Pionerer i alle land
Zimbabwe Et vakkert land, et folk med tro
Zimbabwe har en fremgangsrik gruppe siste-dagers-hellige
Zimbabwes skjønnhet
Victoriafallene, som befinner seg på Zimbabwes grense og betraktes som ett av verdens syv naturundere, er hverken den bredeste eller dypeste foss i verden – men mange hevder at den er den største når det gjelder totalt vannvolum. Den er over 1,6 km bred, og kaskader av vann fosser nedover mer enn hundre meter og treffer steinene under. Den brølende fossen forårsaker en så voldsom sprut at man ikke engang kan se utgangspunktet for fossen gjennom den våte årstiden.
Victoria Falls er bare ett av mange betagende vakre syn i Zimbabwe. Zimbabwe (tidligere Syd- Rhodesia), som ligger syd-øst i Afrika, lokker turister fra hele verden hit for å oppleve dets nasjonalparker, dyreliv, skjønnhet og kultur.
Enten man ønsker å reise på en dyrelivsafari eller prøve seg på sprutende rafting nedover den tordnende Zambezi-elven, har Zimbabwe en mengde å tilby – inkludert en fremgangsrik gruppe siste-dagers-hellige.
Kirken i Zimbabwe
Det er mer enn 23 000 medlemmer av Kirken i Zimbabwe. Antall medlemmer har økt hurtig de siste 35 årene. Før 1980 var det for eksempel bare litt over 1000 medlemmer.
Den profetiske erklæringen fra president Spencer W. Kimball (1895-1985) 8. juni 1978, om at “alle verdige, mannlige medlemmer av Kirken [kan] ordineres til prestedømmet uten hensyn til rase eller farge” (Offisiell erklæring 2) har hatt en positiv effekt på Kirkens vekst i Zimbabwe.
Mange siste-dagers-hellige har bidratt til å styrke Kirken i Zimbabwe. Her får vi et lite glimt av noen av disse pionerene.
Nyere tids pionerer i Zimbabwe
Hubert Henry Hodgkiss
Misjonærer ble sendt til Syd- Rhodesia en begrenset tid tidlig på 1930-tallet. Men i 1935 ble alle misjonærer trukket ut av Syd-Rhodesia (som da var en del av Syd-Afrika misjon), og området ble stengt på grunn av for få misjonærer og distansen fra misjonshjemmet i Cape Town, Syd-Afrika.
I september 1950 ble åtte misjonærer sendt for å gjenåpne Syd-Rhodesia. Fem måneder senere fant den første konvertittdåpen sted i området.
Hubert Henry Hodgkiss, som ble født i England i 1926, flyttet til Salisbury, Syd-Rhodesia, i 1949. Han lærte først om Kirken av en venn som undersøkte evangeliet. Hugh tvilte på det gjengitte evangelium og satte i gang for å bevise for sin venn at Kirken ikke var sann. Etter å ha undersøkt evangeliet grundig fikk Hugh i stedet et vitnesbyrd om at det var sant, og han besluttet å bli døpt. “Jeg tok feil,” sa han til sin venn. ”Jeg slutter meg til Kirken.”1
Hugh ble døpt 1. februar 1951, noe som markerte den første konvertittdåpen i Syd-Rhodesia. Han likte å omgås mennesker og fikk venner overalt. Hans vennlige natur gjorde at han bidro sterkt til Kirkens vekst i området.
I 1959 ble Hugh president for Salisbury gren. Hans rådgivere var også lokale medlemmer. Det var første gang dette grenspresidentskapet besto av lokale medlemmer. Tidligere hadde alltid heltidsmisjonærer innehatt stillingene i grenspresidentskapet.
Ernest Sibanda
Ernest Sibanda møtte to siste-dagers-hellige misjonærer på sykler – eldste Black og eldste Kaelin – i desember 1978. De ga ham en Mormons bok. Før deres besøk hadde Ernest allerede i mange år studert religion. Han hadde faktisk vært lærer i sin kirke i ni år og pastor i tre år.
Den kvelden Ernest fikk sitt eksemplar av Mormons bok, satt han oppe til 02:00 om morgenen og leste ivrig. Han kunne nesten ikke vente til misjonærene skulle komme neste dag. Ernest fortalte dem at han hadde lært mer av Joseph Smith om Jesus Kristus enn av alle de prestene han noen gang hadde møtt. Ernest ble døpt kort tid etterpå, og hans hustru og barn kom etter noen uker senere.
Han skrev om sin dåpsdag: “Jeg følte meg svært fri. Jeg følte meg frigjort fra alt ondt. Jeg så at jeg hadde kjærlighet til min familie. Jeg så at jeg hadde kjærlighet til Kirken.”2
Ernest Sibanda viste seg å være en stor kraft for Kirken. Han var Søndagsskole-president, grenssekretær og annenrådgiver i et grenspresidentskap. Han fullførte også et oppdrag fra Syd-Afrikas misjonspresident som gikk ut på å oversette salmer fra engelsk til shona.
Edward Dube
Under generalkonferansen i april 2013 ble Edward Dube kalt til medlem av De syttis først quorum. Han er den første generalautoritet i Kirken fra Zimbabwe. Dette var bare den nyeste “første gang” av mange slike for eldste Dube. Han var også den første innfødte stavspresident, den første innfødte misjonspresident og den første innfødte sytti fra Zimbabwe. Eldste Dube har vært en trofast pioner med hensyn til rettskaffent lederskap.
Men før alt dette var det en annen “første gang” for eldste Dube: Den første gang han var i kirken. To år før han gikk til kirken for første gang, fikk han en Mormons bok av en siste-dagers-hellig mann som han arbeidet for. Eldste Dube leste Mormons bok og følte dens innflytelse og kraft.
I februar 1984 takket eldste Dube ja til en invitasjon om å komme til et faste- og vitnesbyrdsmøte i en gren. Han var så nervøs da han gikk inn i møtesalen at han nesten umiddelbart snudde og gikk ut igjen.
Men straks grenspresidenten reiste seg og bar vitnesbyrd om Mormons bok, begynte eldste Dubes følelser å forandre seg. Et vitnesbyrd om Mormons bok var et område der eldste Dube følte at han var på felles grunn. Han reiste seg og fortalte om sine egne tanker om og følelser for Mormons bok etter at flere andre medlemmer hadde båret vitnesbyrd.
Snart etter dette første nadverdsmøtet begynte eldste Dube å undersøke Kirken med oppriktighet. Han ble døpt noen måneder senere. Deretter utførte han en heltidsmisjon i Zimbabwe Harare misjon. Eldste Dube giftet seg med Naume Keresia Salizani 9. desember 1989. De har fire barn.
Eldste Dube har opplevd mange oppturer og nedturer for de hellige i Zimbabwe på grunn av politisk uro. Gjennom det hele har han stolt på Herren for å få styrke og veiledning. “Jeg ser tilbake på mitt liv og er oppriktig takknemlig,” sier han. “Evangeliet har vært alt for meg.”3
“For meg er eldste Dube Zimbabwes Brigham Young eller Wilford Woodruff,” sier president Keith R. Edwards, tidligere medlem av De sytti, som for tiden er president for opplæringssenteret for misjonærer i England. President Edwards var misjonspresident for Zimbabwe Harare misjon fra 2000 til 2003 og samarbeidet i stor grad med eldste Dube, som var stavspresident da. “Eldste Dube har en visjon for hva evangeliet er ment å gjøre og hvordan det er ment å virke.”4
Misjonærinnsats i Zimbabwe
I løpet av sin tid i Zimbabwe var president Edwards førstehåndsvitne til Kirkens vekst i et land som aksepterer evangeliet mer og mer. “Folket i Zimbabwe fryder seg over livet,” sier president Edwards. “De er glade og av natur svært åndelige. De er svært lette å undervise.”
President Edwards forklarer at misjonærskiltet – fordi Frelserens navn står på det – er en av de letteste måtene for misjonærer å innlede samtaler om evangeliet på med folk i Zimbabwe. Ofte skjer det at de leser Kirkens navn og fatter interesse. “De sier: ‘Vi er også Jesu Kristi venner.’ Det knytter straks bånd,” sier president Edwards.
Hele tiden slutter flere fremtidige ledere og pionerer seg til Kirken i Zimbabwe. “Misjonærene har det alltid travelt,” sier president Edwards.