Hvordan dele evangeliet med andre

Det er en spennende åndelig opplevelse å gjøre misjonærarbeid, å gi henvisninger, å følge misjonærene når de underviser. Det er spennende og givende. Timene, innsatsen, undringen – alt er verdt det om så bare én sjel vil omvende seg, tror og ønsker å bli døpt. Tenk hvor herlig det ville føles når de sier: «Når du er her og vi snakker om disse tingene, er det som jeg husker noe jeg har visst før», eller: «Du kan ikke dra herfra før du har fortalt oss alt du vet om den gjenopprettede kirken.»³

Når vi deler evangeliet med andre, får vi selv fred og glede. Vi forøker vår evne til å elske andre og ha omsorg for dem, øker vår egen tro, styrker vårt forhold til Herren og øker vår egen forståelse av evangeliets sannheter.⁴

Herren har lovet oss store velsignelser i forhold til hvor villige vi er til å dele evangeliet med andre. Vi vil få hjelp fra den andre siden av sløret i form av åndelige mirakler. Herren har sagt oss at våre synder vil bli tilgitt i større grad når vi fører sjeler til Kristus og bærer trofast vitnesbyrd til verden. Jeg er sikker på at vi alle har behov for ytterligere hjelp til å få tilgivelse for våre synder. (Se L&p 84:61.) I et av de største skriftstedene om misjonærarbeid, kapittel 4 i Lære og pakter, får vi vite at hvis vi tjener Herren som misjonærer «av hele [vårt] hjerte, og av all makt, sinn og styrke», kan vi «stå ulastelige for Gud på den ytterste dag» (vers 2).

Videre har Herren sagt:

«Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!

Og nå, hvis deres glede vil bli stor med én sjel som dere har bragt til meg i min Faders rike, hvor stor skal ikke deres glede bli om dere skulle bringe mange sjeler til meg!» (L&p 18:15-16.)

Hvis man arbeider alle sine dager og bare bringer én eneste sjel til Herren! Hvilken glede! Én sjel! Hvor dyrebar! Jeg skulle ønske at Gud ville gi oss en slik kjærlighet til sjeler!⁵

Jeg skulle ønske at vi mer effektivt og trofast kunne få Kirkens medlemmer til å forstå at hvis en person er gammel nok til å være medlem, er vedkommende gammel nok til å være misjonær. Man trenger ikke bli beskikket spesielt til det kallet. Alle medlemmer er forpliktet og kalt til å bringe evangeliet ut til menneskene de har rundt seg. Vi ønsker at enhver mann, enhver kvinne og ethvert barn skal påta seg sitt rettmessige ansvar. Det er svært viktig. For dette er evangeliets budskap: Vi mottar velsignelser fra evangeliet, og så går vi og deler disse velsignelsene med andre.

Vi er et travelt folk. Men Herren sa ikke: «Hvis det passer deg, vil du da overveie å forkynne evangeliet?» Han har sagt: «La enhver lære sin plikt» (L&p 107:99) og «Se, … det tilkommer enhver som er advart, å advare sin neste» (L&p 88:81).

Vi må huske at Gud er vår allierte i dette. Han er vår hjelp. Han vil åpne veien, for han ga budet.⁶

Er det ikke fantastisk, mine kjære brødre og søstre som er medlemmer sammen med meg i Guds rike, at Herren betror oss å bringe hans ord til våre brødre og søstre som ikke er medlemmer av Kirken? La oss et øyeblikk tenke oss at rollene var motsatt – at dere ikke var medlemmer av Kirken, men at deres nabo som ikke er medlem, var en siste-dagers-hellig. Ville dere ønske at han eller hun fortalte dere om evangeliet? Ville dere da fryde dere over de nye sannhetene dere lærte? Ville dere få større kjærlighet til og respekt for naboen som hadde delt disse sannhetene med dere? Naturligvis ville svaret på alle disse spørsmålene være: Ja!⁷

Brødre og søstre, jeg undres på om vi gjør alt vi kan. Er vi rolige og tilfredse når det gjelder vårt oppdrag om å undervise andre i evangeliet? Er vi beredt til å forlenge våre steg? Til å utvide vårt virkefelt?⁸

Dagen for å bringe evangeliet til enda flere steder og folk er her og nå. Vi må komme dit hen at vi tenker på vår forpliktelse til å forkynne budskapet istedenfor på vår egen bekvemmelighet. Kall fra Herren er sjelden beleilige. Tiden er kommet da offer må bli et enda viktigere element i Kirken. Vi må øke vår hengivenhet slik at vi kan gjøre det arbeid Herren har for oss… Mesterens avskjedsord til sine apostler like før hans himmelfart lød: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!

Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.» (Markus 16:15-16.)

Vi må ikke vakle eller bli trette av å gjøre godt. Vi må forlenge våre steg. Det er ikke bare vår egen evige velferd det gjelder, men også den evige velferd til mange av våre brødre og søstre som nå ikke er medlemmer av denne, den sanne kirke. Jeg er begeistret for profeten Joseph Smiths ord i et brev han sendte til Kirken fra Nauvoo 6. september 1842: «Skal vi ikke gå fremad i en så stor sak? Gå fremover… Friskt mot …, og fremad til seier!» (L&p 128:22).⁹

Medlem-misjonærarbeid er nøkkelen til Kirkens fremtidige vekst.¹⁰

Jeg føler at Herren på en svært naturlig måte har plassert mange personer blant våre venner og bekjente som er rede til å komme inn i hans kirke. Vi ber dere om ved bønnens hjelp å identifisere disse og så be Herren hjelpe dere å presentere evangeliet for dem.¹¹

Det skulle være klart for oss at vi vanligvis må bli venner med våre naboer før vi kan advare dem riktig. Våre naboer må erfare at vi tilbyr ekte vennskap og fellesskap. Vi ønsker at medlemmer skal innby naboer, ikke refse eller skremme dem.¹²

Evangeliet er sant. Ved å studere og etterleve dets prinsipper og søke Den hellige ånds hjelp kan enhver oppriktig sannhetssøker få vite at det er sant. Men det er så meget lettere å forstå og akseptere det hvis den som søker sannheten, også kan se evangeliets prinsipper i handling hos andre troende. Det kan ikke ytes bedre tjeneste i misjonærkallet i denne kirken enn å være eksemplarisk med hensyn til positive kristne dyder.¹³

Rettskafne medlemmer som etterlever evangeliet ved sitt eksempel og også ved sitt ord, er Kirkens beste reklame.¹⁴

Det ethvert medlem bør gjøre ved sitt gode eksempel og ved å bære vitnesbyrd, er å vise andre som ikke er medlemmer, hvilke gleder det gir å etterleve og forstå evangeliet, og derved bidra til at de kommer til det stadium at de aksepterer mer formell undervisning.¹⁵

Det virkelige mål for effektiv misjonering er at medlemmene skal finne mennesker og heltidsmisjonærene skal undervise… Når medlemmer finner menneskene, er de personlig interessert i å drive fellesskapsfremmende arbeid, færre undersøkere mistes før dåp, og de som blir døpt, forblir aktive.¹⁶

Vårt mål skulle være å identifisere så snart som mulig hvem av vår Faders barn som er åndelig beredt til å gå hele veien frem til dåp inn i riket. En av de beste måtene å finne dette ut på er å presentere dine venner, slektninger, naboer og bekjente for heltidsmisjonærene så snart som mulig.¹⁷

Noen ganger glemmer vi at det er bedre å risikere litt mislyd i forholdet til en venn enn å berøve ham for evig liv ved å forholde oss tause.¹⁸

Ikke vent for lenge på det helt perfekte øyeblikk eller med å drive fellesskapsfremmende arbeid. Det du må gjøre, er å finne ut om de er de utvalgte. «Mine utvalgte hører min røst og forherder ikke sine hjerter» (L&p 29:7). Hvis de hører og har et åpent sinn for evangeliet, vil det være tydelig straks. Hvis de ikke vil lytte og de forherder sine hjerter med skepsis eller negative kommentarer, er de ikke rede. I så fall må du fortsette å være glad i dem og være deres venn og vente på neste anledning til å finne ut om de er rede. Du vil ikke miste deres vennskap. De vil fremdeles respektere deg.

Det forekommer naturligvis skuffelser, men du taper aldri noe. Ingen mister noen gang en venn bare fordi vedkommende ikke ønsker flere besøk av misjonærene. Medlemmet kan fortsette kontakten uten å true vennskapet eller et spesielt forhold til den familien. Det tar noen ganger lengre tid for enkelte å komme inn i Kirken enn for andre. Medlemmet skulle fortsette vennskapet og prøve igjen senere med tanke på omvendelse. Bli ikke motløs bare fordi det for øyeblikket ikke skjer noen fremgang. Det finnes hundrevis av historier om hvor verdifullt det er å være utholdende i misjonærarbeidet.¹⁹

Når vi døper noen, er det en forbrytelse å la dem langsomt drive ut av Kirken igjen og bort fra evangeliet på grunn av mangel på fellesskapsfremmende arbeid. Fellesskapsfremmende arbeid er et viktig ansvar. Vi skulle være i stand til å drive fellesskapsfremmende arbeid med alle som kommer inn. Derfor ønsker vi at medlemmene skal gjøre misjonærarbeidet og også få hjelp av misjonærene. Vi ønsker at medlemmene … skal sette i gang og gjøre dette arbeidet, for de er fremdeles «naboene» etter at personen er døpt. De kan fremdeles drive fellesskapsfremmende arbeid. De kan fremdeles hente dem og ta dem med til prestedømsmøtet. De kan fremdeles oppmuntre dem og hjelpe dem i deres hjemmeaftener og så videre.²⁰

Vi kan ikke understreke sterkt nok behovet for å gjøre misjonærarbeid innen rammen av prestedømmets korrelasjon, så det blir drevet fellesskapsfremmende arbeid med undersøkere og de blir knyttet til Kirkens programmer på en slik måte at de straks blir aktive og trofaste medlemmer. Dette er en annen måte for alle Kirkens medlemmer å ta aktivt og konstant del i misjonærarbeidet på – ved å drive fellesskapsfremmende arbeid, bli venner med og oppmuntre Kirkens nye medlemmer.²¹

Det er helt avgjørende at de som blir døpt som konvertitter, øyeblikkelig blir tildelt hjemmelærere som driver fellesskapsfremmende arbeid med dem på en helt personlig og omsorgsfull måte. Disse hjemmelærerne, som samarbeider med sine prestedømsfunksjonærer, skulle påse at alle modne konvertitter blir gitt en utfordrende oppgave og dessuten får anledning og blir oppmuntret til å øke sin kunnskap om evangeliet. Vedkommende skulle få hjelp til å etablere sosiale forhold til Kirkens medlemmer, slik at han ikke vil føle seg alene når han begynner sitt liv som aktiv siste-dagers-hellig.²²

Det er en inspirasjon og glede å se … de hellige ta hånd om, hjelpe, støtte og be for dem som daglig kommer inn i vår Herres rike. Fortsett å hjelpe hverandre og også alle dem som kommer til å slutte seg til Kirken. Ønsk dem velkommen og by dem kjærlighet og vennskap.²³

Det er vårt ansvar som brødre og søstre i Kirken å hjelpe dem som har gått seg vill, å finne veien tilbake, og hjelpe dem som har tapt det som er så dyrebart, å finne sin skatt igjen. Skriften sier klart og tydelig at hvert medlem er forpliktet til å styrke andre medlemmer.

Frelseren fremhevet dette så kjærlig, men ettertrykkelig da han sa til Peter: «Når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre» (Lukas 22:32). La meg få si det samme til hver av dere: Når dere har omvendt dere, da vær så snill å styrke deres brødre og søstre. Det er så mange som hungrer og som noen ganger ikke vet hvorfor. Det finnes åndelige sannheter og prinsipper som kan gi dem et sterkt grunnlag for sjelens trygghet og for hjertets og sinnets fred, hvis vi bare vil be for dem og vise dem aktiv omsorg…

Det finnes kanskje noen som sier: «Vi kjenner en mann eller en kvinne som aldri vil la seg påvirke.» Naturligvis kan han eller hun bli påvirket. Han eller hun kan alltid få hjelp og velsignelser! Det gis et løfte i Skriften. Det lyder: «Kjærligheten faller aldri bort» (1. Korinterbrev 13:8). Aldri! Den kjærlighet som uttrykkes lenge nok, vil alltid forårsake et mirakel, enten i den som kjærligheten rettes mot, i oss, i begge parter eller i andre mennesker rundt vedkommende.

… Jeg tror ikke det finnes noen som ikke kan omvendes – eller jeg kunne si bli reaktivisert – hvis rette vedkommende velger riktig fremgangsmåte til riktig tid på riktig måte og med riktig ånd. Jeg vet at vår Fader i himmelen vil velsigne oss i våre anstrengelser hvis vi forbereder oss, etterlever evangeliets prinsipper med glede, og hvis vi søker vår himmelske Faders hjelp…

Måtte alle prestedømmets hjemmelærere, Hjelpeforeningens besøkende lærerinner, ektemenn og hustruer, foreldre og barn og alle medlemmer som elsker Herren og ønsker å gjøre hans vilje, se seg rundt og med kjærlighet, inspirasjon og rettferdighet hjelpe dem som har behov for hjelp. Midlertidig interesse og begeistrede skippertak fører ikke til de ønskede resultater. Men de resultater vi ønsker, kan komme og vil komme oftere enn noen av oss kan forestille oss, hvis vi ved bønnens hjelp vil anstrenge oss mer. Ikke bare vil vi og andre motta Herrens utsøkte velsignelser, men vi vil også komme nærmere Herren og føle hans kjærlighet og ånd.²⁴

Vi trenger at Kirkens unge menn i misjonæralder trer frem i enda større antall enn de gjør nå, slik at de kan påta seg sitt rettmessige ansvar, sitt privilegium og sin velsignelse som Herrens tjenere i misjonærsaken. Hvor styrket vi og de ville bli hvis alle unge menn forberedte seg for Herrens verk!²⁵

Når jeg ber om flere misjonærer, ber jeg ikke om misjonærer som ikke har vitnesbyrd eller om uverdige misjonærer. Jeg ber om at vi begynner tidligere og gir våre misjonærer i alle grener og menigheter verden over bedre opplæring. Dette er enda en utfordring – at ungdommen vil forstå at det er et stort privilegium å reise på misjon, og at de må være friske, fysisk, mentalt og åndelig, og at «Herren ikke kan se på synd og på noen måte samtykke i den» [Alma 45:16].

Jeg ber om misjonærer som har grundig kjennskap til Kirkens lære, som har fått opplæring i familien og i Kirkens organisasjoner, og som går til sin misjon med et sterkt ønske. Jeg ber om … at vi gir fremtidige misjonærer bedre opplæring, begynner tidligere og holder på lenger, slik at enhver ser frem til sin misjon med stor glede.²⁶

Vi må ha større tall i tankene. Vi må forberede våre misjonærer bedre, ikke bare med hensyn til språk, men med hensyn til Skriften og fremfor alt vitnesbyrd og glød som gir kraft til deres ord.²⁷

Send deres gutter på misjon. I det øyeblikk dere holder dem i deres armer, begynner dere å undervise dem. De hører deres bønner, morgen og kveld. De hører dere be Herren om hjelp til å åpne dørene til alle nasjoner. De hører om misjonærarbeid. De hører dere be for deres biskoper og misjonspresidenter og alle andre som betjener dere, og det trenger gradvis inn i deres bevissthet.²⁸

Nesten hver gang jeg ser en liten gutt, sier jeg: «Du kommer til å bli en flott misjonær, ikke sant?» Dere sår et frø i hans sinn. Det er som planter og annen vegetasjon. Det vokser og vokser, og hvis en far og en mor snakker med sine små gutter … om å reise på misjon – mens de ennå nesten bare er spebarn – vil det lille frøet vokse og vokse.²⁹

Foreldre gjør klokt i å begynne å forberede sine sønner på å spare penger mens de er små. Lær dem å bli ivrige etter å spare. Lær dem også å bli ivrige etter å studere og be angående evangeliet, til å undersøke selv hvordan evangeliet virker i deres eget liv og hos menneskene som omgir dem. La dem føle tjenestens ånd i sine gutteår og få erfaring med å hjelpe andre å drøfte gledene ved evangeliets budskap i livet. La dem bruke sine erfaringer fra Seminar- og Institutt-klasser som øvelse i å erverve seg åndelig kunnskap av stor verdi for seg selv og andre. La dem forberede seg ved å holde seg rene og verdige og ved å ønske av hele sitt hjerte å hjelpe Herren med å bringe evangeliet ut til dem som er rede til å motta det.³⁰

Jeg håper at enhver familie vil holde familiens hjemmeaften hver mandag kveld uten unntak. Misjonærarbeidet vil være et viktig punkt å ta opp der, og far, mor og barn vil etter tur oppsende bønner som omhandler dette viktige emnet – at nasjonenes dører vil bli åpnet for oss, og så for det annet, at misjonærene, Kirkens unge menn og kvinner, vil være ivrige etter å fylle disse misjoner og bringe folk inn i Kirken.³¹

Foreldre kan se frem til den dagen da de også kan reise på misjon, hvis helse og andre forhold tillater det.³²

Vi har vært tilbøyelige til å glemme, vi eldre, som har gått av med pensjon og har trukket oss tilbake til et bekvemt sted hvor vi kan dra med campingutstyret vårt og med andre ting. Vi har funnet en lettvint utvei til å tilfredsstille våre egne tanker og vår egen samvittighet når det gjelder at arbeidet må gå videre – vi sier at vi skal sende våre gutter.

Vi har alle dette ansvaret. Ikke alle er i stand til det, men mange, mange av oss er i stand til det.³³

Vi har bruk for hundrevis av ektepar, eldre folk som noen av dere, som har voksne barn, som har trukket seg tilbake fra arbeidslivet, som er i stand til å reise ut … for å forkynne evangeliet. Vi har bruk for hundrevis av ektepar. Dere kan bare gå og snakke med biskopen – det er alt dere trenger å gjøre. Fortell ham: «Vi er klar til å reise hvis dere kan bruke oss.» Jeg tror dere sannsynligvis vil bli kalt.³⁴

Dette er Herrens verk. Vi går hans ærend. Han har befalt oss spesielt, og likevel er det mange mennesker i verden som ikke kjenner oss. Det er på tide at vi forbereder oss og går frem med ny iver i dette store arbeidet. Vi har inngått en pakt, dere og jeg, om at vi skulle gjøre det. Måtte vi alle si det samme som den unge mannen som ble funnet av sine engstelige foreldre i templet der han satt midt blant de skriftlærde: «Jeg må gjøre min Faders arbeid» [Lukas 2:49, KJv.].³⁵