Urokkelig

Som misjonspresident for Japan Sendai misjon hadde jeg i mange måneder undervist misjonærene og medlemmene om å “vende seg til Herren” (se Mosiah 7:33). Da jeg nå vendte meg til Ham for å få guddommelig veiledning, mottok jeg raskt inspirasjon: “Åpne døren – lag en rømningsvei.” Jeg visste at jeg måtte åpne døren før taket raste sammen og stengte oss inne. Så jeg løp til døren og åpnet den. “Kom dere ut!” ropte jeg.

Misjonærene stavret seg avgårde over det urolige, gyngende, knirkende gulvet mot den åpne døren. Så satte de kursen ned trappen og ut av kirkebygningen. Da vi var ute, følte vi oss trygge, selv om vi ennå ikke var i sikkerhet for elementene. Det var blitt ekstremt kaldt, og snøen pisket oss i ansiktet.

Rett overfor kirken hadde gravsteinene i en buddhistisk kirkegård veltet. Muren rundt hadde rast sammen. En stor sprekk gikk i sikksakk oppover alle de 12 etasjene i en boligblokk bak kirkebygningen. Store betongblokker hadde løsnet fra fasaden til en barneskole ved siden av. Vinduer var blåst ut, og knust glass lå overalt på bakken. På motsatt side av veien lå blå takstein i biter. Jeg samlet de 15 misjonærene på kirkens parkeringsplass, og vi takket vår himmelske Fader for beskyttelse og ba om fortsatt hjelp.

Hele byen ble slått av panikk. Folk var redde for å slippe opp for mat og begynte å kjøpe alt som var tilgjengelig. Brød og melk ble straks utsolgt, og innen få timer var det ikke brød å oppdrive i byen. Kilometer lange køer dannet seg ved bensinstasjonene.

Som en kontrast til panikken til folk i gatene var misjonærene bemerkelsesverdig rolige. Vi takket Gud, og vi var rolige og følte oss forsikret om at alt ville gå bra.

Vi kunne ikke komme ut av byen – veiene var ødelagt og motorveiene stengt, og det gikk ingen tog eller busser. De som hadde ventet i timevis i lange køer for å kjøpe drivstoff, ble sendt bort. Offentlige inspektører undersøkte systematisk hver bolig og kondemnerte noen og godtok andre til boligformål. Så vi tilbragte natten på evakueringssenteret sammen med utallige andre, som i likhet med oss ikke kunne vende tilbake til sine hjem.

Neste dag, lørdag, begynte vi som vanlig med skriftstudium og bønn. Den dagen trengte vi spesielt vår himmelske Faders hjelp. Etter skriftstudiet organiserte jeg misjonærene i grupper. Én gruppe gikk til kirken for å rydde opp og arbeidet deretter sammen med grenspresidenten for å reparere medlemmers hjem. Én gruppe snakket med byens inspektører for å finne ut om det var trygt å gå inn i misjonærenes leiligheter. En annen gruppe undersøkte om det gikk tog og busser. Flere andre sto i køer for å få tak i vann mens andre lette etter mat. Ett ledsagerpar fikk et spesielt oppdag: å finne brød til søndagens nadverd. Jeg arbeidet hele dagen med å prøve å få kontakt med alle misjonærene i misjonen.

Den dagen følte vi vår himmelske Faders veiledning i alt vi gjorde. Misjonærene som sto i kø for å få vann, møtte to menn som de delte evangeliet med. Misjonærene bar vitnesbyrd om Guds kjærlighet og bragte to menn til vårt vitnesbyrdsmøte om kvelden og til kirken neste dag.

Søstrene som lette etter mat til oss, lærte snart at Gud ledet dem. Da de ikke fant noe i forretningene, fant de mat på steder de vanligvis ikke ville tenke på, som folketomme smågater og små, ettroms-butikker. Vi hadde mottatt “vårt daglige brød” (Matteus 6:11).

Ved dagens slutt avla vi rapport for vår himmelske Fader. Vi hadde ikke mistet fokus. Vi var fremdeles disipler “av Jesus Kristus”, som var “blitt kalt av ham til å forkynne hans ord blant hans folk, så de kan ha evig liv” (3 Nephi 5:13).

Den kvelden følte vi større behov for vår himmelske Faders styrke og kraft. Vi trengte å ha Hans ånd med oss. Derfor hadde vi et vitnesbyrdsmøte i møtesalen. Misjonærene takket Herren for at han hadde gitt oss vårt daglige brød, og de erkjente at vi var blitt ledet, veiledet og beskyttet. De visste at mange andre ikke var så heldige og ikke ville oppleve en soloppgang til. Vi var virkelig “på alle vis [blitt] trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, … slått ned, men ikke utslått” (2 Korinterbrev 4:8-9).

Alle misjonærene bar vitnesbyrd om den fred de følte. De vitnet om at Gud hadde beskyttet dem og beroliget deres sjel. De hadde innsett muligheten for å dø, men fryktet ikke. De hadde ikke nok vann, mat eller varme til å klare seg på lang sikt, likevel ble de næret med levende vann. De ble mettet ved Guds ord. De ble varmet ved Ånden. I vår lille gruppe misjonærer var det ikke én som var redd. Hver misjonær følte Guds styrke og kraft den kvelden, og følte seg nærmere Gud enn noen gang tidligere.

Da dagen tok slutt, var vi takknemlige for å være i live. Vi takket Herren for den hjelpen han hadde gitt oss på en svært bokstavelig måte. Vi delte ut oppdrag for møtet vårt neste dag, forlot kirkebygningen og sluttet oss til de dusinvis andre som var midlertidig hjemløse på evakueringssenteret.

Men to eldster var spesielt høytidsstemt. De var blitt bedt om å skaffe brød til nadverden neste dag og hadde ikke fullført oppdraget.

Da vi kom til evakueringssenteret lørdag kveld, ønsket de ansatte oss velkommen tilbake. De ba om unnskyldning for at de hadde gitt oss så lite mat (20 kjeks) dagen før, men strålte så opp da de rakte oss neste dags rasjon: en flaske vann og åtte skiver brød.

Eldstene mine så på meg som om de ville si: “Hvordan kunne Herren velsigne oss mer?”

Gud, som ser en spurv falle til jorden, hadde igjen rakt ut sin hjelpende hånd, som om det ikke var nok at han hadde bevart vårt liv. Vår himmelske Fader forsikret seg om at vi ville bli i stand til “alltid å minnes” hans Sønn (L&p 20:77). Vi var nærmere vår Frelser enn vi noen gang hadde vært.

Misjonærene holdt en spesiell bønn den kvelden. De falt ned på sine knær for å takke vår himmelske Fader for enda et mirakel i en serie spesielle mirakler. De forsto hvor høyt Gud prioriterer vår pakt om alltid å minnes Jesus Kristus, og de var takknemlige for Guds barmhjertighet og vennlighet og at han lar oss delta i nadverden hver uke.

Med større overbevisning enn noensinne før bar disse misjonærene nå vitnesbyrd om at Gud ønsker at vi alltid skal minnes hans Sønn, Jesus Kristus.