Uselvisk tjeneste

[Frelseren] ga seg selv for sine tilhengere… Han var alltid bevisst på å gjøre det som var riktig, og på å dekke de virkelige og sanne behov hos dem han betjente.⁴

Han satte seg selv og sine behov i annen rekke og tjente andre langt utover det som kunne kreves av ham, utrettelig, kjærlig og effektivt. Svært mange av de problemer som finnes i verden i dag, skyldes selviskhet og egoisme som gjør at altfor mange stiller harde krav til livet og til andre for å tilfresstille egne forventninger.⁵

Jo bedre vi forstår hva som virkelig fant sted da Jesus fra Nasaret var i Getsemane og på Golgata, jo klarere vil vi kunne innse viktigheten av oppofrelse og uselviskhet i vårt liv.⁶

Hvis vi følger i [Frelserens] fotspor, kan vi leve ved tro istedenfor ved frykt. Hvis vi kan ha det samme syn som ham på menneskene, kan vi elske dem, tjene dem og hjelpe dem – istedenfor å være engstelige og føle oss truet av andre.⁷

Vi må få dem vi prøver å hjelpe, til å forstå at Gud ikke bare elsker dem, men at han alltid er oppmerksom på dem og deres behov…

Gud ser oss virkelig og våker over oss. Men det er vanligvis gjennom et annet menneske han dekker våre behov. Derfor er det nødvendig at vi tjener hverandre i riket. Kirkens medlemmer trenger hverandres styrke, støtte og lederskap i et samfunn av troende som en enklave av disipler. I Lære og pakter leser vi om hvor viktig det er å «… styrke de svake, løfte de hengende hender og gi kraft til de vaklende knær» (L&p 81:5). Svært ofte består vår tjeneste i enkel oppmuntring eller i at vi gir praktisk hjelp med praktiske oppgaver, men hvilke herlige konsekvenser kan ikke praktiske gjerninger og små, men vel overveide handlinger føre til! …

Hvis vi fokuserer på enkle prinsipper og enkle tjenestegjerninger, vil vi oppdage at organisasjonsmessige grenser snart mister noe av sin betydning. I fortiden har organisasjonsmessige grenser altfor ofte blitt murer som har hindret oss i å hjelpe enkeltpersoner så fullgodt som vi skulle. Når vi blir mindre opptatt av å få anerkjennelse enten som organisasjon eller enkeltperson, vil vi også oppdage at vi blir mer opptatt av å betjene den som vi er pålagt å hjelpe. Vi vil også oppdage at vi blir mindre opptatt av vår organisasjonsmessige identitet og mer opptatt av vår sanne og egentlige identitet som sønn eller datter av vår Fader i himmelen og av å hjelpe andre å oppnå den samme tilhørighetsfølelsen.⁸

Ingen av oss bør bli så opptatt med våre tildelte oppgaver i Kirken at det ikke blir tid igjen til kristen tjeneste i det stille for våre medmennesker.⁹

Det er lett å tilpasse seg de gamle, veletablerte programmene, å gjøre det som kreves av oss, å bruke et visst antall timer, å synge og be så mange ganger, men husk at Herren sa det er en doven tjener som må bli befalt i alle ting [se L&p 58:26].¹⁰

«Sannelig sier jeg, menneskene skulle arbeide ivrig for en god sak, og gjøre mange ting av egen fri vilje og tilveiebringe mye rettferdighet» (L&p 58:27).

Alle mennesker har fått spesielle evner og skulle innen visse grenser utvikle disse, bruke sin egen fantasi og ikke blir kopier av andre. De skulle utvikle sine egne talenter og evner i størst mulig grad og bruke dem til å bygge opp riket.¹¹

De medlemmer i Kirken som er tilbøyelige til å overlate alt til andre, vil ha meget å svare for. Det er mange som sier: «Det er min hustru som gjør det som skal gjøres i Kirken!» Andre sier: «Jeg er ganske enkelt ikke religiøst anlagt», som om det ikke krever anstrengelser for de fleste mennesker å tjene Gud og gjøre sin plikt. Men Gud har utrustet oss med talenter og tid, med latente evner og med muligheter til å bruke og utvikle dem i hans tjeneste. Og derfor venter han meget av oss, som er hans privilegerte barn.¹²

I beretningen om det ufruktbare fikentreet (se Matteus 21:19) ble det uproduktive treet forbannet. Hvilket tap det er for den enkelte og for menneskeslekten hvis vinranken ikke vokser, treet ikke bærer frukt og sjelen ikke utvides gjennom tjeneste! Man må leve, ikke bare eksistere. Man må gjøre noe, ikke bare være. Man må utvikle seg, ikke bare eksistere. Vi må bruke våre talenter til beste for våre medmennesker, istedenfor å begrave dem i et selvsentrert liv.¹³

Enkelte iakttakere kan undres hvorfor vi er så opptatt av noe så enkelt som å tjene andre i en verden omgitt av slike dramatiske problemer. Likevel er en av fordelene ved Jesu Kristi evangelium at det gir oss perspektiv over menneskene på denne planeten, oss selv iberegnet, slik at vi ser de ting som virkelig har betydning, og unngår å bli for involvert i de tallrike mindre viktige saker som konkurrerer om menneskenes oppmerksomhet…

La meg få råde dere til at når dere velger hvilke saker dere vil gi deres tid, talenter og rikdommer til for å tjene andre, må dere omhyggelig velge gode saker. Det er så mange slike saker som dere fullt og helt kan gå inn for og som vil gi dere og dem dere hjelper stor glede og lykke. Fra tid til annen kan det være andre saker som kan synes mer mondéne og som kan høste verdens bifall, men disse er vanligvis mer selviske av natur. De sistnevnte oppstår gjerne av det Skriftene kaller «menneskebud» [Matteus 15:9] istedenfor Guds bud. Slike saker har noen gode sider og gjør noe nytte for seg, men de er ikke så viktige som saker som har sitt utspring i å holde Guds bud.¹⁴

Vi skulle ikke være redde for å be vår ungdom om å tjene sine medmennesker eller ofre noe for Guds rike. Våre unge har en slags indre idealisme, og vi behøver ikke være redde for å appellere til denne idealismen når vi kaller dem til å tjene.¹⁵

Når vi leser om lovovertredelser og kriminalitet, … og når vi ser at mye av det begås av piker og gutter, spør vi oss selv hva årsaken og botemidlene kan være. I en grundig undersøkelse kom det frem at de fleste unge ønsker seg ansvar og vil utvikle seg ved det.

«Hva kan vi gjøre?» spør [de unge]…

Gjøre innkjøp, arbeide på et sykehus, hjelpe naboer …, vaske opp, støvsuge gulv, re senger, tilberede måltider, lære å sy.

Lese gode bøker, reparere møbler, lage noe som trengs i hjemmet, gjøre rent, stryke klær, rake løv, måke sne.¹⁶

Vi er opptatt av at vi stadig må sørge for kontinuerlige og viktige anledninger for våre unge menn til å yte tjeneste. Unge menn blir vanligvis ikke inaktive i Kirken fordi de får for mange viktige oppgaver. Ingen ung mann som selv virkelig har vært vitne til at evangeliet virker i menneskenes liv, vil vandre bort fra sine plikter i Guds rike og la dem være ugjort.¹⁷

Jeg håper at våre unge kvinner i Kirken tidlig i livet vil få for vane å gjøre kristne tjenestegjerninger. Når vi hjelper andre mennesker med deres problemer, ser vi våre i et nytt perspektiv. Vi oppmuntrer Kirkens søstre – gammel som ung – til å «arbeide ivrig» [L&p 58:27] og i det stille for å tjene sine venner og sine medmennesker. Ethvert prinsipp i evangeliet er i seg selv et vitnesbyrd om at det er sant. Det er derfor tjenestegjerninger ikke bare hjelper den som nyter godt av tjenesten, men også foredler giveren.¹⁸

Vårt liv blir mer meningsfylt og bedre når vi tjener andre og forbereder oss på et liv i en bedre verden. Det er ved å tjene at vi lærer hvordan vi skal tjene. Våre gjerninger hjelper ikke bare våre medmennesker når vi tjener dem, men det setter våre egne problemer i et nytt perspektiv. Når vi er mer opptatt av andre, får vi mindre tid til å være opptatt med oss selv! Og midt i tjenestens mirakel har vi Jesu løfte om at vi ved å miste oss selv, vil finne oss selv! [Se Matteus 10:39.]

Ikke bare «finner» vi oss selv i den betydning at vi anerkjenner guddommelig veiledning i livet, men jo mer vi tjener våre medmennesker på riktig måte, jo mer foredler vi vår sjel. Vi blir mer betydningsfulle når vi tjener andre. Det blir i sannhet lettere å finne seg selv fordi det da blir så mye mer av oss å finne! …

Skriftens betydning av et liv i overflod [se Johannes 10:10] er den åndelige sum vi får når vi multipliserer vår tjeneste for andre og investerer våre talenter i tjeneste for Gud og mennesker. Som dere husker, sa Jesus at hele loven og profetene hviler på de to første bud, og disse to budene innebærer at vi utvikler kjærlighet til Gud, oss selv, vår neste og alle mennesker [se Matteus 22:36-40]. Man kan ikke ha et virkelig rikt liv uten at det er forbundet med å etterleve og omsette disse to store budene i handling.

Med mindre vår livsførsel fører oss nærmere vår himmelske Fader og våre medmennesker, vil livet bli svært tomt. Jeg synes for eksempel det er skremmende å se hvordan manges livsstil i dag fører til at de løsriver seg fra sin familie og sine venner og sine jevnaldrende i en hensynsløs søken etter nytelse eller materialisme. Altfor ofte kommer lojalitet overfor familie, samfunn og land i annen rekke til fordel for andre interesser som man feilaktig tror vil føre til lykke, men selviskhet medfører faktisk svært ofte tvilsom fornøyelse som snart tar slutt. En av forskjellene mellom sann glede og ren og skjær fornøyelse er at visse fornøyelser bare oppnås på bekostning av en annen person. Glede, derimot, utvikles gjennom uselviskhet og tjeneste, og er til nytte og gagn istedenfor til skade for andre.¹⁹

Jeg kjenner en mann som i et trekvart århundre helt og holdent bare har hatt tanke for seg selv… Han har prøvd å leve bare for seg selv og samle alle livets goder for sin egen utvikling og fornøyelse. Mens han har prøvd å leve for seg selv, har det underlig nok … gått nedover med ham, han har mistet sine venner, og hans egne skyr ham.

Og nå som livet gradvis ebber ut, står han alene, sviktet, bitter, uelsket og ubesunget, og med selvmedlidenhet kan han fremdeles tenke bare på ett menneske – seg selv. Han har prøvd å spare sin tid, sine talenter og midler for seg selv. Han har tapt et liv i overflod.

På den annen side kjenner jeg en annen mann som aldri har tenkt på seg selv. Alt han har ønsket, har vært å beskytte og glede menneskene rundt seg. Ingen oppgave var for stor, intet offer for stort til å gjøre noe for sine medmennesker. Hans midler bragte lindring for fysiske plager, hans gode arbeid og omtanke bragte trøst og glede og mot. Overalt der mennesker led, var han for hånden. Han oppmuntret motløse, begravde døde, trøstet sørgende og viste seg som en venn i nøden. Han ga rikelig av sin tid, sine midler og krefter til dem som trengte hjelp. Ved å gi rikelig av seg selv har han utviklet seg mentalt, fysisk og moralsk inntil han i dag i sine siste leveår står som en kraftkilde for det gode, et eksempel og en inspirasjon for mange. Han har utviklet seg og vokst inntil han overalt blir berømmet, elsket og verdsatt. Han har gitt sitt liv og på en helt reell måte i sannhet funnet et liv i overflod.²⁰

Etter hvert som kontrasten mellom verdens veier og Guds veier tilspisser seg på grunn av omstendighetene, vil Kirkens medlemmers tro bli satt på en enda større prøve. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å gi uttrykk for vårt vitnesbyrd gjennom tjeneste, som igjen vil skape åndelig vekst, større hengivenhet og større evne til å holde budene…

Det ligger stor sikkerhet i åndelighet, og vi kan ikke være i besittelse av åndelighet uten tjeneste!²¹

Hvis vi søker sann lykke, må vi bruke våre krefter på noe mer enn våre egne selviske interesser. La oss ydmykt overveie hvordan vi effektivt og kjærlig kan tjene vår familie, våre medmennesker og våre medhellige.²²