Biskopens bursdagsgave

På fødselsdagen min en søndag morgen gjorde min mann og jeg oss klar til å dra til kirken da telefonen ringte. Jeg tok den, og biskopen sa: “Jeg vet du har bursdag i dag, men kan du komme til meg på kontoret mitt om 30 minutter? Jeg vil gjerne snakke med deg.”

Nysgjerrig skyndte jeg meg til kirken.

På kontoret sa biskopen til meg: “Søster Cruz, jeg har en bursdagsgave til deg. Herren kaller deg til Unge kvinners president. Vil du akseptere dette kallet?” Jeg ble overveldet, men aksepterte kallet. Jeg ble oppholdt og beskikket den dagen.

Da jeg kom hjem etter kirketid, satte jeg meg på sengen min. Det gikk opp for meg hvor tungt ansvaret var. Jeg gråt og følte meg utilstrekkelig for oppgaven. Hvilket stort ansvar det var å lede disse unge kvinnene! Jeg ble døpt da jeg var 22, og hadde aldri deltatt i Unge kvinners aktiviteter. Hvordan kunne jeg være Unge kvinners president?

Jeg gjorde det eneste jeg visste jeg kunne gjøre – jeg knelte og ba min himmelske Fader om veiledning i dette nye kallet. I det øyeblikket opplevde jeg noe jeg aldri vil glemme. Mens jeg så for meg hver enkelt ung kvinne, forsto jeg at hver eneste var en datter av vår himmelske Fader. Hver enkelt av dem trengte en president som var glad i henne og kunne hjelpe henne å forstå at Gud elsket henne. I mitt indre så jeg navnene til alle de mindre aktive unge kvinnene (som jeg aldri hadde møtt), og jeg forsto at også de var vår himmelske Faders døtre og trengte min oppmerksomhet. Jeg følte hver enkelts muligheter.

Månedene som fulgte, var ikke lette. Jeg arbeidet hardt for å bli kjent med hver ung kvinne og forstå hennes behov. Sammen med de aktive unge kvinnene hjalp vårt presidentskap de som hadde vært mindre aktive, til å vende tilbake til aktivitet. Jeg så Herrens hånd i virksomhet på mange måter.

Da jeg ble avløst fra kallet, var jeg bekymret for at jeg kanskje kunne ha gjort mer. Da jeg kom hjem, knelte jeg og spurte min himmelske Fader om min tjeneste hadde vært tilfredsstillende. Jeg mottok en god følelse av at han var fornøyd.

Jeg tenkte tilbake på den bursdagen da jeg kunne ha avslått kallet på grunn av alle mine andre ansvarsoppgaver. Men jeg er den som ville ha tapt mest ved ikke å akseptere kallet. Jeg ville ha gått glipp av anledningen til å lære ydmykhet, få forståelse, utvikle tålmodighet og bli et redskap i Herrens hender. Men mest av alt ville jeg ha sviktet Herren med tanke på den tillit han viste meg, og jeg ville ikke ha lært at anledningen til å tjene er en gave.