Unge voksne
Det er hvor jeg er på vei, ikke hvor jeg har vært
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Jeg tok en vei som avvek fra den snevre og smale flere ganger, men gjennom det hele har jeg lært at Frelserens og hans forsonings kraft er reell.
Livet mitt ble ikke helt slik jeg trodde.
Da jeg var 18, forventet jeg å reise på heltidsmisjon, gifte meg relativt kort tid etterpå og stifte familie innen jeg var 25. Nå er jeg 32 år gammel. Jeg reiste ikke på misjon, og jeg har vært inaktiv i Kirken det meste av mitt voksne liv. Jeg giftet meg – ble skilt – og giftet meg igjen.
Fordi jeg tok en vei som avvek fra den snevre og smale flere ganger, har jeg ikke alltid følt at jeg passet inn i kirken. Men jeg har innsett at det er et sted for meg. Mine erfaringer har lært meg at Frelserens og hans forsonings kraft er reell, og at det som betyr mest, ikke er hvor jeg har vært, men hvor jeg er på vei nå.
Jeg tror jeg i utgangspunktet stilte spørsmål ved hva jeg trodde på, fordi jeg ikke var sikker på om mitt vitnesbyrd var sterkt nok til å reise på misjon. Jeg husker at jeg rundt den tiden jeg fullførte videregående skole tenkte på noe sånt som: Hva om mitt vitnesbyrd ikke er hundre prosent mitt? Hva om jeg har stolt for mye på andres vitnesbyrd?
Det plaget meg. Jeg ønsket å reise på misjon, men jeg lurte på om de åndelige opplevelsene jeg hadde hatt så langt, var nok til å gjøre meg til det jeg trodde en fremgangsrik misjonær skulle være – en som hadde nok åndelig styrke og visste nok om evangeliet til å undervise andre.
Når jeg tenker tilbake, ville jeg ha bedt Gud hjelpe meg å forstå rådene som er gitt i Lære og pakter 124:97: “La ham ydmyke seg for meg … og han skal motta av min ånd ‒ ja, Trøsteren ‒ som skal åpenbare sannheten om alle ting for ham og i samme stund skal gi ham hva han skal si.”
Men istedenfor å spørre Gud, rotet jeg meg bort i å sammenligne min åndelige styrke med andres, og jeg var redd for at min utilstrekkelighet ville hindre folk i å ta imot evangeliet.
Da jeg bodde for meg selv som ung voksen, fortsatte jeg å prøve å finne ut hva jeg trodde på. Jeg så ikke faren ved det jeg så som isolerte avgjørelser som ikke omdefinerte hvem jeg var som person. Jeg begynte å trekke meg bort fra dem jeg var glad i, for jeg visste at de ville bli skuffet over valgene jeg gjorde. I stedet omga jeg meg med folk som egentlig ikke brydde seg om hva jeg gjorde.En dag prøvde jeg en alkoholholdig drikk av nysgjerrighet. Drikking ble en del av livet mitt, og til slutt gikk det fra ren rekreasjon til noe jeg brukte som en krykke for å takle vanskelige opplevelser. De negative forandringene i livet mitt i denne perioden var ikke nødvendigvis knyttet til ett valg. De kom gradvis. Det tok meg to år å innse at de små valgene jeg tok over tid, hadde ført meg til et sted jeg ikke ønsket å være.
Jeg mener ikke at du trenger å oppleve det motsatte for å lære evangeliets sannhet. Mine handlinger forårsaket smerte ikke bare for meg, men også for mennesker jeg elsket – og det i stor grad unødvendig. Jeg er takknemlig for at jeg var i stand til å ydmyke meg nok til å innse at (1) jeg var ulykkelig, og (2) jeg hadde vært lykkeligst da jeg etterlevde Guds bud. Det var noe jeg visste selv, noe jeg kunne stå for og dele med andre.
Jeg gikk til biskopen for å rette opp i ting, og vi møttes regelmessig for å forberede meg til å reise på misjon. Papirene mine var nesten ferdige da jeg ble tilskyndet til å forsikre meg om at han forsto noen av valgene jeg hadde tatt. Denne samtalen var ikke lett, men enda mer enn jeg ønsket å reise på misjon, ønsket jeg at ting skulle være i orden mellom meg og Gud. Jeg var villig til å ta ansvar for det jeg hadde gjort galt og legge alt frem for ham, slik at jeg kunne bli ren.
Kort tid senere satt jeg foran et disiplinærråd. Det var på noen måter skremmende å innrømme det jeg hadde gjort, foran dem som hadde vært mine ledere og veiledere i mange år, men da jeg kikket rundt i rommet, følte jeg fred. Jeg kunne se at de var der for å forstå og hjelpe meg. Da jeg dro, følte jeg Ånden forsikre meg om at uansett hva avgjørelsen ble, gjorde jeg min del, og det ville ordne seg. Gud og ledere som var glad i meg, ville samarbeide med meg for å få meg dit jeg trengte å være. Der jeg gikk, følte jeg Frelserens kjærlighet og visste at jeg ikke var utenfor hans forløsning.
Et sted for ufullkommenhet
Til tross for den fred jeg hadde følt, var det vanskelig å takle andres spørsmål om hvorfor jeg ikke var på misjon. Etter hvert som jeg fortsatte å arbeide meg gjennom omvendelsesprosessen med biskopens hjelp, ble det mindre og mindre sannsynlig at en misjon lå i kortene for meg. Jeg måtte finne ut hvordan jeg skulle komme videre i livet. Da jeg var 21, var det vanskelig å føle tilhørighet noe sted, ettersom jeg ikke var hverken hjemvendt misjonær eller gift ung voksen.
Stevnemøter var vanskelig. Noen ganger behandlet jenter meg annerledes når jeg fortalte dem at jeg ikke hadde vært på misjon og hadde vært inaktiv en periode. Av en eller annen grunn kom de fleste forhold aldri lenger enn til første stevnemøte.
Jeg var glad for at jeg til slutt giftet meg i tempelet, men noen ganger følte jeg fremdeles at jeg ikke passet inn. Jeg hadde et vitnesbyrd, men jeg fant ikke ut hvordan jeg skulle dele det, og Kirkens klasserom føltes som prøver der mine jevnaldrende så meg mislykkes. Jeg trodde at fordi de fleste av dem hadde det livet jeg ønsket, hadde de ikke snublet like mye som meg.
En dag kalte biskopen meg inn og ga meg kallet til å undervise i eldstenes quorum. Jeg ble forbauset, siden jeg bare hadde vært i eldstenes quorum to ganger det siste året. Til tross for at jeg følte meg utrolig engstelig, tok jeg imot kallet. Den første søndagen jeg underviste, begynte jeg med det som trolig var den underligste innledningen de hadde hørt:
“Hei, brødre, jeg heter Richard Monson. Jeg har aldri vært på misjon, og jeg har vært inaktiv mesteparten av mitt voksne liv. Jeg har så godt som aldri vært tilstede i eldstenes quorum fordi jeg føler at jeg ikke hører til eller at jeg ikke passer inn. Jeg vil ikke kunne besvare alle deres spørsmål, men jeg håper at dere vil delta slik at vi kan lære sammen. Hvis dette høres greit ut for dere, setter vi i gang.”
Det gikk opp for meg at jeg kunne innrømme for andre – og for meg selv – at selv om jeg ikke betraktet meg selv som en “rett pil” (en som hadde vært på misjon, vært aktiv hele sitt liv og ikke hadde gjort alvorlige feil), så pekte jeg i samme retning som dem, og det var det som betydde noe. Til min forbauselse oppdaget jeg at flere enn én av disse mennene som jeg trodde levde et fullkomment liv, også hadde gjort feil. Jeg tror det understreket for oss alle at fullkommenhet ikke er et krav for å tilføre klassen eller Kirken som helhet, noe av verdi.
Vanskelige tider og en avgjørelse
Dessverre varte ikke min aktivitet i Kirken. Ekteskapet mitt var vanskelig, og jeg vendte meg til gamle laster for å unnslippe smerten. Hobbyer begynte å erstatte tilstedeværelse i kirken.
Tre år gikk, og jeg nådde bunnen. Jeg måtte ta et valg. Kunne jeg etterleve evangeliet, uansett hva som foregikk i livet mitt? Eller ville jeg bare gi etter for mørket? Jeg visste at hvis jeg skulle forplikte meg til den snevre og smale sti, måtte jeg kvitte meg med negative innflytelser i livet mitt. Mitt ønske om å vende tilbake til Kirken understreket også at min ektefelle og jeg var på forskjellige stier. Slik ekteskapet vårt var på dette tidspunktet, var vi allerede på vei mot skilsmisse.
Jeg var redd. Det var ingen garanti for at mine anstrengelser ville gi meg de gode tingene jeg ønsket i dette livet. Men min beslutning kom tilbake til det jeg hadde funnet ut mange år tidligere – at jeg var lykkeligst når jeg etterlevde evangeliet. Jeg bestemte meg for å forplikte meg fullstendig og overlate meg i Guds hender, uansett hva som måtte skje. Fra nå av var det meg og ham.
Nok en gang begynte jeg å gå tilbake til kirken og få livet på rett spor. En av de lykkeligste dagene i mitt liv var da jeg fikk tempelanbefaling igjen. Jeg fant trøst i tempelet da ekteskapet fortsatte å sprekke og til slutt opphørte.
Jeg fant kilden til mitt egenverd
Så skremmende som denne avgjørelsen enn føltes, lærte jeg å verdsette Guds hånd på min sti. Selv om jeg hadde snublet, var ikke løpet tapt. Jeg konkurrerte ikke med noen andre. Når jeg stolte på Frelseren for mitt egenverd, kunne jeg slutte å bruke all min innsats på å prøve å forandre andres syn på meg.
I kirken føltes det helt greit å sitte alene eller blant medlemmer som var i forskjellige stadier av livet. Jeg gjorde en innsats for ikke å gjemme meg, og gjorde meg tilgjengelig for å snakke med folk i menigheten. Jeg kunne glede meg over å delta på mine møter i deres tiltenkte hensikt.
Denne freden hjalp også da jeg begynte å gå på stevnemøter igjen. Jeg fikk fremdeles ikke stevnemøte nummer to så ofte, men nå visste jeg at jeg ikke behøvde å gå på akkord med normene mine bare fordi jeg hadde rotet det til tidligere. Jeg etterlevde evangeliet etter beste evne, og jeg var god nok til å gå på stevnemøte med dem som også etterlevde evangeliet etter beste evne.
Til slutt fant jeg en verdig Guds datter som jeg giftet meg med i tempelet. Hennes sti var svært annerledes enn min, men når det gjaldt kjærlighet til Frelseren og forståelsen av hans forsoning, var vi på samme sted.
I årenes løp har jeg lært å ikke la min fortid eller andres anerkjennelse definere mitt nåværende egenverd. Jeg har gitt slipp på tanken om at suksess ser ut som ett bestemt sett med livserfaringer. Ikke alle har forstått hvor jeg nå er på grunn av måten jeg har kommet hit på, og det går bra. Jeg vil ikke prøve å overbevise dem. Jeg vil fortsette å omvende meg og komme nærmere Frelseren. Det er på grunn av ham at jeg, i likhet med Alma den yngre etter hans omvendelse, “ikke lenger [blir] opprevet ved tanken på mine synder” (Alma 36:19). Jeg kan føle fred i visshet om at det er hvor jeg er på vei – mot Frelseren – som teller.