Tjeneste for en fremmed

Min mor aksepterte aldri evangeliet under sin jordiske reise, selv om jeg hadde bedt for henne og følt at hun ville akseptere det en dag. Hun var en sterk kvinne som ofret mye gjennom livet for å forsørge vår familie etter Korea-krigen. På ett-årsdagen for min mors død reiste min hustru og jeg til Los Angeles California tempel for å utføre dåp og bekreftelse for henne. Den sterke Ånden i rommet bekreftet for meg at min mor med glede aksepterte evangeliet og ordinansene.

Like før mor døde, ba hun meg ta meg av hennes yngre søster, som var på et sykehus i Korea. Min familie og jeg bodde i California, så det så dessverre ut til å være umulig å oppfylle min mors medfølende siste ønske. Uventet sendte så jobben min meg tilbake til Syd-Korea, og jeg måtte være borte fra min familie et år. Selv om jeg var bekymret for å bo langt unna familien min, så jeg også frem til å besøke min tante og min far, som var på et sykehus i Korea og led av Alzheimers sykdom.

Jeg ba min himmelske Fader om guddommelig hjelp til å bo langt borte fra min familie. Når jeg tenkte over den tiden jeg ville tilbringe i Korea, besluttet jeg å besøke min far, min tante og templet hver uke, samt be for min familie hver dag.

Da jeg var kommet til Korea, kalte biskopen i min nye menighet meg til Unge menns president og til lærer for klassen i evangeliets lære. Min menighet og sykehusene der min far og min tante bodde, lå langt fra hverandre, og jeg hadde en svært krevende jobb. Men min himmelske Fader velsignet meg med styrke og utholdenhet til å foredle mine kall og holde fast ved mine beslutninger.

Like etter at jeg begynte å besøke min tante, oppdaget jeg at hun sjelden fikk besøk. Jeg bestemte meg for å hente henne og la henne bo sammen med meg i helgene på mitt hotell, der det var et ekstra rom. Men jeg hadde et problem: Skulle jeg ta henne med meg til kirken på søndag? Jeg tenkte at hun hverken ville være interessert i eller forstå møtene, og hun ville måtte vente i timer etter kirketid til jeg ble ferdig med møter og andre oppgaver. Men av en eller annen grunn følte jeg at jeg skulle ta henne med.

Den søndagen tok jeg henne med, og som ventet måtte hun vente på meg etterpå. Etter møtene mine tok jeg henne med tilbake til hotellet for å spise. Jeg la merke til at hun bar en pose. Jeg spurte hva det var, og hun sa at en søster hadde gitt henne litt å spise.

Hver gang jeg hadde noe jeg skulle gjøre etter møtene, hadde alltid denne søsteren – som ikke kjente min tante – litt å spise med til henne. En søndag under Søndagsskole-leksjonen min, meldte en kjent stemme seg frivillig til å lese et skriftsted. Jeg hadde aldri forestilt meg at min tante ville melde seg frivillig, men en vennlig søster ved siden av henne hadde foreslått at hun skulle lese for klassen. Selv om min tante ikke var sosial av seg på grunn av tiden hun hadde vært isolert på sykehuset, hilste og pratet alle medlemmene vennlig med henne.

Hver søndag kveld fulgte jeg henne tilbake til sykehuset og lovet å hente henne neste helg, noe som alltid frembragte et lykkelig smil i ansiktet hennes.

En dag uttrykte en av mine venner bekymring for at min tante kunne få det vanskelig når mine besøk plutselig stoppet fordi jeg skulle reise fra Korea. Da min planlagte tid for avreise fra Korea nærmet seg, hadde jeg blandede følelser – lykkelig fordi jeg snart ville være sammen med min familie igjen, men urolig og lei for å la min tante bli igjen alene.

Til slutt fortalte jeg henne at jeg ikke ville være i stand til å besøke henne så ofte. Hun var stille et øyeblikk, tydelig skuffet. Så prøvde hun å samle seg og spurte om jeg kunne besøke henne igjen om et år. Jeg gråt og ba fortvilet min himmelske Fader hjelpe denne damen.

Den siste søndagen min i Korea spurte biskopen om medlemmer av menigheten kunne hente min tante på søndager og ta henne med til kirken. Han sa at flere medlemmer var villige til å besøke henne regelmessig – så mange at de måtte organisere seg og ha en turordning. Jeg kunne ikke tro det! Dette var det uventede svaret på mine fortvilte bønner.

Medlemmene bodde langt unna min tantes sykehus, derfor tilbød jeg meg å legge igjen noen penger for å dekke reiseutgiftene deres, men medlemmene avslo å ta imot mine penger. De fortalte meg at de etter tur ville besøke henne en gang i måneden, men jeg fant senere ut at de faktisk besøkte henne hver uke. En trofast søster henter min tante hver fredag, så hun kan bli med til Institutt og spise lunsj. Hun tok henne til og med til en frisørsalong der hun fikk klippet håret. En annen søster, en enslig mor til to tenåringer, meldte seg frivillig til å hente henne hver søndag morgen. Hun lager mat til min tante, går tur med henne og lytter til musikk sammen med henne. Det aller viktigste er at hun prøver å være en venn, og endelig har min tante åpnet seg og prater lett med henne og andre medlemmer. Hver søndag kveld henter biskopen min tante i et medlems hjem etter sin lange dag med møter og andre oppgaver i Kirken og tar henne tilbake til sykehuset. Hver torsdag sender han meg en vennlig e-post og rapporterer om deres himmelske tjeneste for min tante.

Jeg tror at min mor så hva de trofaste siste-dagers-hellige gjorde for hennes yngre søster. Og nå vet jeg, sikrere enn noensinne, hvorfor vi kaller våre medlemmer i Kirken “brødre” og “søstre”.