Trofaste foreldre og villfarne barn Hvordan bevare håpet og overvinne misforståelser
Noe av det tyngste en tapper mor eller far i Sion kan oppleve, er et barn som kommer bort fra evangeliets vei. Spørsmål som “Hvorfor?” eller “Hva galt har jeg gjort?” og “Hvordan kan vi nå hjelpe dette barnet?” kverner uten stans i slike foreldres tanker. Disse menn og kvinner ber innstendig, gransker Skriftene flittig og lytter intenst til råd fra ledere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene idet de vender seg til Jesu Kristi evangelium for å søke veiledning, styrke og trøst.
Uttalelser fra Kirkens generalautoriteter som beskriver den innflytelse trofaste foreldre kan ha på villfarne barn, har vært og fortsetter å være en kilde til stor trøst for familier.1 Trøsten ligger i det håp disse budskapene ser ut til å gi om at foreldre som overholder evangeliets pakter, adlyder Herrens bud og tjener trofast, kan påvirke sine villfarne sønner og døtres frelse. Den tolkning av disse uttalelsene som noen medlemmer av Kirken legger i dem, har imidlertid bidratt til endel doktrinære misforståelser. Forvirringen kommer av en tilsynelatende inkonsekvens mellom disse tolkningene og læren om Jesu Kristi forsoning og prinsippene handlefrihet og individuell ansvarlighet for synder og overtredelser.
En gjennomgang av sannheter som er understreket gjentatte ganger i standardverkene, av klargjørende læresetninger fra vår tids apostler og profeter, og av relevant belegg fra Kirkens historie, kan opprettholde håpet og samtidig oppklare misforståelse.
Profetiske løfter om etterslekt
Følgende sitat finnes i Profeten Joseph Smiths læresetninger, som ble samlet av Joseph Fielding Smith da han var Kirkens historiker og skriver: “Når en besegling utføres for en far og en mor, sikrer det avkommet slik at de ikke kan bli borte, men vil frelses i kraft av sin far og mor.”2
En tilsvarende læresetning, angivelig basert på en uttalelse av profeten Joseph, ble fremført av eldste Orson F. Whitney (1855-1931) i De tolv apostlers quorum i 1929: “Profeten Joseph Smith erklærte – og han har aldri fremsatt en mer trøsterik lære – at trofaste foreldres evige besegling og de guddommelige løfter som er gitt dem for tapper tjeneste i sannhetens sak, vil frelse ikke bare dem selv, men også deres etterkommere. Selv om noen av fårene kan vandre bort, følger Hyrdens øyne dem, og før eller senere vil de føle Det guddommelige forsyns armer strekke seg ut og trekke dem tilbake til folden. Enten i dette liv eller i det neste, vil de vende tilbake. De vil måtte betale sin gjeld til rettferdigheten, de vil lide for sine synder og kan måtte gå en tornefull sti, men hvis den til sist leder dem, i likhet med den angrende sønn, til en kjærlig og tilgivende fars hjerte og hjem, vil ikke den smertefulle erfaringen ha vært forgjeves. Be for deres likeglade og ulydige barn. Hold fast på dem med deres tro. Fortsett å håpe og tro til dere ser Guds frelse.”3
Uttalelsene til Joseph Smith og Orson F. Whitney blir av enkelte medlemmer tolket dithen at villfarne barn betingelsesløst mottar frelsens velsignelser på grunn av og gjennom foreldrenes trofasthet. Denne tolkningen modereres imidlertid ved den kjensgjerning at den mest komplette opptegnelsen om profetens tale ikke var tilgjengelig for Kirkens historikere den gangen de satte sammen en samlet versjon av hans læresetninger med utgangspunkt i Willard Richards og William Claytons notater. I de mer fullstendige notatene som ble nedtegnet av Howard og Martha Coray, viser det seg at Joseph Smith har modifisert sitt utsagn for å gjøre de lovede velsignelser betinget av barnas lydighet:
“Når en far og mor i en familie har [blitt beseglet], er deres barn som ikke har overtrådt, sikret ved foreldrenes besegling. Og dette er Guds ed til vår far Abraham, og denne læren skal stå til evig tid.”4
Denne avklaringen er mer læremessig konsekvent. Med unntak av den tilleggsinformasjon som finnes i Coray-opptegnelsene, ville prinsippet ubetinget frelse for ulydige barn motsi mange av profeten Joseph Smiths grunnleggende læresetninger, herunder 2. trosartikkel, som sier at “menneskene vil bli straffet for sine egne synder” (Trosartiklene 1:2).
Denne forståelsen er også i samsvar med en rekke eksempler i standardverkene. For eksempel forklarte Alma for sin sønn Corianton:
“Men se, du kan ikke skjule dine forbrytelser for Gud, og hvis du ikke omvender deg, vil de stå som et vitnesbyrd mot deg på den siste dag.
Og nå, min sønn, jeg vil du skal omvende deg og forsake dine synder og ikke mer gå etter dine øynes lyster, men nekt deg alle disse ting, for hvis du ikke gjør det, kan du på ingen måte arve Guds rike. Husk dette, og forplikt deg til å nekte deg disse ting” (Alma 39:8-9; uthevelse tilføyd).
Lamanitten Samuel erklærte til nephittene:
“Og dette skal skje i den hensikt at hver den som vil tro, kan bli frelst, og for at en rettferdig dom kan komme over alle som ikke vil tro. Og også hvis de blir fordømt, bringer de selv sin egen fordømmelse over seg.
Og husk, ja, husk, mine brødre, at den som går til grunne, velger selv å gå til grunne, og hver den som synder, gjør det mot seg selv, for se, dere er fri. Dere har anledning til å handle selvstendig, for se, Gud har gitt dere kunnskap, og han har gjort dere fri.
Han har gitt dere å skjelne mellom godt og ondt, og han har gitt dere å velge mellom liv og død. Og dere kan gjøre godt og få gjenopprettet det som er godt – eller det som er godt, vil bli gitt tilbake til dere – eller dere kan gjøre ondt, og det som er ondt, vil bli gjenopprettet til dere” (Helaman 14:29-31; uthevelse tilføyd).
En rekke andre skriftsteder underbygger også prinsippet at menn og kvinner er velsignet med handlefrihet og er ansvarlige for sine egne tanker, ord og gjerninger.5
Det guddommelige forsyns armer
Kirken har ingen opptegnelser om eventuelle andre læresetninger av profeten Joseph Smith om dette bestemte emnet. Selv om mange etterfølgende kirkeledere har vektlagt forskjellige aspekter av uttalelsene til Joseph Smith, Orson F. Whitney og andre, er de enige om at foreldre som overholder tempelpakter, er i stand til å utøve stor åndelig innflytelse på sine barn over tid. Trofaste medlemmer av Kirken kan finne trøst i å vite at de kan gjøre krav på løftene om guddommelig veiledning og kraft, ved Den hellige ånds inspirasjon og prestedømmets privilegier, i sine anstrengelser for å hjelpe familiemedlemmer å motta frelsens og opphøyelsens velsignelser.
“Det guddommelige forsyns armer” som beskrives av eldste Whitney, kan betraktes som en form for åndelig kraft, en himmelsk dragning som påvirker et villfarent barn til å vende tilbake til fellesskapet før eller siden. En slik innflytelse kan ikke overstyre et barns handlefrihet, men kan ikke desto mindre innby og kalle. Til syvende og sist må et barn utøve sin handlefrihet og reagere i tro, omvende seg av hele sitt hjerte og handle i samsvar med Kristi lære.
President James E. Faust (1920-2007), tidligere annenrådgiver i Det første presidentskap, ga den mest omfattende forklaring av dette evig viktige prinsipp:
“Jeg tror og aksepterer eldste Orson F. Whitneys trøstende ord:
‘Profeten Joseph Smith erklærte – og han har aldri fremsatt en mer trøsterik lære – at trofaste foreldres evige besegling og de guddommelige løfter som er gitt dem for tapper tjeneste i sannhetens sak, vil frelse ikke bare dem selv, men også deres etterkommere. Selv om noen av fårene kan vandre bort, følger Hyrdens øyne dem, og før eller senere vil de føle Det guddommelige forsyns armer strekke seg ut og trekke dem tilbake til folden. Enten i dette liv eller i det neste, vil de vende tilbake. De vil måtte betale sin gjeld til rettferdigheten, de vil lide for sine synder og kan måtte gå en tornefull sti, men hvis den til sist leder dem, i likhet med den angrende sønn, til en kjærlig og tilgivende fars hjerte og hjem, vil ikke den smertefulle erfaringen ha vært forgjeves. Be for deres likeglade og ulydige barn. Hold fast på dem med deres tro. Fortsett å håpe og tro til dere ser Guds frelse.’6
Et prinsipp i denne erklæringen som ofte blir oversett, er at de helt og fullt må omvende seg og ‘lide for sine synder’ og ‘betale sin gjeld til rettferdigheten’. Jeg er klar over at dette liv er tiden for å forberede oss til å møte Gud [Alma 34:32]. Om barn på avveier ikke omvender seg i dette liv, er det fremdeles mulig at beseglingsbåndene er sterke nok til at de ennå kan arbeide med sin omvendelse? I Lære og pakter får vi vite: ‘De døde som omvender seg, vil bli forløst ved å adlyde ordinansene i Guds hus,
og etter at de har sonet straffen for sine overtredelser og er vasket rene, skal de motta en belønning i overensstemmelse med sine gjerninger, for de er arvinger til frelse’ [L&p 138:58-59].
Vi husker at den fortapte sønn ødslet bort sin arv, og da alt var tapt, kom han tilbake til sin fars hus. Der ble han ønsket velkommen tilbake til familien, men hans arv var oppbrukt. [Se Lukas 15:11-32.] Barmhjertigheten vil ikke berøve rettferdigheten, og trofaste foreldres beseglende kraft vil bare ha krav på villfarne barn på betingelse av deres omvendelse og Kristi forsoning. Omvendte villfarne barn vil oppnå frelse og alle de velsignelser som hører til den, men opphøyelse er noe langt mer. Den må fullt ut fortjenes. Spørsmålet om hvem som vil få opphøyelse, må overlates til Herrens barmhjertighet.
Det er få hvis opprørskhet og ugudelige gjerninger er så store at de har ‘syndet bort evnen til omvendelse’.7 Denne vurderingen må også overlates til Herren. Han forteller oss: ‘Jeg, Herren, tilgir den jeg vil tilgi, men av dere fordres det at dere tilgir alle mennesker’ [L&p 64:10].
Vi er kanskje ikke i dette liv gitt full forståelse av hvor solide de trofaste foreldres beseglingsbånd til barna er. Det kan meget vel være at det er bedre ressurser i virksomhet enn vi kjenner til.8 Jeg tror det skjer en sterk dragning til familien ved at kjære forfedre fortsetter å påvirke oss fra den andre siden av sløret.”9
President Fausts undervisning oppsummerer autoritativt de tingene vi vet og ikke vet om rettferdige foreldre og villfarne barn. Påvirkning fra foreldre som overholder pakter og adlyder budene, kan virkelig ha en avgjørende åndelig innvirkning på barn som farer vill, ved å aktivere det guddommelige forsyns armer – på måter som ikke er fullstendig åpenbart og ikke forstås fullt ut. Men rettferdige foreldrenes innflytelse (1) erstatter ikke den enkeltes behov for den forløsende og styrkende kraft i Jesu Kristi forsoning, (2) overstyrer ikke konsekvensene av urettferdig utøvelse av handlefrihet, og (3) opphever ikke den enkeltes ansvar for “å handle… og ikke bli påvirket” (2 Nephi 2:26).
Trofaste foreldre kan finne styrke til å holde ut ved å følge eksempler fra andre rettferdige foreldre med ulydige barn. I Mormons bok oppfordret Lehi konsekvent og stadig sine villfarne sønner til å vende seg til Herren. Lehi “talte… til Laman og sa: Måtte du være som denne elv, alltid i bevegelse mot kilden til all rettferdighet.
Og han talte også til Lemuel: Måtte du være som denne dal, fast og standhaftig og urokkelig i å holde Herrens befalinger.
Dette sa han på grunn av Lamans og Lemuels hårdnakkethet, for se, de knurret mot sin far over mange ting” (1 Nephi 2:9-11).
Senere, da Lehi var i ferd med å forlate denne jord, oppfordret og kalte kan fortsatt sine villfarne sønner til å “lytte til [hans] ord” (2 Nephi 1:12):
“Våkn opp, stå opp fra støvet og hør ordene til en skjelvende far, hvis lemmer dere snart må legge ned i den kalde og tause grav…
Og jeg ber dere om å huske å etterleve Herrens lover og bud. Se, helt fra begynnelsen av har min sjel vært engstelig for dette.
Fra tid til annen har mitt hjerte vært nedtynget av sorg, for jeg har fryktet for at Herren deres Gud på grunn av deres hårde hjerter skulle la sin vredes fylde komme over dere, så dere blir avskåret og ødelagt for evig…
Mine sønner, måtte disse ting ikke komme over dere, men måtte dere bli et utvalgt og et av Herren begunstiget folk. Men se, hans vilje skje, for hans veier er rettferdighet for evig” (2 Nephi 1:14, 16-17, 19).
En Herrens engel viste seg for den opprørske Alma den yngre og erklærte: “Herren har hørt sitt folks bønner og sin tjener Almas, din fars, bønner også, for han har bedt i stor tro for deg om at du måtte bringes til kunnskap om sannheten. Derfor, i denne hensikt har jeg kommet for å overbevise deg om Guds kraft og myndighet, så hans tjeneres bønner kunne bli besvart i forhold til deres tro” (Mosiah 27:14).
Denne bemerkelsesverdige opplevelsen skyldtes delvis Almas bønner – som engelen to ganger anerkjente som en Guds tjener. Følgelig kan trofaste foreldre invitere himmelens kraft til å påvirke sine barn. Ikke desto mindre har disse barna fortsatt sin handlefrihet, og valget om å omvende seg eller ikke er til syvende og sist deres. Alma den yngre omvendte seg fra sine synder og ble født av Ånden (se Mosiah 27:24), det utfallet alle foreldre med villfarne barn lengter etter av hele sitt hjerte.
Når foreldre er tålmodige, fortsetter å elske sine barn og er levende eksempler og Jesu Kristi disipler, underviser de mest effektivt om Faderens plan for lykke. Slike foreldres standhaftighet bærer et sterkt vitnesbyrd om den forløsende og styrkende kraft i Frelserens forsoning, og inviterer villfarne barn til å se med nye øyne og høre med nye ører (se Matteus 13:43).
Å handle i samsvar med Frelserens læresetninger inviterer åndelig kraft inn i vårt liv – kraft til å høre og gi akt, kraft til å skjelne og kraft til å holde ut. Å leve som trofaste disipler er det beste og eneste svaret på alle spørsmål og utfordringer. ◼