Venting i forværelset

En kveld tok jeg med meg tre av mine yngre søsken til templet for å utføre dåp. Da tempelarbeideren kontrollerte anbefalingene våre, oppdaget han at biskopens underskrift manglet på min søsters. Jeg begynte å fylle ut et skjema som jeg skulle gi tempelskriveren, som ville ringe biskopen. Så kontrollerte tempelarbeideren min brors anbefaling og fant ut at den ikke var aktivert. Jeg hadde pennen, så jeg tok imot skjemaet og begynte å fylle ut det også.

Jeg visste at min bror og søster ikke kunne komme inn med feil på anbefalingene, men jeg følte meg ansvarlig for dem, og før jeg hadde hjulpet dem å ordne opp i disse feilene, kunne heller ikke jeg gå inn. Jeg var frustrert over å bli oppholdt utenfor templet. Vi gikk ut fra dåpsrommet og opp til tempelinngangen for å forklare situasjonen. Tempelskriveren sa at han kunne ordne opp i problemet på noen minutter, så vi fire satte oss ned for å vente i forværelset.

Mens jeg satt der, gikk min frustrasjon over til motløshet. Vi ble holdt utenfor på grunn av slike små feil, men de utgjorde hele forskjellen mellom å vente i forværelset og tre inn i Herrens hus. Det hadde vært en stri dag, og jeg hadde regnet med at templet skulle gi meg ro. Jeg var ikke skyld i feilene, men etter hvert som tiden gikk, fikk jeg lyst til å gråte. Jeg prøvde å være god ved å dra til templet og være et eksempel for mine yngre søsken ved å arbeide der. Så hvorfor ble vi holdt utenfor når jeg ønsket så sterkt å være innenfor?

Da gikk noe opp for meg: hvis jeg var mismodig fordi jeg ble holdt utenfor templet på grunn av andres små feil, hvor skuffet ville jeg da ikke være om jeg ble holdt utenfor på grunn av egne feil – at jeg ikke var verdig til å komme inn i templet? Da jeg tenkte over dette, ble jeg plutselig rolig. Jeg følte at jeg hadde lært det Gud ønsket jeg skulle lære. Jeg lovet ham at jeg alltid ville prøve å være verdig til å komme inn i templet. Jeg lovet at jeg aldri ville bli holdt utenfor Herrens hus på grunn av egne feil. Jeg ønsker aldri at mine handlinger skal begrense meg til forværelset.

Senere den kvelden hadde jeg en avtale med biskopen om å fornye min tempelanbefaling. Før jeg gikk, undersøkte jeg om det var noe galt jeg hadde gjort som kunne holde meg utenfor templet. Da biskopen spurte om jeg var verdig til å gå inn i Herrens hus, var jeg takknemlig for å kunne si ja.