Et reservoar av vitnesbyrd
Illustrasjon: Phil, i2iArt.com
I mitt første år på videregående skole ble foreldrene mine skilt. I mange år hadde jeg sett at pappa ikke tok nadverden. Jeg visste at han strevde med å holde budene, men jeg forsto ikke omfanget av disse kampene. Det var først da mor og far fortalte meg om hans utelukkelse at min søster og jeg endelig fikk vite detaljene.
“Jeg hater deg!” ropte jeg om og om igjen og gråt. Jeg var rasende. Hvordan kunne han gjøre dette mot familien vår? tenkte jeg. Hvordan kunne han lyve for oss så lenge?
Det første sjokket og sinnet varte ikke lenge. Etter et par uker gikk sinnet mitt over til nummenhet. Til å begynne med var nummenheten en lettelse sammenlignet med sinnet og smerten jeg hadde følt, men til slutt gikk lettelsen over til fortvilelse. Jeg følte at livet mitt raste sammen rundt meg. Mer enn noensinne tidligere trengte jeg å føle meg knyttet til himmelen. Jeg trengte å føle Guds kjærlighet, veiledning, fred og helbredelse.
Snart kom generalkonferansen. Under det ene møtet lyttet jeg og ventet på å få føle Guds trøst. Men den kom ikke. Der, i den mørke kirkesalen, tenkte jeg: Jeg kan ikke føle Den hellige ånd, men jeg er sikker på at han er her. Han må være her. Da jeg tenkte på dette, begynte jeg å huske de mange små vitnesbyrdene jeg hadde fått om at Skriftene var sanne, at Joseph Smith var en profet, at vår himmelske Fader hadde velsignet min familie og at jeg følte fred når jeg holdt budene. Det var som om jeg hadde et reservoar av vitnesbyrd.
Jo mer jeg reflekterte over mine tidligere åndelige vitnesbyrd, desto mer forsto jeg at selv om jeg desperat ønsket å føle Ånden, spilte det egentlig ingen rolle at jeg ikke kunne føle hans innflytelse akkurat nå. Jeg hadde allerede et forråd av fredelige, konstante vitnesbyrd om at evangeliet var sant.
Denne kunnskapen holdt meg oppe og ga meg et ønske om å fortsette å holde budene, selv om det ikke syntes å gi noen umiddelbar uttelling. Gradvis følte jeg mer av min himmelske Faders og Frelserens kjærlighet i mitt liv. Å holde meg nær til dem, selv om jeg ikke alltid kunne føle deres nærhet, ga meg en ubestridelig fred og et sterkere vitnesbyrd om Frelserens evangelium. Dette påvirker meg stadig når jeg opplever usikkerhet eller hjertesorg. Jeg vet at jeg kan stole på vår himmelske Fader og Frelseren, og at de vil helbrede, oppbygge og styrke meg og hver og en av oss.