Hun trenger kjærlighet

Jeg var ikke svært imponerende som tenåring og brukte lite tid på å hjelpe andre. På denne tiden ba min mor meg bli med henne for å besøke min grandtante på et sykehjem.

Min kusine og hennes datter Stephanie fulgte oss på dette besøket. Stephanie var syv eller åtte år gammel. Da vi gikk inn på sykehjemmet, vinket hun til alle hun så. De lyste opp som om hun delte ut solskinn og regnbuer. Men jeg unngikk øyekontakt.

Da vi kom inn i rommet som min grandtante delte med en annen eldre kvinne, gjorde jeg mitt beste for å skjule meg i bakgrunnen. Men Stephanie hoppet opp i tantes seng og begynte å berette den ene historien etter den andre.

Jeg la merke til noe i dette rommet. På min tantes side var det ting som viste kjærlighet og familie. Bilder og fargelagte tegninger hang på veggen, og nattbordet var pyntet med blomster. Den andre siden av rommet var steril og naken. Det var ikke noe som tydet på besøk. Ingen kort eller bilder hang på veggen.

Kvinnen satt alene i en rullestol og lot seg ikke merke av at vi var tilstede. Hun nynnet en melodi og slo med armene på rullestolen, noe som gjorde meg utilpass.

Stephanie nappet moren i armen og spurte: “Mamma, hva feiler den damen?” Stephanies mor bøyde seg ned og hvisket: “Hun trenger kjærlighet.” Jeg var ikke forberedt på det som så skjedde.

Uten å nøle løp Stephanie bort til kvinnen og hoppet opp på fanget hennes. Så begynte hun å fortelle historier for henne og stille alle slags spørsmål. Kvinnen svarte ikke. I stedet rant tårer nedover ansiktet hennes mens hun omfavnet Stephanie. I flere minutter satt Stephanie på fanget hennes og strøk over håret hennes og kysset kinnet.

Jeg hadde aldri vært vitne til en slik uselvisk kjærlighet før, og jeg prøvde å skjule tårene mine. Da vi senere kjørte fra sykehjemmet, undret jeg meg over hvordan lille Stephanie kunne være så uselvisk og så full av kjærlighet og medfølelse overfor en helt fremmed person.

Det endte med at jeg endret på livet mitt og reiste på heltidsmisjon. Mens jeg var på misjon, sendte Stephanie meg søte brev med slike tegninger som fantes på min tantes rom på sykehjemmet.

Før jeg reiste hjem, mottok jeg den knusende nyhet at sykdom hadde avsluttet Stephanies liv. Jeg gråter fremdeles over at hennes lys sluknet så tidlig, men jeg er fremdeles takknemlig for hennes eksempel. Hun lærte meg hva tjeneste virkelig er.

Vi trenger aldri lure på hvordan eller om vi skulle tjene. Hvis vårt hjerte er på riktig plass, vil tjeneste bli en del av den vi er, ikke bare av hva vi gjør.