Tragedie eller skjebne?

I dagens avis sto det med fete bokstaver: «43 drept i flystyrt. Ingen overlevende etter en tragedie i fjellet», og tusenvis spør i kor: «Hvorfor lot Herren dette fryktelige skje?»

To biler kolliderte da den ene kjørte mot rødt lys, og seks personer ble drept. Hvorfor forhindret ikke Gud dette?

Hvorfor måtte den unge moren dø av kreft og forlate sine åtte barn morløse? Hvorfor helbredet ikke Herren henne?

Et lite barn druknet, et annet ble overkjørt. Hvorfor?

En mann døde plutselig en dag av hjerteslag da han gikk opp trappen. Han ble funnet liggende død på gulvet. Hans kone ropte kvalfylt: «Hvorfor? Hvorfor gjorde Herren dette mot meg? Kunne han ikke ha tenkt på de tre små barna mine som fremdeles trenger en far?»

En ung mann døde på misjonsmarken, og folk spurte undrende: «Hvorfor beskyttet ikke Herren denne ungdommen mens han var på misjon?»

Jeg skulle ønske jeg kunne besvare disse spørsmålene fyllestgjørende, men det kan jeg ikke. Jeg er sikker på at vi en dag vil forstå og slå oss til ro. Men for det nåværende må vi søke forståelse så godt vi kan i evangeliets prinsipper.

Var det Herren som førte flyet inn i fjellet for å avslutte livet til dem som var ombord, eller var det mekanisk svikt eller menneskelige feil?

Var det vår Fader i himmelen som forårsaket bilkollisjonen som tok seks personer over til evigheten, eller var det sjåførens feil fordi han ignorerte sikkerhetsregler?

Tok Gud den unge morens liv eller fikk barnet til å stabbe ut i kanalen eller førte det andre barnet ut i veien foran bilen som kom?

Var det Herren som gjorde at mannen fikk et hjerteanfall? Døde misjonæren altfor tidlig? Svar, hvis du kan. Jeg kan ikke, for selv om jeg vet at Gud har en stor rolle i vårt liv, vet jeg ikke hvor mye han forårsaker og hvor mye han bare tillater. Uansett hva svaret på dette spørsmålet er, så er det et annet jeg er sikker på.

Kunne Herren ha forhindret disse tragediene? Svaret er ja. Herren er allmektig, med all makt til å kontrollere vårt liv, spare oss for smerte, forhindre alle ulykker, styre alle fly og biler, gi oss mat, beskytte oss, fri oss fra slit, anstrengelser, sykdom, til og med døden, om han vil. Men han vil ikke.

Vi skulle være i stand til å forstå dette, for vi kan se hvor uklokt det ville være om vi skjermet barna våre mot all anstrengelse, mot skuffelser, fristelser, sorg og lidelse.

Evangeliets grunnleggende lov er handlefrihet og evig utvikling. Å tvinge oss til å være forsiktige eller rettferdige ville være å oppheve denne fundamentale loven og gjøre vekst umulig.⁶

Hvis vi betraktet jordelivet som hele tilværelsen, da ville smerte, sorg, motgang og kort liv være en katastrofe. Men hvis vi anser livet som noe evig som strekker seg langt inn i den førjordiske fortid og inn i den evige fremtid etter døden, da kan alle hendelser settes i riktig perspektiv.

Er det ikke visdom i at han gir oss prøvelser så vi kan heve oss over dem, ansvar så vi kan oppnå noe, arbeid for å herde våre muskler, sorger for å prøve vår sjel? Blir vi ikke utsatt for fristelser for å prøve vår styrke, sykdom så vi kan lære tålmodighet, død så vi kan bli udødelige og herliggjorte?

Hvis alle de syke som vi ber for, ble helbredet, hvis alle de rettferdige ble beskyttet og de ugudelige utryddet, ville hele Faderens plan bli opphevet, og evangeliets grunnprinsipp, handlefrihet, ville opphøre. Intet menneske måtte da leve ved tro.

Hvis glede, fred og belønning øyeblikkelig ble gitt den som gjorde godt, ville intet ondt ha eksistert. Alle ville ha gjort godt, men ikke fordi det var riktig å gjøre godt. Det ville ikke ha vært noen styrkeprøver, karaktervekst, utvikling av styrke, ingen handlefrihet, bare djevelsk kontroll.

Hvis alle våre bønner straks ble besvart ifølge våre selviske ønsker og vår begrensede forståelse, ville det eksistere liten eller ingen lidelse, sorg, skuffelse eller endog død, og hvis disse ting ikke eksisterte, ville det heller ikke finnes glede, fremgang, oppstandelse eller evig liv og guderang.

«For det må nødvendigvis være en motsetning i alle ting … rettferdighet … ugudelighet … hellighet … elendighet … godt … ondt…» (2. Nephi 2:11).

Det ville være menneskelig av oss å utelukke fra vårt liv fysisk smerte og mental pine og sikre oss et lett og behagelig liv, men hvis vi skulle lukke dørene for sorg og nød, kunne vi komme til å stenge ute våre fineste venner og velgjørere. Lidelse kan gjøre mennesker til hellige når de lærer tålmodighet, langmodighet og selvbeherskelse…

Jeg elsker dette verset av «Så sikker en grunnvoll»:

Og eldste James E. Talmage skrev: «All smerte som en mann eller kvinne lider her på jorden, vil bli oppveiet … hvis man bærer det tålmodig.»

På den annen side kan disse tingene knuse oss med sin kraftige påvirkning hvis vi gir etter for svakhet, klaging og kritikk.

«Ingen smerte vi lider, ingen prøvelse vi opplever, er bortkastet. Den bidrar til vår utdannelse, til å utvikle egenskaper som tålmodighet, tro, styrke og ydmykhet. Alt vi lider og alt vi holder ut, spesielt når vi holder det ut i tålmodighet, bygger opp vår karakter, lutrer vårt hjerte, utvider vår sjel og gjør oss mildere og kjærligere, mer verdige til å kalles Guds barn … og det er gjennom sorg og lidelse, slit og prøvelser vi oppnår den utdannelse vi kom hit for å få, og som vil gjøre oss mer lik vår Fader og Moder i himmelen…» (Orson F. Whitney)

Det finnes mennesker som er bitre når de ser sine kjære som lider og har konstant smerte og gjennomgår fysisk tortur. Noen anklager Herren for å være ukjærlig, likegyldig og urettferdig. Vi er så lite skikket til å dømme! …

Prestedømmets kraft er ubegrenset, men Gud har i sin visdom lagt visse begrensninger på enhver av oss. Jeg kan utvikle prestedømskraft ved at jeg fullkommengjør mitt liv, men jeg er likevel takknemlig for at jeg ikke engang ved prestedømmet kan helbrede alle de syke. Jeg kunne komme til å helbrede mennesker som skulle dø. Jeg kunne fjerne lidelse fra mennesker som skulle lide. Jeg er redd jeg kunne forstyrre Guds hensikter.

Hvis jeg hadde hatt ubegrenset kraft, men begrenset syn og forståelse, kunne jeg ha kommet til å redde Abinadi fra ilden da han ble brent til døde, og derved kunne jeg ha forvoldt ham uopprettelig skade. Han døde som martyr og fikk en martyrs belønning –opphøyelse.

Jeg ville trolig ha beskyttet Paulus mot hans fiender hvis min kraft var ubegrenset. Jeg ville helt sikkert ha helbredet hans «torn i kjødet» [2. Korinterbrev 12:7]. Og derved kunne jeg ha forpurret Herrens plan. Tre ganger ba han Herren om å fjerne «tornen» fra ham, men Herren besvarte ham ikke slik han ba om [se 2. Korinterbrev 12:7-10]. Paulus kunne ha gitt opp mange ganger hvis han hadde vært veltalende, frisk, pen og fri for det som gjorde ham ydmyk…

Jeg frykter for at hvis jeg hadde vært i Carthage fengsel 27. juni 1844, kunne jeg ha kommet til å avskjære kulene som gjennomtrengte profeten og patriarken. Jeg kunne ha spart dem for lidelse og smerter, men hindret dem i å oppnå en martyrs død og belønning. Jeg er glad jeg slapp å ta den avgjørelsen.

Med en slik ukontrollert kraft ville jeg sikkert ha ønsket å beskytte Kristus mot Getsemanes kvaler, mot krenkelsene, tornekronen, rettens skammelige behandling, den fysiske overlasten. Jeg ville ha stelt sårene hans og leget dem og gitt ham kjølende vann istedenfor eddik. Jeg kunne ha reddet ham fra lidelse og død, men berøvet verden for hans sonoffer.

Jeg ville ikke våge å påta meg ansvaret for å bringe mine kjære tilbake til livet igjen. Kristus selv anerkjente forskjellen mellom sin vilje og Faderens vilje da han ba om at lidelsens kalk måtte gå ham forbi. Han tilføyde: «Men la ikke min vilje skje, bare din» [Lukas 22:42].⁷

For den som dør, fortsetter livet, og vedkommendes handlefrihet gjelder fortsatt. Døden, som vi synes er en slik tragedie, kan være en velsignelse i forkledning…

Hvis vi sier at tidlig død er en katastrofe, ulykke eller tragedie, ville ikke det være det samme som å si at jordelivet er å foretrekke fremfor en tidlig inntreden i åndeverdenen og til slutt frelse og opphøyelse? Hvis jordelivet er den fullkomne tilstand, ville døden ha vært en frustrasjon, men evangeliet lærer oss at døden ikke er noen tragedie, det er det bare synden som er. «… velsignet er de døde som dør i Herren…» (se L&p 63:49).

Vi vet så lite. Vår dømmekraft er så begrenset. Vi bedømmer Herrens handlemåte ut fra vårt begrensede syn.

Jeg talte under begravelsen til en ung student ved Brigham Young University. Han døde under 2. verdenskrig. Hundretusener av unge menn var blitt jaget inn i evigheten før tiden på grunn av krigens herjinger, og jeg sa at jeg trodde denne rettskafne unge mannen var blitt kalt til åndeverdenen for å forkynne evangeliet for disse berøvede sjeler. Dette gjelder kanskje ikke alle som dør, men jeg følte at det gjaldt ham.

I president Joseph F. Smiths syn om de dødes forløsning så han nettopp dette… Han skriver:

«… Jeg forsto at Herren ikke gikk personlig for å undervise de ugudelige og ulydige som hadde forkastet sannheten,… men se, blant de rettferdige organiserte han sine styrker og … og ga dem i oppdrag å bringe evangeliets lys…

Vår Forløser tilbragte sin tid … i åndenes verden med å instruere og forberede de trofaste ånder … som i kjødet hadde vitnet om ham, så de kunne bringe forløsningens budskap til alle de døde som han ikke selv kunne gå til på grunn av deres opprør og overtredelse…

Jeg så at de trofaste eldster i denne evangelieutdeling når de forlater jordelivet, fortsetter sitt arbeide med å forkynne omvendelsens og forløsningens evangelium.» [Se L&p 138:29-30, 36-37, 57.]

Derfor kan døden være døren som åpner for muligheter, innbefattet å forkynne Kristi evangelium.⁸

Tross den kjensgjerning at døden åpner nye dører, trakter vi ikke etter den. Vi blir formant å be for de syke og bruke vår prestedømskraft til å helbrede dem.

«Og kirkens eldster, to eller flere, skal tilkalles, og skal be for dem og legge sine hender på dem i mitt navn, og hvis de dør, så dør de i meg, og hvis de lever, så lever de i meg.

Dere skal leve sammen i kjærlighet så dere gråter over tapet av dem som dør, og særlig over dem som ikke har noe håp om en herlig oppstandelse.

Og det skal skje at de som dør i meg, ikke skal smake døden, for den skal være søt for dem,

og ve dem som ikke dør i meg, for deres død er bitter.

Og videre, det skal skje at den som har tro på meg til å bli helbredet og ikke er bestemt til å dø, skal bli helbredet.» (L&p 42:44-48.)

Vi har Herrens forsikring om at den syke vil bli helbredet hvis ordinansen utføres, hvis det er tilstrekkelig tro tilstede og hvis den syke «ikke er bestemt til å dø». Men det er tre faktorer som alle må tilfredsstilles. Mange utfører ikke ordinansene, og et stort antall er uvillige eller ute av stand til å vise tilstrekkelig tro. Men den tredje faktor er også viktig: Hvis de ikke er bestemt til å dø.

Alle må dø. Døden er en viktig del av livet. Vi er naturligvis aldri helt rede til forandringen. Vi vet ikke når den inntreffer, derfor strever vi på riktig vis å bevare livet. Likevel bør vi ikke være redde for døden. Vi ber for syke, vi salver de som er plaget, vi trygler Herren om å helbrede og redusere smerte og spare liv og utsette døden, og det er riktig, men ikke fordi evigheten er så skremmende…

Slik det står i Predikantens bok (3:2), tror jeg at det er en tid til å dø, men jeg tror også at mange dør «før tiden» fordi de er skjødesløse, misbruker kroppen sin, tar unødvendige sjanser eller utsetter seg for fare, ulykker og sykdom…

Gud kontrollerer vårt liv, leder og velsigner oss, men gir oss handlefrihet. Vi kan leve i overensstemmelse med hans plan for oss, eller vi kan være tåpelige nok til å forkorte eller avslutte vårt liv.

Jeg tror sikkert at Herren har planlagt vår fremtid. En gang vil vi forstå det fullt ut, og når vi ser tilbake fra fremtidens gunstige utsiktspunkt, vil vi være tilfredse med mange av dette livets hendelser som er så vanskelige for oss å forstå.

Noen ganger tenker vi at det ville vært fint å vite hva som ligger foran oss, men ved nærmere ettertanke kommer vi til at vi skal godta en dag om gangen og gjøre det beste ut av hver dag…

Vi visste før vi ble født, at vi skulle komme til jorden for å få et legeme og erfaring, og at vi ville oppleve gleder og sorger, smerte og trøst, velvære og besværligheter, god helse og sykdom, suksesser og skuffelser, og vi visste også at vi etter en tid skulle dø. Vi godtok alle disse eventualitetene med et frydefullt hjerte, ivrige etter å godta både det gunstige og det ugunstige. Vi aksepterte ivrig anledningen til å komme til jorden, selv om det skulle bli for bare en dag eller et år. Vi var kanskje ikke så oppatt av om vi kom til å dø på grunn av sykdom, ulykke eller senilitet. Vi var villige til å ta livet som det kom og som vi kunne organisere og kontrollere det, og dette uten å knurre, klage eller stille urimelige krav.

Stilt overfor en opplagt tragedie må vi sette vår lit til Gud, for vi vet at tross vårt begrensede syn vil ikke hans hensikter slå feil. Med alle sine problemer tilbyr livet oss det store privilegium å vokse i kunnskap og visdom, tro og gjerninger, noe som forbereder oss til å vende tilbake til Gud og få del i hans herlighet.⁹