Personlig vitnesbyrd

Frelseren spurte Peter: «Men dere, hvem sier dere at jeg er?» Og Peter, som talte for sine brødre, de andre apostlene, sa: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Det Frelseren så ytret, er svært betydningsfullt. Han sa: «Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbaret dette for deg, men min Far i himmelen» (Matteus 16:13-17).

Hvem åpenbarte denne overraskende sannheten for ham? Vår Fader i himmelen. Hvordan gjorde han det? Ved åpenbaring. Denne grunnleggende kunnskap om at Jesus var Kristus, Forløseren, Frelseren, hadde han ikke fra noe menneske, fra noen bok eller fra noe universitet. Peter mottok den direkte fra vår himmelske Fader ved Den hellige ånds betjening…

Enhver sjel i denne verden kan motta åpenbaring, den samme som Peter mottok. Denne åpenbaringen vil være et vitnesbyrd, en kunnskap om at Kristus lever, at Jesus Kristus er denne verdens Forløser. Enhver sjel kan få denne vissheten, og når han får dette vitnesbyrdet, har det kommet fra Gud og ikke bare ved å studere. Studium er naturligvis et viktig element, men sammen med studium er det nødvendig med mye bønn og anstrengelse, og så kommer denne åpenbaringen.

Når du personlig vet at Jesus ikke bare var en stor filosof, men at han i sannhet var Guds Sønn, at han kom til verden slik vi hevder han gjorde, og at han gikk ut fra verden i den hensikt som vi hevder han gjorde – når du vet dette uten tvil og vet at Joseph Smith var en Guds profet og at dette er den guddommelige kirke som Jesus Kristus opprettet, da har du hatt en åpenbaring.²

Det finnes mennesker som roser seg av sin skarpe hjerne, som mener de kan forstå mysterier, men de kan aldri definere eller forklare eller forstå åndelige ting ved hjelp av sin logikk eller sine mentale prosesser. Det som hører Ånden til, kan bare forstås gjennom Ånden. Det må komme gjennom hjertet, og det er der vitnesbyrdet finnes.³

En sikker kunnskap om det åndelige er en åpen dør til stor belønning og ubeskrivelige gleder. Å ignorere vitnesbyrdet er som å famle omkring i huler med ugjennomtrengelig mørke, å snegle seg avgårde i tåke på farlige motorveier. Det er synd på en som fremdeles vandrer i mørke ved høylys dag, som snubler over hindringer som kan fjernes, og som oppholder seg i usikkerhetens og tvilens svake, flakkende lys når han ikke trenger å gjøre det. Den åndelige kunnskapen om sannheten er det elektriske lyset som opplyser hulen, vinden og solen som sprer tåken, det kraftige utstyret som fjerner hindringene fra veien.⁴

Et vitnesbyrd er en personlig åpenbaring – en av de viktige gaver – og enhver sjel som vil betale prisen, kan glede seg over det.⁵

Det er et godt spørsmål som millioner av mennesker har stilt etter at Joseph Smith først uttrykte det: Hvordan kan jeg vite hvilken av alle organisasjonene som er ekte, guddommelig og anerkjent av Herren, hvis noen er det?

Han har gitt oss nøkkelen. Du kan få vite det. Du trenger ikke være i tvil… Den nødvendige fremgangsmåte er: Studer, tenk, be og følg Hans bud og læresetninger. Åpenbaring er nøkkelen. Gud vil gjøre det kjent for deg straks du har kapitulert og er blitt ydmyk og mottakelig. Når du har gitt slipp på all stolthet over din egen kunnskap og visdom og har erkjent din forvirring for Gud og ydmyket deg og overgitt deg til Den hellige ånds undervisning, er du rede til å begynne å lære.⁶

Vi kan ha en absolutt visshet om at en personlig Gud virkelig er til; at Kristus fortsetter et aktivt liv, adskilt fra Faderen, men på samme måte som ham; at gjenopprettelsen og gjengivelsen av Guds kirkes organisasjon og læresetninger på jorden gjennom Joseph Smith og andre profeter var guddommelig, og om kraften i det guddommelige, autoritative prestedømme som ble gitt mennesker gjennom åpenbaringer fra Gud. Enhver ansvarlig person kan få vite dette like sikkert som han vet at solen skinner. Hvis man ikke oppnår denne kunnskapen, vil det være som å innrømme at man ikke har betalt prisen. I likhet med en universitetsgrad erverves den ved intens innsats. Den sjel som er ren gjennom omvendelse og ordinansene, mottar den hvis han ønsker det og anstrenger seg, undersøker omhyggelig, studerer og ber trofast.⁷

Forløseren erklærte:

«Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg.

Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv» (Johannes 7:16).

Hva vil det si å kjenne læren? Det er en urokkelig visshet. Herren har tilbudt rik belønning, men har planlagt at den bare kan oppnås ved å fylle visse krav. I dette tilfelle er den lovede velsignelse kunnskap om lærens guddommelighet. Og i dette tilfelle er loven eller kravet at man må «gjøre hans vilje» …

Passiv godtakelse av læresetningene vil ikke føre til noe vitnesbyrd, og at man halvveis retter seg etter evangeliet av og til vil heller ikke føre til denne visshet, man må gå helhjertet inn for å etterleve hans bud.

Vi ser ofte dette hos Kirkens medlemmer. I en stav jeg besøkte, var det en som sa til meg: «Jeg unngår omhyggelig alle vitnesbyrdsmøter. Jeg orker ikke de sentimentale og følelsesladede uttalelsene enkelte kommer med. Jeg klarer ikke å akseptere disse læresetningene med mindre jeg kan bevise alt på en intellektuell og fornuftig måte.» Jeg kjente til denne type mennesker, for jeg har møtt andre som ham. Ikke i noe tilfelle hadde de gått helt inn for å etterleve budene: de betalte lite eller ingen tiende, var bare av og til på møter, kritiserte i stor grad læresetningene, organisasjonene og lederne, og vi vet så godt hvorfor de ikke kunne få noe vitnesbyrd. Husk at Herren sa:

«Jeg, Herren, er forpliktet når dere gjør som jeg sier, men når dere ikke gjør som jeg sier, har dere intet løfte» (L&p 82:10).

Slike personer har unnlatt å «gjøre som han sier», og derfor har de naturligvis intet løfte…

Det er ikke blind lojalitet, men trofast etterlevelse og at man vrir rundt nøklene som åpner for lageret av åndelig kunnskap. Herren vil ikke behandle sine barn forskjellig, men fryder seg over å eie og velsigne oss alle, om vi bare vil la ham.⁸

Hva vil du gjøre med ditt vitnesbyrd? Vil du holde det skjerpet i likhet med kniven som våre mødre skar opp kjøttet med? Kommer du til å la det bli svakt og rustent? … Det er litt som en rose. Hva skjer med rosen din hvis du holder regnet unna eller ikke vanner den en tid? Den dør. Vitnesbyrdet ditt dør. Kjærligheten din dør. Alt må gis næring. Du gir ditt legeme næring tre ganger om dagen. Herren sier at hvis du skal holde ditt vitnesbyrd og din ånd i live, må du gi dem næring hver dag… Det er derfor han sier at vi skal be hver morgen og kveld. Det er derfor han sier at vi skal be bestandig så vi kan holde den linjen åpen.⁹

Vitnesbyrdsmøtene er noen av de beste møtene i [Kirken] i hele måneden hvis man har Ånden med seg. Hvis du kjeder deg på et vitnesbyrdsmøte, er det noe i veien med deg og ikke med de andre. Du kan reise deg og bære vitnesbyrd, og du synes det er månedens beste møte. Men hvis du sitter der og teller grammatiske feil og ler av mannen som ikke snakker så bra, vil du kjede deg… Ikke glem det! Du må anstrenge deg for å få et vitnesbyrd. Du må fortsette å anstrenge deg!

Herren sier i kapittel 60 av Lære og pakter: «I noen har jeg ikke behag, for de vil ikke åpne sin munn» (L&p 60:2). Hva mener han? Han sier at hvis de ikke bruker det han har gitt dem, vil de miste det. De mister sin ånd. De mister sitt vitnesbyrd. Og dette uvurderlige som du har, kan gå tapt for deg.

Hver måned kommer Det første presidentskap og De tolv sammen med alle generalautoritetene i templet. De bærer vitnesbyrd og forteller hverandre hvor glad de er i hverandre, akkurat som alle dere gjør. Hvorfor trenger generalautoritetene et vitnesbyrdsmøte? Av samme grunn som du trenger et vitnesbyrdsmøte. Tror du at det kan gå tre, seks, ni og tolv måneder uten at du bærer ditt vitnesbyrd, og at det fremdeles er like sterkt? …

Du vet at dette vitnesbyrdet er noe stort, noe svært viktig. Enhver predikant eller prest kan sitere skriftsteder og lede dialoger. Men ikke enhver predikant eller prest kan bære vitnesbyrd. Sitt ikke der på fastemøtet og bedra deg selv og si: «Jeg tror ikke jeg vil bære vitnesbyrd i dag. Jeg tror ikke det ville være riktig overfor de andre medlemmene, for jeg har hatt så mange anledninger.» Du skal bære vitnesbyrd. Og ett minutt er lenge nok.

Du har et vitnesbyrd! Det trenger naturligvis å bli oppbygget, foredlet og styrket, og det er det du gjør. Hver gang du bærer vitnesbyrd, blir det sterkere.¹⁰

«Jeg vet det er sant.» Selv om disse få ordene har blitt sagt utallige ganger av millioner av mennesker, er de ikke blitt mindre betydningsfulle. De vil aldri bli forslitt. Jeg synes synd på mennesker som prøver å uttrykke det med andre ord, for det finnes ingen bedre ord enn «jeg vet». Det finnes ingen ord som uttrykker de dype følelser som kan komme fra det menneskelige hjerte, på samme måte som «jeg vet».¹¹

Noen av våre gode medlemmer blir så redde for banaliteter at de prøver å styre unna og bort fra sitt vitnesbyrd ved å snakke om andre ting. Bekymre deg aldri for det forslitte i vitnesbyrd. Når Kirkens president bærer vitnesbyrd, sier han: «Jeg vet at Joseph Smith ble kalt av Gud, han var en guddommelig representant. Jeg vet at Jesus er Kristus, den levende Guds Sønn.» Så dere ser at det er det samme som alle sier. Det er et vitnesbyrd. Det blir aldri gammelt, blir aldri gammelt! Fortell Herren ofte hvor høyt du elsker ham.

Et vitnesbyrd er ikke en formaning, det er ikke en preken (ingen av dere er der for å formane de andre). Det er ikke en reiseskildring. Du er der for å bære ditt eget vitnesbyrd. Det er forbløffende hva du kan si på 60 sekunder i et vitnesbyrd, eller på 120 eller 240 eller på den tiden du har til disposisjon, hvis du innskrenker deg til et vitnesbyrd. Vi vil gjerne vite hva du føler. Elsker du virkelig Herrens verk? Arbeider du med glede? Elsker du Herren? Er du glad for at du er medlem av Kirken?¹²

Bare fortell hva du føler. Det er vitnesbyrdet. I det øyeblikk du begynner å preke for andre, er ditt vitnesbyrd avsluttet. Bare fortell oss hva du føler, det ditt sinn og hjerte og hver fiber i kroppen sier deg.¹³

Jeg vet utmerket godt at jeg om ikke så lenge ifølge naturens orden må stå fremfor Herren og avgi rapport om de ord jeg har talt, og derfor tilføyer jeg nå mitt personlige og høytidelige vitnesbyrd om at Gud, den evige Fader, og den oppstandne Herre, Jesus Kristus, viste seg for den unge Joseph Smith. Jeg vitner om at Mormons bok er en oversettelse av en gammel opptegnelse som omhandler nasjoner som en gang levde på [den] vestlige halvkule, hvor de levde i velstand og ble en mektig nasjon når de holdt Guds bud, men som for en stor del ble utslettet under grusomme borgerkriger når de glemte Gud. Denne boken bærer vitnesbyrd om at Herren, Jesus Kristus, er en levende realitet og at han er menneskehetens Frelser og Forløser.

Jeg bærer vitnesbyrd om at det hellige prestedømme, både Det aronske og Det melkisedekske, med dets myndighet til å handle i Guds navn, ble gjengitt til jorden av døperen Johannes og Peter, Jakob og Johannes; at andre nøkler og annen myndighet deretter ble gjengitt, og at den kraft og myndighet som ble gjengitt ved disse anledninger, er iblant oss i dag. Jeg bærer mitt høytidelige vitnesbyrd om dette til alle som er innen min stemmes rekkevidde. Jeg lover i Herrens navn at alle som gir akt på vårt budskap og mottar og etterlever evangeliet, vil vokse i tro og forståelse. De vil merke en større grad av fred i sitt liv og i sine hjem, og ved Den hellige ånds kraft vil de uttale lignende vitnesbyrd om sannheten.¹⁴