Fremgang med å invitere

Da Nick Barton og hans hustru Morgan flyttet til Arizona, USA, der Nick skulle studere jus, begynte de å be om misjonæranledninger. “Vi ba vår himmelske Fader hjelpe oss å bli mer følsomme for tilskyndelser fra Den hellige ånd, og å være modige nok til å gjøre noe med dem,” sier Nick.

En lørdag trengte Morgan bilen deres for å komme seg på jobb, så Nick syklet til universitetet. Da det var på tide å dra hjem, var imidlertid sykkelen borte.

“Stjålne sykler var så vanlig at politiet spurte om det var noe som gjorde den lettere gjenkjennelig. Jeg husket at Morgan hadde limt en merkelapp på styret hvor det sto: ‘Jeg elsker deg.’

Igjen holdt Nick en bønn. “Jeg ba om at jeg måtte lære noe av situasjonen,” sier han. Så tok han toget for å komme så nært som mulig til hjemmet før han ringte og ba sin hustru komme og hente ham.

“På neste togstasjon så jeg en stor mann med luen bak-frem gå på toget, og han bar på sykkelen min! Jeg så ‘Jeg elsker deg’ på styret, så jeg visste at det var min,” sier Nick. Han klappet mannen på skulderen.

“Jeg sa: ‘Jeg må spørre deg hvor du fant den sykkelen.’ Han svarte: ‘På et hagesalg nede i gaten.’” Nick forklarte at sykkelens hans hadde blitt stjålet. Den unge mannen svarte at han ikke var noen tyv, og at Nick kunne få sykkelen tilbake.

“Jeg takket ham og sa at jeg ville be politiet ringe ham så ‘hagesalget’ kunne bli undersøkt,” sier Nick. “Han sa at han het Harley, og ga meg telefonnummeret sitt. Jeg fortalte ham at jeg ville betale halvparten av det han hadde betalt, siden vi begge hadde blitt forurettet, og jeg gikk av toget glad for å ha fått tilbake sykkelen min.”

Men det var bare begynnelsen.

“Av nysgjerrighet ringte jeg Harley neste morgen. Han sa at politiet fulgte opp. Så spurte han om min hustru og jeg hadde lyst til å finne på noe senere på dagen. Jeg skjønte at han ønsket å bli venner.

Siden det var søndag, fortalte jeg ham at vi skulle i kirken, men at vi gjerne ville komme sammen med ham en annen gang. Da jeg la på røret, gikk det opp for meg at dette var en soleklar misjonæranledning. Jeg ringte ham tilbake og spurte om han hadde lyst til å bli med oss i kirken. Han sa ja! Han deltok på alle møtene og sa etterpå at han følte at talerne og lærerne snakket direkte til ham.

Harley hadde familie i utlandet, og flyttet bort kort tid etter at vi møttes,” sier Nick. “Men han ble vår venn, fikk respekt for Kirken og ble forsikret om at hans himmelske Fader er oppmerksom på ham.”

“En dag, etter å ha lyttet til en konferansetale, fikk jeg en følelse av at jeg måtte snakke med apotekteknikeren i butikken,” sier Hannah Rawhouser, også fra Arizona. “Stemmen inni meg sa: ‘Han er et godt menneske. Du må invitere ham på en aktivitet i Kirken.’”

Neste gang Hannah kom til ekspedisjonsluken for bilister, så hun etter ham, men han var ikke der. Likevel avtok ikke tilskyndelsen.

“Noen uker senere stoppet jeg igjen ved luken, og der var han. Ettersom jeg regnet med at jeg ville ha dårlig tid, gikk jeg rett på sak. ‘Går du i kirken?’ spurte jeg. Han ble overrasket og sa ja. Jeg ga ham visittkortet mitt. ‘Ring meg en gang,’ sa jeg og kjørte min vei. ‘Nå har jeg gjort mitt,’ tenkte jeg. ‘Nå vil jeg ikke ha disse nagende følelsene lenger.’”

Til hennes overraskelse ringte han dagen etter og presenterte seg som Greg Eiselin. “Han fortalte meg senere at fordi vi begge er unge og enslige, trodde han at jeg ba ham ut på stevnemøte,” sier hun. “Men vi endte opp med å snakke om religion i tre timer, og han begynte å lære om Kirken.” I dag er eldste Eiselin på heltidsmisjon i Montana, USA.

Som 26-åring jobbet Robert G. Ellis jr. som politimann i en Senats-kontorbygning i Washington, DC, USA.

“Jeg brukte mye tid på å fundere på hva jeg hadde lært om Jesus,” forteller han. “Min far og mor gikk ikke i noen kirke, men de hadde latt meg gå, og jeg hadde hatt glede av å gå i mer enn et dusin kirkesamfunn.” Som nygift ung voksen følte han at han burde bli døpt – men i hvilken kirke?

“Jeg var urolig til sinns. Jeg ønsket å finne en kirke som var tro mot Kristi lære. Folk sa at alle kirkesamfunn var Herrens kirke, men de nølte ikke med å si at et annet kirkesamfunn tok feil. Jeg ba: ‘Jeg ønsker å bli døpt, men jeg vet ikke hvilken kirke jeg skal slutte meg til.’”

Han husket at Jesus Kristus sa: “Be, så skal dere få” (Matteus 7:7), så Robert fortsatte å be. En dag mens han var på jobb, følte Robert seg igjen urolig, og fikk tårer i øynene.

“Jeg følte meg redd og visste ikke om tankene mine var riktige eller gale. Så kom en følelse av fred over meg. Uten helt å vite hvorfor jeg gjorde det, gikk jeg bort til en heisoperatør og spurte: ‘Hvilken kirke tilhører du?’”

Heisoperatøren var Norman Maxfield, en hjemvendt misjonær som studerte ved Georgetown University.

“Han kikket opp fra noen bøker. Jeg skjønte at han ble overrasket. Han sa: ‘Jeg er mormon. Hvordan det?’

Jeg sa: ‘Jeg ønsker å bli døpt, men jeg vet ikke hvilken kirke jeg skal slutte meg til.’

Han spurte: ‘Hva tror du på?’

‘Jesus Kristus,’ svarte jeg stolt.

Han spurte: ‘Kan jeg fortelle deg om min kirke, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige?’ Da han fortalte meg at Kristi kirke hadde blitt gjenopprettet på jorden, visste jeg at mine bønner hadde blitt besvart. Det var en helt fantastisk følelse.”

Det var i 1977. I dag er bror og søster Ellis medlemmer av Kirken i Virginia, USA.

Eldste Dallin H. Oaks i De tolv apostlers quorum sa at “når vi står som ‘Guds vitner til alle tider og i alle ting’ (Mosiah 18:9), åpner Herren veier for oss så vi kan finne og ha gode samtaler med dem som søker. Dette vil skje når vi søker veiledning og når vi handler av oppriktig og Kristus-lignende kjærlighet til andre.”²

Nick, Hannah, Greg, Robert og Norman ville alle vært enige i at det han sa, er sant.