterlever vi derfor prinsippene i hans evangelium i Jesu Kristi sanne kirke.¹⁷

Tre ting i forbindelse med feiringen i 1849 var både symbolske og profetiske: for det første at de unge mennene bar konstitusjonen og uavhengighetserklæringen, dernest at alle de unge kvinnene bar Bibelen og Mormons bok, og til sist at de gamle mennene – de sølvgrå – ble hedret i dette opptoget.

Etter programmet hadde de et festmåltid ved provisoriske bord. Flere hundre gullgravere og 60 indianere ble innbudt til å delta.

Deretter gikk de tilbake til arbeidet.

President Young hadde sagt: «Hvis folk i De forente stater vil la oss være i fred i ti år, skal vi ikke be dem om noe.»¹⁸

Nøyaktig åtte år etter feiringen i 1849 var de hellige samlet i Big Cottonwood Canyon for å feire en ny 24. juli. Fire ryttere ankom og rapporterte at en hær på 2500 soldater var underveis på slettene. De forente staters hær, under kommando av oberst Albert Sydney Johnston, var blitt beordret av president James Buchanan til å slå ned et ikke-eksisterende mormon-opprør.

De hellige brøt opp og dro hjem for å forberede et forsvar. Istedenfor å flykte erklærte president Young denne gang: «Vi har ikke brutt noen lov, har ingen grunn til det og har heller ikke tenkt å gjøre det. Men skulle noen nasjon komme for å tilintetgjøre dette folk – Den allmektige Gud være min hjelper – så kan de ikke komme hit.»¹⁹

Mine oldeforeldre begravet et barn underveis fra Far West da de ble drevet ut av Nauvoo, og et barn til i Winter Quarters da de ble drevet vestover.

En annen oldemor, en tenåring, skjøv en håndkjerre langs den sydlige bredd av elven Platte. De sang:

På den andre siden av elven kunne de se solen reflekteres i bajonettene til soldatene i hæren.²¹

I St. Louis kjøpte min oldemor en liten emaljert nål med det amerikanske flagget. Hun hadde den på kjolen sin resten av livet.

Verken mobbing eller hæren kunne få de hellige til å vike fra det de visste var sant. De forhandlet seg frem til en overenskomst, og Utah-krigen (senere kalt Buchanans blunder) var over.

Vi rettledes nå av de samme åpenbaringer og ledes av en profet. Da profeten Joseph Smith døde, inntok en annen hans plass. Slik suksesjon vedvarer også i dag.

Under generalkonferansen for seks måneder siden ble Thomas S. Monson oppholdt som Kirkens 16. president, fem måneder før sin 81-årsdag. Han etterfulgte president Gordon B. Hinckley, som døde i sitt 98. år.

Kirkens seniorledere vil praktisk talt alltid være erfarne etter flere tiårs forberedelse.

President Monson passer fullkomment for vår tids utfordringer. Han støttes av to rådgivere og De tolv apostlers quorum – alle profeter, seere og åpenbarere.

Den samme Lucifer som ble kastet ut fra vår Faders nærhet, arbeider fremdeles. Han, sammen med de engler som fulgte ham, vil forpurre Herrens verk og ødelegge det hvis han kan.

Men vi vil fortsette fremover. Vi må forankre oss som familier og som kirke til disse prinsipper og ordinanser. Uansett hvilke prøver som venter oss – og det vil være mange – må vi forbli trofaste.

Jeg bærer vitnesbyrd om Gud Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus, at de lever, at Thomas S. Monson er kalt av Gud ved profeti.

«Sannhetens banner har blitt heist. Ingen vanhellig hånd kan hindre dette verk i å gå fremover.» (History of the Church, 4:540.) I dag går solen aldri ned over forsamlinger av siste-dagers-hellige. I Jesu Kristi navn. Amen.