Å være kvinne: Et evig perspektiv

Jesu Kristi evangelium gjelder for både menn og kvinner, og den lære som kommer fra Gud, holder begge like ansvarlig, uten noen dobbeltstandard. Gud aksepterer ikke pornografi, hor, forsømmelse, forskjellsbehandling eller undertrykking, uavhengig av vårt kjønn.

Denne læren gir oss også kunnskap om hvor vi kom fra, hvorfor vi er her, og hvor vi går hen. Den gir oss vår forståelse av vårt kjønn som kvinner og menn så vel som våre roller som sønner og døtre, søstre og brødre, hustruer og ektemenn, og mødre og fedre.¹

Eldste D. Todd Christofferson i De tolv apostlers quorum har sagt: “Profeter har åpenbart at vi først eksisterte som intelligenser, og at vi ble gitt form, eller åndelegemer, av Gud, og slik ble vi hans åndebarn – sønner og døtre av himmelske foreldre.”² Intelligens har alltid eksistert (se L&p 93:29).

Jeg er en kvinne. Med kjønn kom spesielle egenskaper og ansvarsoppgaver.

Jeg er en datter. Denne rollen definerer hvem jeg er i mitt forhold til Gud. Jeg har himmelske foreldre, og har rett, som en datter, til å kommunisere med min himmelske Fader gjennom bønn, og til å motta åpenbaring gjennom Den hellige ånd.³

Jeg er en søster. Denne rollen betyr at jeg er en kristen, et medlem av Kirken, en søster i evangeliet, en disippel, og at jeg har inngått pakter om at jeg vil ofre, innvie, yte tjeneste og lede.

Jeg får kanskje også muligheten å bli en hustru – om ikke i dette liv, så helt sikkert i det neste. Denne rollen viser hvem jeg er i forholdet til en likeverdig partner, en ektemann. Fordi vi ikke er like – siden ingen har den samme kombinasjon av gaver og trekk som jeg har eller han har – bruker vi våre egenskaper til å utfylle hverandre og forsøke å bli ett. Ordet besegling er en utmerket beskrivelse på det evige forenede potensial til et ekteskap opprettet ved prestedømsmyndighet i et tempel.

Rollen som mor er den jeg er i forhold til mine etterkommere. Uansett om jeg faktisk får denne rollen i denne korte tiden på jorden eller etterpå, er løftet om en evig familie gitt til dem hvis ekteskap er beseglet i templet og ved Løftets hellige ånd (se L&p 132:19).

Vår lære er unik her på jorden, og den er en del av gjenopprettelsen av Jesu Kirsti evangelium. Tenk på hva det betyr å forstå og tro på denne læren. Det gir meg et evig perspektiv på alt jeg gjør.

Bilde

mother reading scriptures to son

Jeg tror at å være et medlem av Kirken gjør meg til en del av det beste utviklingsprogram som noensinne har vært laget. En bred læreplan av personlig utvikling, myndiggjørelse, og lederskap for kvinner gjennomføres ganske enkelt ved å gjøre det alle medlemmer gjør: lederskap, tale i forsamlinger, ta avgjørelser, overbevisende diskusjoner, budsjettering, innflytelse, tjeneste i lokalsamfunnet, leseferdigheter, forskning, ressursutvikling, hagebruk, matlagring, familiens helse, det bare fortsetter og fortsetter.

Jeg tror at misforståelser knyttet til kvinners roller oppstår når det ikke er samsvar med læren og utøvelse av læren. Vi kan imidlertid, gjennom fortsatt åpenbaring fra Gud til hans profeter og til oss gjennom Den hellige ånd, fortsette å gjenkjenne og eliminere de fleste misforståelser som kommer til overflaten.

Apostler og profeter vil for eksempel fortsette å bringe klarhet i ting vi alltid har trodd på:

Kan jeg komme med tre forslag som vil hjelpe oss i vår etterlevelse av læren? Mitt første forslag er å ha det store bildet som kommer fra Jesu Kristi lære i tankene.

For en tid tilbake, da jeg var leder av Kirkens veldedighetstjeneste, satt jeg i et møte da jeg fikk et hastespørsmål som omfattet kristne flyktninger som var fordrevet fra Irak og inn i Kurdistan av styrker fra Islamsk Stat. Den anglikanske presten i Bagdad hadde 5 000 mennesker som sloss om plassen utenfor kirken hans, og de hadde ikke mat å spise. Det siste-dagers-hellige misjonærekteparet som drev humanitærarbeidet, spurte om krisemidler for å kjøpe ris, bønner, olje og tepper, og vi responderte umiddelbart slik at de kunne få middag samme kveld.

På grunn av arbeidet mitt, er dette ting jeg har foran meg hver dag. Ved å bli tvunget til å se det store bildet så ofte, spør jeg meg selv, hva vil være best bruk av min energi? Når vi ser etter svar, la oss lete i evangeliets læresetninger. “Å se forbi målet” (Jacob 4:14) eller å bli opptatt med et spørsmål eller en praksis, tar ofte vårt fokus og vår tid bort fra etterlevelse av evangeliet.

Bonnie L. Oscarson, Unge kvinners øverste president, talte om å være forankret i evangeliet når vi søker svar: “Vi kan velge om vi vil holde fast på det vi allerede har følt, eller ikke. Det finnes ikke svar på alt, men vi kan velge om vi vil holde oss til det vi har følt fra Den hellige ånd. La oss arbeide for å gjøre ting bedre, men bevare vår tro underveis.”⁷

Vår utøvelse vil fortsette å forandre seg i Kirken etter hvert som vi lærer å anvende læren bedre og mer fullkomment. Jeg håper neste generasjon vil bli mer rettferdig og ensartet i sin etterlevelse av evangeliet. Jeg tror også at de store grunnleggende stenene er på plass og er nok til å gi næring til vår tro og vårt vitnesbyrd.

Motsetninger er ikke nødvendigvis en dårlig ting. Jeg tror at motsetninger også kan gjøre oss sterkere. Da jeg besøkte Huntington Botanical Gardens i San Marino, California, la jeg merke til store vindmøller i utstillingen som simulerte de konstante passatvindene som gjør tropiske trær sterke slik at de kan motstå mulige orkaner. Herren sender, eller tillater , daglig “passatvinder” i form av problemer og motstand for å styrke røttene våre og gjøre oss mer fleksibel. Slike utfordringer er faktisk en gave.

De følgende to episoder fra Kirkens historie gir oss perspektiv på motsetninger:

Den første episoden er fra Brigham Youngs ankomst i Salt Lake Valley i 1847, som beskrevet av President Gordon B. Hinckley (1910-2008): “Ingen plog hadde noensinne pløyd jorden. [Brigham Young] visste ingenting om dens fruktbarhet, ingenting om årstidene, været, frosten, de vanskelige vintrene, muligheten for insektplager. [Tidligere utforskere] Jim Bridger og Miles Goodyear hadde intet godt å si om dette stedet. Sam Brannan tryglet ham om å dra med ham til California. Han hørte ikke på noen av dem. Han ledet folket sitt til dette hete, og hva som måtte ha fremstått som forkomne stedet. Da han var kommet frem, så han ut over den brede dalen mot Salt Lake i vest og sa: ‘Dette er det rette sted.’”⁸

Den andre episoden er da Wilford Woodruff husket en erklæring fra profeten Joseph Smith. I løpet av de første dagene av gjenopprettelsen snakket profeten til en liten gruppe ledere om den store doktrinære kunnskapen som lå foran dem: “Brødre, deres vitnesbyrd her i kveld har oppløftet meg og lært meg meget. Men jeg vil gjerne si til dere foran Herrens åsyn at dere ikke vet mer om denne kirkes og dette rikes fremtid enn et lite barn på sin mors fang. Dere forstår det ikke.”⁹

Jeg tar med disse historiene fordi de beskriver hvordan jeg føler det. Det å være på riktig sted eller å ha den rette læren betyr ikke at det ikke vil bli blendende saltsletter og svarte gresshoppsvermer eller drepende frost eller mennesker som sier nei, med dette er det riktige stedet og den rette læren. Og vi må stå på. Vi forstår omtrent like lite som et lite barn på sitt mors fang om hva Herren foretar seg med menn og kvinner og prestedømmet. Men Herren er tilfreds med å undervise oss når vi er klar for det, når vi vokser, når vi spør. Når vi øker vår forståelse, kan vi gjøre som søser Oscarson sa, “Bevare vår tro underveis.”

Det er ved å stille spørsmål og finne svar at vi kan få et vitnesbyrd om Guds lære. Den hellige ånd vil vitne gjennom fredelige og varme følelser når noe er sant. Linda K. Burton, Hjelpeforeningens øverste president, sa om denne prosessen: “La oss gå til den riktige kilden for å finne svar. Hvorfor skulle vi tro på Internett og ikke på profetene? Vi kan finne en måte å stille spørsmålene på som fremelsker samarbeid og tar opp oppriktige bekymringer … Men vær tålmodig og ydmyk.”¹⁰

Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum forklarte forskjellen mellom Satans inflytelse og svar fra Gud: “Hvem er det som så forsiktig hvisker løgner i øret ditt? … Både du og jeg vet hvem som gjør dette – det er han som er far til alle løgner. Det er Lucifer, vår felles fiende.”¹¹

Profeten Joseph Smith, som hadde mer erfaring med å motta åpenbaring enn noen andre i denne evangelieutdeling, prøvde å lære oss at spørsmål må tilnærmes med en forpliktelse om enhet og respekt. Dette innbyr Den hellige ånd. I 1839 skrev Joseph i et brev fra Liberty fengsel at “prestedømmets rettigheter er uadskillelig forbundet med himmelens krefter” og at prestedømmet bevarer sin kraft “ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet” (L&p 121:36, 41). Profeten underviste lignende prinsipper til Hjelpeforeningen: “Ydmykhet, kjærlighet og renhet – det er disse ting som skulle foredle [oss].”¹²

Joseph Smith snakket om vennlighet og ydmykhet som en nøkkel til å føle Den hellige ånd og utøve rettferdig innflytelse. Han sa dette til både menn og kvinner fordi det berører halvparten av ligningen i ektetskapet og i Kirken. All autoritet og gudommelig godkjennelse blir borte (fordi Den hellige ånd blir borte) så snart en mann eller en kvinne begynner å utøve urettferdig herredømme (se L&p 121:37) og svikter i å lede med ydmykhet, kjærlighet og renhet.

Bilde

couple cooking in the kitchen

Det er en lengsel blant mange kvinner i verden om å bli verdsatt, om å finne en hensikt med sine gjøremål, om å finne en mann som ønsker å bygge en familie og forbli trofast.

Jeg møtte en gang en britisk danser da jeg reiste med tog til Finland. Vi var begge glad for å snakke engelsk, og mens vi pratet sammen stilte vi hverandre spørsmål: Hva gjør du i Finland? Hva tror du på? Da hun fikk en forståelse av min tro, spurte hun, “Du røker og drikker ikke? Du tror ikke på sex før ekteskapet?” Gjennom hele samtalen kom hun nysgjerrig tilbake til dette emnet. “Jeg går ut fra at hvis du gikk ut med menn som følte på samme måte, kunne det fungere,” sa hun. Og senere: “Finnes det menn som føler på samme måte?” Hun begynte med forakt og endte opp med lengsel. Hun lengtet etter noe hun hørte i vår lære.

Minnet om vårt møte på toget har aldri forlatt meg, og minner meg ofte om den velkjente uttalelsen fra President Spencer W. Kimball (1895-1985): “Mye av den store vekst vi ser i Kirken i de siste dager, vil finne sted på grunn av de mange gode kvinner i verden … som vil trekkes mot Kirken i store skarer. Dette vil skje i den grad Kirkens kvinner greier å utstråle rettferdighet, og i den grad Kirkens kvinner – på en positiv måte – blir sett på som spesielle og forskjellige fra alle andre kvinner i verden.”¹³

Læren om kvinnens identitet og roller omfattet mitt hjertes dypeste ønsker. Jordiske menneskers utøvelse av Guds lære er ikke perfekt, men den er lydhør, levende, full av håp og gode intensjoner. Vi tror at Gud “fortsatt vil åpenbare mange store og viktige ting angående Guds rike” (Trosartiklene 1:9). Vi kan velge å følge denne læren.

Så jeg spør igjen: Er dette en kirke for kvinner? Mitt svar er ganske enkelt basert på mine egne erfaringer fra rundt omkring i verden. Ja.