Det var jeg som var trengende

For noen år siden kom en bil i dårlig forfatning kjørende inn på parkeringsplassen til møtehuset vårt. Den tilhørte en enslig far med fire barn. Han kom for å be om hjelp. Menigheten fant husrom til dem, og faren begynte å ta med barna til kirken.

Noen ganger var barnas klær rene og noen ganger skitne, men håret deres var alltid ustelt. Vi visste aldri hvor flokete det ville være. Hver uke hadde Primær-presidenten med seg kam og børster. Hun og en lærer stelte barnas hår før Primær.

Jeg var rådgiver i Primærs presidentskap, og jeg beundret disse to søstrenes evne til å ta imot disse uvaskede barna. Jeg kunne ikke få meg til å røre håret deres, og jeg lurte på hvordan disse søstrene gjorde det. Jeg beroliget min samvittighet ved å si til meg selv at jeg kunne hjelpe til ved å passe på resten av barna mens disse kvinnene arbeidet.

Det yngste barnet i denne familien var tre år gammelt. Hun kunne ikke snakke tydelig, men hun prøvde å lage høye musikklyder når vi sang. Dette irriterte meg.

Fordi treåringer bare kan være oppmerksomme en kort stund, begynte jeg å sette denne lille piken på fanget mitt for å hjelpe henne å lytte. Hun smilte takknemlig til meg, og jeg begynte å føle den glede og kjærlighet som vår himmelske Fader hadde til dette uvaskede barnet – sitt barn. Til slutt klarte jeg å overse skitten og grep en børste for å glatte ut det flokete håret hennes. Jeg kom også til at hennes forsøk på å synge var en gledelig lyd.

Noen måneder senere reiste barnas far seg på et vitnesbyrdsmøte og takket oss for at vi hjalp hans barn. Neste uke var familien borte.

Jeg er takknemlig for anledningen jeg hadde til å hjelpe disse barna. Da de kom, mente jeg at de var for trengende, men jeg fant ut at det var jeg som trengte at de hjalp meg å forandre meg.