På søken etter Gud

Jeg var bare rundt åtte år gammel da jeg undret meg over Guds natur. En dag leste min far et skriftsted i Bibelen som lover at om vi mangler visdom, kan vi “be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den” (Jakobs brev 1:5). Ordene gjorde inntrykk på meg og fylte hjertet mitt.

Da jeg var alene på soverommet mitt, ba jeg til Gud om at han måtte fortelle meg om den kirken jeg tilhørte var den riktige. Jeg ville at han skulle svare meg med en gang. Men det skjedde ikke. Gud gjorde ikke som jeg ønsket, og jeg var lei meg for at han ikke hadde besvart min bønn umiddelbart. Jeg ville vite! Jeg hadde gjort det jeg trodde var tilstrekkelig.

I oppveksten fikk jeg mange anledninger til å lete etter svaret i mange kirker. Etter hvert som jeg gjorde det, ble jeg mer og mer forvirret. Alle motsa hverandre, og de bare hysjet ned mine spørsmål om Guds natur.

Flere år etter var jeg lei av å lete, og jeg sa, “Det finnes ikke noe svar.”

Jeg begynte å gjøre ting som moderne ungdom gjør, slik som festing og deltagelse i mange verdslige distraksjoner. For hver uke sank jeg dypere og dypere inn i mørke fordi mine valg ikke var av de beste. De dårlige vanene skilte meg også fra familien, som alltid hadde støttet meg.

Men igjen kom ønsket om å spørre Gud. Jeg ba, “Fader, jeg er her, og jeg venter. Jeg har lett, og jeg har ikke funnet. Skriftene lover svar, men det kommer ingenting. Se på meg. Jeg er alene. Jeg vil vite, men jeg vet ikke hvordan jeg skal finne deg.”

Akkurat da – inne før og ikke etter, men akkurat da jeg trengte det – følte jeg at brystet mitt brant like sterkt som om jeg hadde en vulkan på innsiden. Jeg greide ikke å holde tårene tilbake. Jeg visste at det var svar på spørsmålet mitt.

Om ettermiddagen, da jeg var på skolen, tenkte jeg på svaret jeg hadde fått da min beste venn spurte, “Hva tenker du på, Ismael?” Jeg svarte ikke sant da, bare fortalte at jeg tenkte på stranden og at jeg hadde lyst til å dra og se på solnedgangen neste morgen. Jeg inviterte ham med.

“Det kan jeg ikke,” sa han, og smilte.

“Hvorfor ikke?” spurte jeg ham. “Hva er det du gjør så tidlig om morgenen?”

“Seminar,” sa han.

“Seminar? Hva er Seminar?” spurte jeg ham. Han forklarte at det var klasser som kirken hans hadde.

“Hvor lenge har du gått i en kirke?” spurte jeg overrasket.

“Så lenge jeg kan huske. Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.”

Jeg sa at jeg ville være med. Jeg visste at dette var svaret etter mange år med bønner.

Neste dag sto jeg opp klokken 05:30 og dro til Seminar. Den største overraskelsen var at de studerte Bibelen. Jeg kan si at jeg har aldri følt en så sterk følelse av fred som jeg gjorde da jeg gikk inn i grenens bygning i Matancita i Den dominikanske republikk, der det ble undervist i ren lære, nydelig for en sjel som hadde søkt så ivrig. Salmene som ble sunget fylte mitt hjerte og sinn med en tanke, “Dette er sannheten.”

“Dette,” tenkte jeg, “ønsker jeg å føle hver dag.” Jeg spurte når tid jeg kunne komme tilbake, og læreren, min vennes mor, ga meg klassens timeplan og inviterte meg til grenens søndagsmøter også.

Fra da av sto jeg opp, hver mandag til fredag, klokken 05:30 for å dra til Seminar, og hver søndag dro jeg i kirken. Jeg kunne ikke gå glipp av det. Jeg hadde funnet det jeg alltid hadde søkt etter.

Dessverre var det ingen misjonærer der som kunne undervise og døpe meg. Etter et og et halvt år med mange bønner, kom det misjonærer som underviste meg i alle misjonærleksjonene på en uke. Jeg husker øyeblikket da jeg var begravd i det blå vannet på landsbyens vakre strand.

Jeg gleder meg nå over privilegiet å ikke være en fremmed eller utlending (se Efeserne 2:19) men en bror til alle de som har gått inn på Herrens vei, den rette og smale sti.