Løft der dere står

For noen år siden, i vårt møtehus i Darmstadt i Tyskland, ble en gruppe brødre bedt om å flytte et flygel fra kirkesalen til fest- og aktivitetssalen ved siden av, hvor det skulle brukes under et musikkarrangement. Ingen av dem var profesjonelle flyttefolk, og oppgaven med å få dette gravitasjonsvennlige instrumentet gjennom kirkesalen og inn i fest- og aktivitetssalen, virket nesten umulig. Alle visste at denne oppgaven ikke bare krevde fysisk styrke, men også omhyggelig koordinering. Det var rikelig med ideer, men ingen klarte å holde flygelet i balanse. De omfordelte brødrene etter styrke, høyde og alder gang på gang – men ingenting hjalp.

Mens de sto rundt flygelet, usikre på hva de skulle finne på, sa en god venn av meg, bror Hanno Luschin, sin mening. Han sa: «Brødre, stå tett sammen og løft der dere står.»

Det virket for enkelt. Likevel løftet alle der de sto, og flygelet ble løftet opp og flyttet inn i fest- og aktivitetssalen nesten som om det var ved egen kraft. Det var løsningen på utfordringen. De behøvde bare stå tett sammen og løfte der de sto.

Jeg har ofte tenkt på bror Luschins enkle idé og blitt imponert over dens dyptpløyende sannhet. I kveld ønsker jeg å gå nærmere inn på dette enkle prinsippet: «Løft der du står.»

Selv om det kan virke enkelt, er det å løfte der vi står et kraftprinsipp. De fleste prestedømsbærere jeg kjenner, forstår og etterlever dette prinsippet. De er ivrige etter å brette opp ermene og skride til verket, hva enn dette innebærer. De utfører trofast sine prestedømsplikter. De foredler sine kall. De tjener Herren ved å tjene andre. De står tett sammen og løfter der de står.

Det finnes imidlertid noen som av og til strever med dette begrepet. Og når de gjør det, synes de å havne i én av to kategorier – enten ønsker de å lede, eller så ønsker de å gjemme seg. De ønsker seg en krone eller en hule.

De som ønsker å lede, føler kanskje at de er i stand til å gjøre mer enn det de for øyeblikket blir bedt om å gjøre. Noen tenker kanskje: «Om jeg bare var biskop. Da kunne jeg gjøre noe viktig.» De tror at deres evner langt overgår deres kall. Hvis de hadde en viktig lederstilling, ville de kanskje arbeide hardt for å gjøre noe viktig. Men de tenker: «Hvilken innflytelse kan jeg ha som en skarve hjemmelærer eller rådgiver i quorumspresidentskapet?»

De som ønsker å gjemme seg, føler at de har det for travelt til å tjene i Kirken. Når møtehuset trenger å rengjøres, når familien Mendez trenger hjelp til å flytte, når biskopen kaller dem til å undervise en klasse, synes de alltid å ha en unnskyldning.

For 20 år siden fortalte president Ezra Taft Benson om rapporter fra biskoper og stavspresidenter om at enkelte medlemmer «takker nei til kall fordi de mener de har det “for travelt” eller “ikke har tid”. Andre tar imot slike kall, men er ikke villige til å foredle dem.»

President Benson sa videre: «Herren forventer at vi alle skal ha et kall i hans kirke, slik at andre kan bli velsignet ved våre talenter og vår innflytelse.»¹

Merkelig nok kan ofte hovedårsaken til begge disse tendensene – å ønske å lede eller å ønske å gjemme seg – være den samme – egoisme.

Det finnes en bedre måte, som Frelseren selv forklarer oss: «Den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell.»²

Når vi ønsker å tjene andre, er vi ikke motivert av egoisme, men av kjærlighet. Det var slik Jesus Kristus levde sitt liv, og det er slik en prestedømsbærer må leve sitt. Frelseren brydde seg ikke om menneskers ære. Satan tilbød ham alle verdens riker og all verdens herlighet, men Jesus avviste tilbudet umiddelbart og fullstendig.³ Gjennom hele sitt liv må Frelseren ofte ha følt seg sliten og presset. Han hadde knapt et øyeblikk for seg selv. Likevel tok han seg alltid tid til de syke, de sørgende og de oversette.

Til tross for dette lysende eksemplet, blir vi altfor lett og altfor ofte opptatt av å søke menneskers ære fremfor å tjene Herren av all makt, sinn og styrke.

Brødre, når vi står for Herren for å bli dømt, vil han da se på de stillinger vi har hatt i verden eller til og med i Kirken? Tror dere at noen andre titler vi har hatt enn «ektemann», «far» eller «prestedømsbærer» vil bety noe særlig for ham? Tror dere han vil bry seg om hvor fullpakket vår timeplan var eller hvor mange viktige møter vi deltok på? Tror dere det at vi lykkes med å fylle våre dager med avtaler vil være noen unnskyldning for ikke å tilbringe tid med kone og barn?

Herren dømmer oss helt annerledes enn det vi gjør. Han er tilfreds med den edelmodige tjener, ikke med den egoistiske «adelige».

De som er ydmyke i dette liv, vil bære herlighetens kroner i det neste. Jesus forklarte selv denne læren da han fortalte historien om den rike mannen som var kledd i purpur og fineste lin og spiste overdådig hver dag, mens tiggeren Lasarus bare lengtet etter å få smake på smulene fra den rike mannens bord. I neste liv viste Lasarus seg i herlighet ved siden av Abraham, mens den rike mannen ble kastet ned i helvete, hvor han slo opp sine øyne i pine.⁴

I år er det 200 år siden John Rowe Moyle ble født. John var en konvertitt til Kirken som forlot sitt hjem i England og reiste til Saltsjødalen sammen med et håndkjerrekompani. Han bygget et hjem til sin familie i en liten by i en dal et stykke unna Salt Lake City. John var en dyktig steinhugger, og på grunn av denne ferdigheten ble han bedt om å arbeide på Salt Lake tempel.

Hver mandag dro John hjemmefra klokken to om natten og gikk i seks timer for å være på sin post i tide. På fredag avsluttet han arbeidet klokken fem om ettermiddagen og gikk nesten til midnatt før han kom hjem. Dette gjorde han år etter år.

En dag mens han utførte sitt arbeide hjemme, sparket en ku ham i benet og forårsaket et komplisert brudd. Med begrensede medisinske ressurser, var eneste alternativ å amputere det brukne benet. Dermed bandt Johns familie og venner ham fast til en dør, og med en grindsag kappet de av ham benet noen centimeter under kneet.

Til tross for den primitive operasjonen, begynte benet å heles. Så snart John kunne sitte i sengen, begynte han å skjære ut et treben med et genialt ledd som fungerte som ankel til en kunstig fot. Å gå på denne innretningen var ekstremt smertefullt, men John ga ikke opp. Han trente opp sin utholdenhet til han kunne gå de 35 kilometerne til Salt Lake tempel hver uke, hvor han fortsatte sitt arbeid.

Hans hender hugget ut ordene «Helliget Herren» som i dag står som en gyllen anviser for alle som besøker Salt Lake tempel.⁵

John gjorde ikke dette for å oppnå menneskers ære. Heller ikke unndro han seg sin plikt, selv om han hadde all grunn til å gjøre det. Han visste hva Herren forventet av ham.

Mange år senere ble Johns barnebarn, Henry D. Moyle, kalt til De tolvs quorum, og til slutt virket han i Kirkens første presidentskap. President Moyles tjeneste i disse kallene var hederlig, men hans bestefar Johns tjeneste, selv om den ikke var fullt så offentlig, er like velbehagelig for Herren. Johns karakter, hans arv i form av offer, er et banner for trofasthet og en fane for pliktroskap til hans familie og til Kirken. John Rowe Moyle forsto betydningen av «løft der du står».

Individuell anerkjennelse er sjelden en indikasjon på verdien av vår tjeneste. Vi kjenner for eksempel ikke navnene på noen av Helamans 2000 sønner. Som enkeltpersoner er de ikke navngitte. Som gruppe vil imidlertid navnet deres bli husket for ærlighet, mot og villighet til å tjene. Sammen klarte de det ingen av dem kunne ha klart alene.

Dette er en lærdom for oss, brødre i prestedømmet. Når vi står tett sammen og løfter der vi står, når vi tenker mer på Guds rikes herlighet enn vår egen prestisje eller fornøyelse, kan vi oppnå så mye mer.

Intet kall er under vår verdighet. Ethvert kall gir oss en mulighet til å tjene og til å vokse. Herren organiserte Kirken slik at den gir hvert medlem en mulighet til tjeneste, som i sin tur fører til personlig åndelig vekst. Uansett hvilket kall dere har, oppfordrer jeg dere til å se det som en mulighet ikke bare til å styrke og velsigne andre, men også til å bli det vår himmelske Fader vil at dere skal bli.

Når jeg har reist til Sions staver i den hensikt å omorganisere et stavspresidentskap, har jeg noen ganger blitt forbauset når en bror, under et intervju, forteller meg at han har fått en tilskyndelse om at han vil bli medlem av neste presidentskap.

Første gang jeg hørte dette, visste jeg ikke hvordan jeg skulle reagere.

Det tok litt tid før Den hellige ånd ga meg forståelse. Jeg tror at Herren har et bestemt kall til alle medlemmer. Noen ganger gir han åndelige tilskyndelser for å fortelle oss at vi er verdige til å motta visse kall. Dette er en åndelig velsignelse, en mild barmhjertighet fra Gud.

Men noen ganger hører vi ikke resten av det Herren forteller oss. Han sier kanskje: «Selv om du er verdig til å virke i denne stillingen, er ikke dette mitt kall til deg. Jeg ønsker isteden at du løfter der du står.» Gud vet hva som er best for oss.

Enhver prestedømsbærer står på et unikt sted og har en viktig oppgave som bare han kan utføre.

Vi har alle hørt historier om hvordan president Monson besøker og velsigner de eldre og syke, alltid opptatt av deres behov, og gir dem oppmuntring, trøst og kjærlighet. President Monson har en naturlig væremåte som får folk til å føle seg bedre. Ville det ikke vært storartet om president Monson kunne besøkt og våket over alle familier i Kirken?

Det ville det. Men selvsagt hverken kan eller burde han det. Herren har ikke bedt ham gjøre det. Herren har bedt oss, som hjemmelærere, om å elske og våke over våre tildelte familier. Herren har ikke bedt president Monson om å organisere og gjennomføre vår familiens hjemmeaften. Han vil at vi som fedre skal gjøre dette.

Dere føler kanskje at det er andre som er dyktigere eller mer erfarne som kunne ha utført kallene og oppgavene deres bedre enn dere kan, men Herren har gitt dere disse ansvarsoppgavene av en grunn. Det kan finnes mennesker og hjerter bare dere kan strekke dere ut til og påvirke. Kanskje ingen andre kunne ha gjort det helt på samme måte.

Vår himmelske Fader ber oss om å representere ham i det edle arbeid å strekke oss ut og velsigne hans barn. Han ber oss stå fast med prestedømmets kraft i vårt hjerte og vår sjel og gi det kall vi har i dette øyeblikk, vår beste innsats.

Brødre, hvor sterke dere enn er, hverken kan eller bør dere løfte et piano alene. Heller ikke hverken kan eller bør noen av oss utføre Herrens verk alene. Men hvis vi alle står tett sammen på det sted Herren har utpekt, og løfter der vi står, kan ingenting hindre dette guddommelige verk i å gå oppover og fremover.

Brødre, måtte vi slutte å trakte etter og slutte å trekke oss tilbake!

Måtte vi alltid minnes denne dyptpløyende lærdom: Vi er vår Herre Jesu Kristi fanebærere, oppholdt av Guds hellige ånd, sanne og trofaste til enden, hver og en fast bestemt på å gi alt til Sions sak og paktsforpliktet til å stå tett sammen og løfte der vi står.

Dette ber jeg om, og jeg gir dere min kjærlighet og min velsignelse, i Jesu Kristi navn. Amen.