Lydighet som følge av tro på Gud

Å utøve tro er å være villig til å akseptere uten et fullstendig vanlig bevis og stå på og utføre gjerninger. «Troen [er] død uten gjerninger» [Jakobs brev 2:26], og en død tro vil ikke få noen til å stå på for å tilpasse livet eller tjene tappert. En virkelig tro motiverer til konstruktive og gode gjerninger som om vedkommende visste med absolutt sikkerhet.²

Man kan glede seg over godene ved miraklene i den fysiske verden uten fullstendig kunnskap om prinsippene som ligger til grunn for dem. Man kan vende mørke til lys ved å trykke på en knapp og lese i den mørkeste natt. Man trenger ikke være i stand til å skape elektrisiteten eller vite hvordan man kobler den til huset. Men man må ha tilstrekkelig tro til å sette i lyspærer og til å vri rundt bryteren. Deretter kan man få lys… Man kan søke på skalaen på en radio og nyte skjønn musikk langt bortefra uten å kunne bygge en radio eller forstå fullt ut hvordan den virker, men man opplever aldri velsignelsen uten å koble til radioen og stille inn på riktig stasjon. På lignende måte kan man motta åndelige velsignelser og tilkjennegivelser ved å etablere kontakt ved å stille inn kanalen. Tro som tilkjennegis ved bønn og gjerninger, er denne nøkkelen.³

Vi ber om å bli opplyst og setter så i gang av alle krefter og ved hjelp av våre bøker og tanker og ved rettskaffenhet for å motta inspirasjon. Vi ber om dømmekraft og går deretter av alle krefter inn for å handle klokt og tilegne oss visdom. Vi ber om å lykkes i vårt arbeid og studerer deretter hardt og prøver av alle krefter å bidra til at våre bønner blir besvart. Når vi ber om god helse, må vi etterleve helselovene og gjøre alt vi kan for å holde kroppen frisk og i god form. Vi ber om beskyttelse og tar deretter fornuftige forholdsregler for å unngå fare. Gjerninger må ledsage tro.⁴

Vi må ha en tro på Gud som får oss til å rense vårt liv, glemme oss selv i våre medmenneskers tjeneste og overvinne alle kjødets svakheter; en tro som vil forårsake en fullstendig omvendelse som vedvarer og som fører til dåp, prestedømmet og tempelordinansene.⁵

Dette er det enestående ved Jesu Kristi evangelium, noe som kun oppfattes av det åndelige blikk. Under evangeliets velgjørende lover blir alle – rik eller fattig, lærd eller ulærd – oppfordret til først å oppfatte med troens øye og deretter, gjennom anstrengelse, å uttrykke denne troen ved et bedre, edlere liv.⁶

Vi viser intelligent, konstruktiv lydighet når vi frivillig, ydmykt og med glede adlyder vår Herres bud og befalinger.⁷

Å adlyde! Å lytte! For et vanskelig krav! Ofte hører vi: “Ingen skal fortelle meg hvilke klær jeg skal bruke, hva jeg skal spise eller hva jeg skal drikke. Ingen skal fortelle meg hva jeg skal gjøre på sabbaten, hva jeg skal bruke pengene mine til eller på noen som helst måte begrense min personlige frihet! Jeg gjør som jeg lyster! Jeg vil ikke vise noen blind lydighet!»

Blind lydighet! Hvor lite de forstår! …

Når menneskene adlyder en skapers bud, er det ikke blind lydighet. Hvor forskjellig er ikke en undersåtts frykt for en totalitær monark og den opphøyede, villige lydighet man viser sin Gud. Diktatoren er ærgjerrig og egoistisk og har baktanker. Alle Guds bud er rettferdige, hvert påbud har en hensikt, og alt er til gagn for dem han regjerer over. Det første kan være blind lydighet, men det siste er i sannhet lydighet basert på tro…

Er det blind lydighet når man tar hensyn til skiltet «Høyspenning – livsfare», eller er det lydighet basert på tillit til ekspertenes dømmekraft, de som kjenner risikoen?

Er det blind lydighet når flypassasjerene fester sikkerhetsbeltet når signalet blinker, eller er det tillit til den erfaring og visdom de har som kjenner mer til risiko og farer?

Er det blind lydighet når et lite barn jublende hopper ned fra bordet og i en smilende fars sterke armer, eller er dette ubetinget tillit til en kjærlig far som er sikker på at han kan ta imot og som elsker barnet høyere enn selve livet? …

Er det blind lydighet når vi med vårt begrensede synsfelt, vår elementære kunnskap, våre egoistiske ønsker, med baktanker og kjødelige drifter, aksepterer og følger veiledning fra og er lydige mot bud gitt av vår kjærlige Fader som … skapte en verden for oss, elsker oss, har planlagt et konstruktivt program for oss, og som er fullstendig uten baktanker og hvis største glede og herlighet er å «tilveiebringe mennesket udødelighet og evig liv» for alle sine barn? [See Moses 1:39.]⁸

Det er ikke blind lydighet, selv uten full forståelse, å følge en Fader som har vist hva han er.⁹

Våre rettskafne og kloke foreldre, Adam og Eva, var eksemplariske med hensyn til lydighet som er en følge av barnlig tro:

«… Og Adam var lydig mot Herrens bud.

Og etter mange dager viste en Herrens engel seg for Adam og sa: Hvorfor ofrer du til Herren? Jeg vet ikke, men Herren befalte meg det.

Og da talte engelen og sa: Dette er et bilde på Faderens Enbårnes offer, han som er full av nåde og sannhet.» (Moses 5:5-7.)

Blind lydighet? Absolutt ikke. De hadde kjent Jehova, hørt hans røst, vandret med ham i Edens have og visste at han var god, rettferdig og forståelsesfull. Derfor drepte de i «mange dager» lytefrie lam og ofret dem uten å vite hvorfor, men i fullstendig tillit til at loven hadde en rettferdig hensikt og at de siden ville få vite grunnen etter å ha rettet seg etter befalingen.¹⁰

Paulus sa til hebreerne:

«Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett.» (Hebreerbrevet 11:7.)

Ennå fantes ingen tegn på regn eller flom. Folket hånte ham og kalte ham en tåpe. Hans forkynnelse falt for døve ører. Hans advarsler ble ansett som irrasjonelle. Det var ingen presedens. De hadde aldri hørt om at en flom kunne dekke jorden. Hvor tåpelig å bygge en ark på tørr grunn mens solen skinte og livet gikk sin vante gang! Men tiden svant. Arken var ferdig. Flommen kom. De ulydige og opprørske druknet. Miraklet med arken fulgte i kjølvannet av den tro som ble utvist ved å bygge den.

Paulus sa også:

«Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet ham trofast som hadde gitt løftet.» (Hebreerbrevet 11:11.) …

Så absurd var det å høre at barn kunne bli født av hundreåringer at selv Sara tvilte til å begynne med. Men et edelt pars tro seiret, og mirakelsønnen ble født for å bli far til en mengde nasjoner.

Abraham viste overordentlig stor tro da han ble satt på en overmenneskelig prøve. Hans unge «løftets barn», som var ment å bli far til nasjoner, måtte nå ofres på alteret. Slik lød Guds befaling, men det virket så selvmotsigende! Hvordan kunne hans sønn, Isak, bli far til utallige etterkommere hvis hans liv på jorden skulle avsluttes i så ung alder? Hvorfor skulle han, Abraham, bli bedt om å begå denne forferdelige gjerningen? Det var uforenelig, umulig! Likevel stolte han på Gud. Hans urokkelige tro førte ham med tungt hjerte til Moria-landet sammen med denne unge sønnen…

«Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære.

Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre.» (Romerbrevet 4:20-21.)

Far Abraham og mor Sara visste – visste at løftet ville bli oppfylt. Hvordan visste de ikke og forlangte ikke å få vite det. Isak ville med sikkerhet leve og bli far til utallige etterkommere. De visste at han ville bli det, selv om han kanskje måtte dø. De visste at han fremdeles kunne bli oppreist fra de døde for å oppfylle løftet, og her går tro forut for miraklet.¹¹

Husk at Abraham, Moses, Elijah og andre ikke kunne se klart slutten fra begynnelsen. De … vandret i tro og uten å se. Husk at ingen porter var åpne, Laban var ikke full, og ingen jordiske håp var berettiget i det øyeblikk Nephi viste sin tro og til slutt dro for å få tak i platene. Ingen brannsikre klær eller andre vanlige beskyttelsesmetoder fantes i den brennende ovnen for å beskytte de tre hebreerne mot døden. Det var ingen lær- eller metallmunnkurver å sette på løvenes munn da Daniel ble stengt inne i hulen…

… Husk at det ikke fantes noen tettsteder eller byer, ingen gårder eller hager, ingen hus eller lagerhus, ingen blomstrende ørken i Utah da de forfulgte pionerene krysset slettene. Og husk at det ikke var noen himmelske personer i Palmyra, ved Susquehanna-elven eller på Cumorah de den kunnskapshungrige Joseph gikk rolig inn i lunden, knelte i bønn ved elvebredden og klatret opp skråningen til den hellige høyden.¹²

I tro sår vi frøet, og snart ser vi blomstringens mirakel. Menneskene har ofte misforstått og har satt prosessen i revers. De vil høste før de sår, ha belønningen før tjenesten, miraklet før troen… Mange av oss ønsker helse og styrke uten å overholde helselovene, rikdom ved hjelp av himmelens åpne luker uten å betale vår tiende. Vi ønsker å stå vår Fader nær uten å faste og be. Vi ønsker å få regn til rett tid og ha fred i landet uten å overholde sabbaten som en hellig dag og uten å holde de andre Herrens bud. Vi vil gjerne plukke rosen før vi planter røttene. Vi vil gjerne høste kornet før det blir sådd og gjødslet.

Om vi bare ville forstå det Moroni skriver:

«For hvis det ikke finnes tro blant menneskenes barn, kan ikke Gud utføre noe mirakel blant dem…

Og aldri har noen på noe tidspunkt utført mirakler uten først å ha tro, derfor hadde de først tro på Guds Sønn» (Ether 12:12, 18).¹³

Hvis vi bare nå kan vandre i tro, hvis vi kan ha tillit til Guds store løfter, hvis vi kan være lydige og vente tålmodig, vil Herren oppfylle alle sine store løfter til oss:

«… Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham.» (1. Korinterbrev 2:9.)¹⁴

Det krever stor tro å betale tiende når vi har knapt med penger og kravene er store. Det krever tro å faste og ha familiebønn og holde Visdomsordet. Det krever tro å gå ut som hjemmelærer og utføre [medlem]-misjonærarbeid og annen tjeneste når det kreves offer. Det krever tro å utføre heltidsmisjon. Men du skal vite dette – alt dette er å så, mens trofaste, hengivne familier, åndelig sikkerhet, fred og evig liv er det vi høster…

På samme måte som uforferdet tro har stoppet løvenes munn, hindret flammer i å brenne mennesker, åpnet tørre veier gjennom elver og hav, beskyttet mot flom og tørke og gitt profeter himmelske tilkjennegivelser, slik kan vi alle oppleve at tro kan helbrede syke, trøste dem som sørger, gi styrke og besluttsomhet mot fristelse, befri fra skadelige vaners trelldom, gi den angrende styrke og forandre vårt liv og føre til en sikker kunnskap om Jesu Kristi guddommelighet. Ukuelig tro kan hjelpe oss å etterleve budene av et villig hjerte og derved gi oss utallige velsignelser, med fred, fullkommenhet og opphøyelse i Guds rike.¹⁵