Nå vet jeg at det finnes en Gud

For noen år siden var jeg tempelarbeider i Santiago Chile tempel. Under et kveldsskift begynte jeg å få vanskeligheter med å puste, så nølende ba jeg om å få gå tidlig.

Mens jeg gikk til stasjonen, ba jeg om at toget jeg skulle ha, ville være der slik at jeg kunne komme raskt hjem. Jeg trodde bønnen var blitt besvart da jeg så at toget stanset ved plattformen. Men da jeg nærmet meg, så jeg at togpersonalet løp for å hjelpe en passasjer som muligens hadde fått et hjerteanfall. Teksten i min yndlingssalme kvernet i tankene mine: “Har på jorden jeg gjort noe godt i dag?”¹ Straks følte jeg at jeg skulle hjelpe.

Jeg skyndte meg dit betjeningen bragte den unge mannen for å vente på ambulansen, og de lot meg være der. Jeg ba for å få vite hva jeg skulle gjøre, og tryglet min himmelske Fader om å spare den unge mannens liv. Jeg ønsket ikke å la ham være alene og redd, så jeg holdt ham i hånden og prøvde å hjelpe ham å være rolig. Jeg forsikret ham om at han hadde et langt liv foran seg, og at Gud hadde en hensikt med ham. Jeg fant familiens telefonnummer, ringte dem og lot dem vite at sønnen var på vei til sykehuset og at han ikke var alene.

Da førstehjelperne kom, fulgte jeg dem til ambulansen. Jeg følte at jeg skulle være hos den unge mannen til familien hans kom. Til min overraskelse besluttet førstehjelperne at jeg skulle bli med dem, så jeg holdt den unge mannen i hånden hele veien til sykehuset.

Like etter at vi var kommet frem, førte de ham til akuttavdelingen, og jeg gikk utenfor for å se etter hans familie. Da de kom, brast hans mor i tårer, slo armene rundt meg og sa at hun var så glad for at det fremdeles finnes gode mennesker på jorden.

En uke senere ringte den unge mannen meg. Han fortalte at legene sa at å forholde seg rolig hadde vært livsviktig i tiden før han kom til sykehuset.

Inntil da hadde han ikke trodd på Gud. Jeg ble målløs da han utbrøt: “Du reddet livet mitt, og jeg er deg evig takknemlig! Nå vet jeg at det finnes en Gud.”

Da jeg forlot templet den dagen, ledet Ånden meg til riktig sted til riktig tid. Jeg er vår himmelske Fader takknemlig for at han ledet meg og ga meg mot til å gjøre slik det står i salmen, og ikke la anledningen gå tapt, selv om det eneste jeg kunne gjøre var å holde en fremmed i hånden.