Er det noen som hører meg?
Lucas hadde bedt mange ganger, men hadde han et vitnesbyrd om bønn?
“Jeg kneler ned hver en dag og ber til Gud, min Fader. Han hører og gir svar når jeg ber i tro” (“Jeg ber i tro”, Lys over Norge, mars 1991, Spesielt for barn, 5).
Jeg var bekymret. Primær-læreren min hadde bedt meg holde tale neste uke i samlingsstunden. “Du kan bære vitnesbyrd om bønn,” hadde hun sagt. Vi hadde nettopp snakket om bønn i klassen.
Jeg hadde bedt mange ganger. Jeg holdt alltid bønn selv, og ofte ba jeg når vi hadde familiebønn. Jeg hadde også mange ganger bedt om at maten måtte bli velsignet, og jeg hadde bedt i Primær. Men nå var jeg ikke sikker på at jeg hadde et vitnesbyrd om bønn eller om jeg forsto hvordan bønn kunne hjelpe meg. “Er det virkelig en som hører meg når jeg ber?” undret jeg.
Jeg gikk ut på kjøkkenet, der mor holdt på å lage middag.
“Mamma,” sa jeg, “hvordan kan jeg bære vitnesbyrd om bønn når jeg ikke er sikker på at jeg har et vitnesbyrd om den?”
Mor la armen rundt meg. “Kan du ikke holde en leksjon om bønn på familiens hjemmeaften i morgen, så kan vi snakke sammen om det,” sa hun.
Mor hjalp meg å finne historier og konferansetaler om bønn. Så begynte jeg å forberede meg til familiens hjemmeaften og min Primær-tale.
Da jeg holdt leksjonen på mandag, fortalte mor og far hvordan bønn hadde hjulpet dem. Jeg holdt også Primær-talen min søndagen etterpå, men jeg følte ikke noe annerledes. Jeg lurte fremdeles på om jeg hadde et vitnesbyrd om bønn. Jeg ba oppriktig om mine tvil, men jeg fikk ikke svar straks.
En dag kom far hjem etter å ha sett etter arbeid hele dagen uten å lykkes. Han var veldig nedfor. Han hadde vært arbeidsløs i mange uker. Jeg løp til ham og ga ham en klem, slik jeg alltid gjorde.
“Ikke vær lei deg, pappa,” sa jeg. Da følte jeg plutselig noe inni meg. “Vi må be,” sa jeg.
“Nå med det samme?” spurte far.
“Ja, med det samme,” sa jeg. “Jeg tror at vår himmelske Fader vil høre oss.”
Vi knelte ned sammen og ba vår himmelske Fader trøste oss.
Etter bønnen leste vi i Skriftene, slik vi pleide hver kveld, og deretter satt vi sammen og pratet. Jeg la merke til nedbruttheten litt etter litt ble erstattet av den lykken vi alltid følte i vårt hjem. Jeg følte det annerledes – som om vi var trygge og ble beskyttet, og jeg visste at alt ville ordne seg. Det var en fantastisk følelse.
Mor merket det også. “Føler du det, Lucas?” spurte hun stille. “Den hellige ånd trøster oss og hjelper oss å vite at vi ikke er alene.”
“Ja, jeg føler det,” sa jeg. Jeg vet at vår himmelske Fader hørte vår bønn.
Det var en kveld jeg aldri vil glemme. Nå har jeg mitt eget vitnesbyrd om bønnens kraft.
Hvordan skulle jeg be?
Når vi ber, snakker vi til vår himmelske Fader, så vi begynner med å si: “Kjære himmelske Fader.” Vi takker ham for våre velsignelser. Deretter ber vi ham om det vi trenger. Vi avslutter alltid med “i Jesu Kristi navn, amen”.
Vi kan be når som helst og hvor som helst om alt mulig. Vi trenger ikke knele eller være i kirken. Vi kan be om noe lite eller stort.
Vi kan be høyt eller i stillhet, alene eller sammen med andre.
Vi bruker spesielle ord som viser respekt for vår himmelske Fader.
Vi snakker alltid ærbødig og viser respekt for vår himmelske Fader.