Abraham

Det myrlendte Ur i Kaldea var mitt første hjem. Kaldeerne, inkludert min far, tilba avguder og ofret mennesker. Men jeg trodde på den ene sanne og levende Gud, og forberedte meg til den dagen da jeg kunne motta prestedømmet, slik mine forfedre gjorde.²

En dag bandt kaldeerne meg som et offer på alteret til guden Elkenah. Da de skulle til å drepe meg, ba jeg Gud om å befri meg, og mine bånd ble straks løst. Deretter talte Herren til meg: “Jeg har hørt deg og har kommet ned for å befri deg og føre deg bort … til et fremmed land.”³

Herren begynte å velsigne meg i stor grad: Jeg mottok prestedømmet gjennom Melkisedek,⁴ og Herren gjorde en pakt med meg om at jeg skulle bli far til mange nasjoner, og at evangeliet ville velsigne hele menneskeheten gjennom mine etterkommere. Han forandret mitt navn fra Abram til Abraham, som betyr “far for en mengde folk”.⁵

Jeg førte min familie til Kana’an, det landet Herren hadde klargjort for oss.⁶ Herren lovet meg at hans pakt med hensyn til mine etterkommere ville bli oppfylt gjennom en sønn som min hustru Sara skulle føde. Sara og jeg hadde ikke fått barn. Vi undret på hvordan vi kunne få barn når vi begge var så gamle – jeg var 100 og Sara var 90.⁷ Men som Herren hadde lovet, fikk vi virkelig en sønn, Isak.⁸

Noen år senere sto jeg overfor den vanskeligste prøvelse i mitt liv. Selv om jeg hadde vært vitne til pinen ved menneskeofring, ba Herren meg ofre min sønn Isak. Jeg hadde hjertesorg, men stolte på Herren. Da jeg skulle til å drepe Isak, kalte en engel på meg og sa: ”Legg ikke hånd på gutten… for nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, den eneste.”⁹ Herren sørget for en vær som skulle ofres istedenfor Isak, og Isak og jeg ofret den deretter til Herren.¹⁰

På grunn av min lydighet bekreftet Herren på ny sin pakt: “Jeg [vil] storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen … I din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord.”¹¹