Tilgivelsens mirakel

Det er et strålende mirakel som venter hver eneste sjel som er beredt til å forandre seg. Omvendelse og tilgivelse forvandler den mørkeste natt til den mest strålende dag. Når sjeler blir født på ny og når liv blir forandret, da skjer det store mirakel som forskjønner, varmer og høyner. Når man har hatt trusselen om åndelig død hengende over seg, når det finner sted en ny gjenopplivning og liv skyver døden vekk – når dette skjer, er det et mirakel over alle mirakler. Og slike store mirakler vil aldri opphøre så lenge det finnes et menneske som anvender Frelserens forløsende kraft og sine egne gode gjerninger til å få i stand en slik gjenfødelse…

Kjernen i tilgivelsens mirakel er at den bringer fred til den sjel som før har vært engstelig, rastløs, frustert, ja kanskje også plaget. I en verden full av strid og uroligheter er dette virkelig en uvurderlig gave.³

Det er ikke lett å føle fred i våre dagers problemfylte verden. Freden er derfor noe hver enkelt må tilegne seg… Den kan bare oppnås ved at man stadig har en angrende innstilling, forsøker å bli tilgitt både for sine små og store synder, for således stadig å komme nærmere Gud. For Kirkens medlemmer utgjør dette den kjerne i deres forberedelse som vil fortelle om de er rede til å møte Frelseren når han kommer… De som er rede, vil føle fred i sine hjerter og vil få del i den velsignelse Frelseren lovet sine apostler: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!» (Johannes 14:27.)

[En av oppgavene] Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har, er å kalle mennesker overalt i verden til omvendelse. De som gir akt på dette kall, hva enten de er medlemmer av Kirken eller ikke, kan få del i tilgivelsens mirakel; og fra deres øyne vil Gud tørke vekk kvalenes, angerens, forferdelsens, fryktens og skyldens tårer. Tårevåte øyne vil vike plassen for tørre øyne, mens behagelige smil vil tre i stedet for engstelige og bekymrede blikk.

For en lindring! For en trøst! For en glede! Alle de som er tynget ned av overtredelser, sorg og synd, kan bli tilgitt, lutret og renset hvis de vil vende seg til sin Gud, lære om ham og holde hans bud. Og på samme måte kan også alle vi som daglig har behov for å omvende oss fra våre tåpeligheter og svakheter, få del i dette mirakel.⁴

«… intet urent kan komme inn i Guds rike …» (1. Nephi 15:34). Og videre: «… intet urent kan bo hos Gud…» (1. Nephi 10:21). For profetene betyr uttrykket urent i denne sammenheng det samme som det betyr for Gud. For mennesket kan ordet ha en relativ betydning – en ørliten flekk gjør for eksempel ikke en hvit skjorte eller kjole uren (skitten). Men for Gud, som er fullkommenheten selv, betyr renhet moralsk og personlig renhet. Det som er mindre enn dette, er urenhet i større eller mindre grad, og kan følgelig ikke finnes hos Gud.

Hvis det ikke hadde vært for omvendelsens og tilgivelsens velsignede gaver, ville situasjonen ha vært håpløs for mennesket, for det er ingen andre enn Mesteren som noen gang har levd her på jorden uten synd.⁵

Det finnes ikke en eneste dag i noe menneskes liv da det ikke er nødvendig å omvende seg med henblikk på ens velvære og evige fremgang.

Men når de fleste av oss tenker på omvendelse, har vi en tendens til å bli trangsynte og betrakte det som en god ting for kun våre ektefeller, våre foreldre, våre barn, våre naboer, våre venner og verden som sådan – alle og enhver med unntagelse av oss selv. På lignende måte finnes det en alminnelig utbredt, kanskje underbevisst, følelse av at Herren har tilveiebragt omvendelse bare for dem som begår mord, hor eller tyveri, eller andre skrekkelige forbrytelser. Dette er selvfølgelig ikke tilfelle. Hvis vi er ydmyke og ønsker å etterleve evangeliet, vil vi etterhvert betrakte omvendelse som noe som er anvendelig på alt vi foretar oss i livet, hva enten det er av åndelig eller timelig beskaffenhet. Omvendelse er for hver eneste sjel som ennå ikke har nådd fullkommenhet.⁶

Tilgivelsens nøkkel heter omvendelse. Med den kan man åpne døren inn til lykke og fred, og den peker ut den vei som fører til frelse i Guds rike. Den frigjør ydmykhetens ånd i menneskets sjel og gir mennesket et sønderknust hjerte som er lydhørt overfor Guds vilje.

«Synd er lovbrudd» (1. Johannes 3:4), og for slike lovbrudd er en straff fastsatt i den evige lov. Alle normale mennesker er ansvarlige for de synder de begår, og må derfor også finne seg i å ta den straff som knytter seg til disse brutte lover. Imidlertid gir Kristi død på korset oss et tilbud om å bli fritatt for den evige straff for de fleste synder. Han påtok seg straffen for alle verdens synder, hvilket betyr at alle som omvender seg og kommer til ham, vil få tilgivelse for sine synder og bli fritatt for straffen.⁷

Omvendelse er en vennlig og barmhjertig lov. Den er langtrekkende og altomfattende… Den er sammensatt av mange forskjellige bestanddeler som hver for seg er uunnværlige for en fullstendig omvendelse…

De finnes ingen storslagen vei til omvendelse, og ingen privilegert sti til forlatelse. Ethvert menneske må følge den samme kurs, enten han er rik eller fattig, skolert eller uskolert, stor eller liten, prins eller fattigmann, konge eller menigmann. «For Gud gjør ikke forskjell på folk» (Romerbrevet 2:11)…

Før omvendelsens mange bestanddeler settes i bevegelse, må man ta det første skritt. Dette første skritt er det vendepunkt da synderen klart erkjenner sin synd. Dette er den første gryende fornemmelse, en overbevisning om skyld. Uten dette kan ingen sann omvendelse finne sted fordi han ikke erkjenner at synden er begått…

Når vi er blitt klar over hvor alvorlig vår synd er, kan vi omforme vårt sinn så det følger den oppskrift som kan fri oss fra syndens virkninger. Alma forsøkte å formidle dette til Corianton da han sa: «…bare [føl] uro over dine synder, en uro som skal bringe deg ned til omvendelse… Forsøk ikke å unnskylde dine synder det aller minste» (Alma 42:29-30).⁸

Den hellige ånd kan spille en viktig rolle når det gjelder å overbevise synderen om hans feiltrinn. Han hjelper ham til å «vite sannheten i alle ting» (Moroni 10:5), til å lære alle ting og til å minne en om alt (Johannes 14:26) og til å irettesette verden for synd (Johannes 16:8, KJv).

Ofte mener folk de har omvendt seg når det eneste de har gjort er å beklage en feilaktig handling. Men sann omvendelse kjennetegnes ved den «bedrøvelse etter Guds sinn» som forandrer, forvandler og frelser. Det er ikke nok å være bedrøvet… Pauls sier det på denne måten til de hellige i Korint:

«Jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorg som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss.

For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død» (2. Korinterbrev 7:9-10).⁹

Til enhver tilgivelse er det knyttet en betingelse. Plasteret må være like stort som såret. Faste, bønn og ydmykhet må være minst like stor, eller større, enn synden. Man må ha et sønderknust hjerte og en angergiven ånd, og man må kle seg i «sekk og aske». Det må være tårer og en ekte forandring innerst inne.¹⁰

Selvfølgelig er det heller ikke nok å være overbevist om sin skyld. En slik overbevisning kan være nedbrytende og ødeleggende dersom den ikke ledsages av anstrengelser for å bli kvitt sin skyld. Overbevisningen må således ledsages av et oppriktig ønske om å rense seg for skyld samt utbedre den skade som feilen har forvoldt.¹¹

Det er én avgjørende prøve på om omvendelse har funnet sted, nemlig det at man ikke synder mer. Under forutsetning av at en person avstår fra sin synd og gjør det med den riktige begrunnelse – fordi bevisstheten om hvor graverende synden er, blir stadig sterkere og fordi han stadig er mer villig til å etterleve Herrens lover – da er han virkelig i ferd med å omvende seg. Følgende kjennetegn er satt opp av Herren: «Ved dette kan dere vite om et menneske omvender seg fra sine synder – se, han vil bekjenne dem og avstå fra dem» (L&p 58:43, uthevelse tilføyd).

En ekte omvendelse har med andre ord ikke funnet sted før man avstår fra sine feil og har slått inn på en ny vei… En frelsende kraft når ikke frem til den som bare ønsker å forandre sitt liv. Sann omvendelse maner til handling.

Man må ikke bli overrasket over at det kreves anstrengelser og ikke bare et ønske. Når alt kommer til alt, er det arbeidet som utvikler både vår moral og vår fysiske muskulatur.¹²

Når man skal avstå fra synd, kan man ikke bare ønske seg bedre tilstander, man må fremkalle dem. Man må etter hvert begynne å hate de tilsølede klær og avsky synden. Man må være sikker – ikke bare på at man har sluttet å synde, men at man også har forandret den situasjon som synden er omgitt av. Man bør unngå de steder, de forhold og de omstendigheter hvor synden fant sted, for alt dette kan meget raskt fremkalle den på nytt. Man må holde seg borte fra de mennesker som synden ble begått med. Man behøver ikke å hate vedkommende som var innblandet, men man må unngå dem og alt som har tilknytning til synden. Man må kvitte seg med alle brev, smykker og gjenstander som fører til at man blir minnet om «gamle dager» og «forgangne tider». Man må glemme adresser, telefonnumre, mennesker, steder og situasjoner med tilknytning til den syndige fortid, og bygge opp et nytt liv. Man må eliminere alt som bringer gamle minner tilbake.¹³

For å kunne snu ryggen til det onde, forvandle liv, forandre vår personlighet, forme vår karakter eller omforme den, trenger vi Herrens hjelp, og den vil vi visselig få hvis vi gjør vår del. Det menneske som setter hele sin lit til Herren, blir herre over seg selv og kan utføre alt han bestemmer seg for å gjøre, hva enten det måtte være å få tak i messingplatene, bygge et skip, få bukt med en vane eller seire over en dypt rotfestet overtredelse.¹⁴

Syndsbekjennelsen utgjør en nødvendig del av omvendelsen og således også for å få tilgivelse. Det er en virkelig prøve på at omvendelsen er ekte, for «ved dette kan dere vite om et menneske omvender seg fra sine synder – se, han vil bekjenne dem og avstå fra dem» (L&p 58:43, uthevelse tilføyd)…

Bekjennelsen er kanskje den skanse som den angrende synder har vanskeligst for å forsere. Skammen avholder ofte vedkommende fra å gjøre synden kjent, samt erkjenne sitt feilgrep. Av og til vil en angivelig mangel på tillit til de mennesker han skulle bekjenne sin synd for, styrke hans oppfatning av at det er best å holde hemmeligheten for seg selv…

Fordi Herren kjenner menneskenes hjerter, deres hensikter og den evne de har til å omvende og fornye seg, venter han med å tilgi helt til omvendelsen har modnet seg. Overtrederen må ha «et sønderknust hjerte og en angrende ånd» og være villig til å ydmyke seg og gjøre alt som forlanges. Et av de krav Herren stiller, er at man bekjenner sine større synder for Kirkens behørige autoriteter. Slike synder kan være hor i og utenfor ekteskapet, andre seksuelle overtredelser, samt andre synder som er like alvorlige. Fremgangsmåten med bekjennelse gir den tiltrengte kontroll og beskyttelse for Kirken og dens medlemmer, og er overtrederens første skritt på vei til sann omvendelse.

Fordi de er skamfulle og stolte, har mange overtredere tilfredsstillet sin samvittighet, i hvert fall midlertidig, med noen få bønner til Herren i lønndom og har unnskyldt seg med at dette var en tilstrekkelig bekjennelse av deres synder. «Men jeg har jo bekjent min synd for min himmelske Fader,» sier de iherdig, «og det er alt som er nødvendig.» Dette er ikke riktig hvis det er en større synd det dreier seg om. I så fall er det to former for tilgivelse som kreves for at overtrederen kan få fred – den ene kommer fra de behørige autoriteter i Herrens kirke og den andre fra Herren selv. [Se Mosiah 26:29.] …

Den ideelle bekjennelse er den som er frivillig og ikke påtvunget. Den har sitt utspring i overtrederens sjel og skyldes ikke at man blir oppdaget i sin synd… En slik bekjennelse er et tegn på gryende omvendelse. Den gir en pekepinn om at synderen er overbevist om sin synd og ønsker å avlegge sin syndige handlemåte. En frivillig bekjennelse er langt, langt mer akseptabel i Herrens øyne enn den innrømmelse som er påtvunget, eller en manglende ydmykhet som hales ut av vedkommende gjennom eksaminasjon når skyldsspørsmålet er helt opplagt. En slik påtvunget innrømmelse bærer intet bud om det ydmyke hjerte som fremkaller Herrens barmhjertighet: «… for jeg, Herren, tilgir synder og er barmhjertig mot dem som bekjenner sine synder med ydmykt hjerte» (L&p 61:2, uthevelse tilføyd).¹⁵

Selv om de større synder, i likhet med dem som er nevnt tidligere … krever at man går til bekjennelse for Kirkens behørige autoriteter, er det klart at en slik bekjennelse hverken er nødvendig eller ønskelig for alle slags synder. De som er mindre alvorlige, men som har vært til anstøt for andre mennesker – uoverensstemmelser i ekteskapet, mindre vredesutbrudd, uenigheter og lignende ting – skulle i stedet bekjennes for den eller dem som er skadelidende, og saken skulle ordnes mellom de personer som er innblandet, normalt sett uten at saken henvises til Kirkens autoriteter.¹⁶

Bekjennelse skaper fred… Å bekjenne betyr ikke bare at man forteller om sine feilgrep til de behørige autoriteter, men også at man deler byrdene for å gjøre dem lettere. I det minste fjerner man en del av sin byrde og legger den på andres skuldre som både kan og vil hjelpe til med å bære byrden. Deretter følger en tilfredsstillelse ved å ha gjort alt som er mulig for å kvitte seg med overtredelsens bør.¹⁷

Når et menneske har opplevet den dype anger og ydmykhet som en overbevisning om synd fremkaller, når vedkommende har avlagt synden og resolutt bestemt seg for å sky den i fremtiden, når vedkommende har bekjent sin synd for Gud og for de rette personer her på jorden – når alt dette er gjort, da gjenstår et krav om skadebot eller vederlag. Han må rette opp den skade som er forvoldt, levere tilbake det han har stjålet eller rette opp uretten.¹⁸

Det kreves av den angrende synder at han utbedrer den skade som er forvoldt så langt det er mulig. Jeg sier «så langt det er mulig» fordi det finnes enkelte synder som det er umulig å yte fullt vederlag for, og andre som bare delvis kan utbedres.

En tyv kan delvis utbedre den skade som er forvoldt, ved å levere tilbake det som ble stjålet. En løgner kan gjøre sannheten kjent og til en viss grad rette opp den skade løgnen har forvoldt. Sladder som har tilsmusset et annet menneskes karakter, kan delvis rettes opp ved innstendige anstrengelser for å gjenopprette den skadelidendes gode omdømme. Hvis skadevolderen gjennom synd eller skjødesløshet har ødelagt eiendom, kan han rette dette opp igjen eller betale for skaden helt eller delvis.

Hvis en mann ved sine handlinger har bragt sorg og vanære over sin hustru og sine barn, må han for å rette opp dette anstrenge seg til det ytterste for å vinne deres tillit og kjærlighet tilbake ved at han overgår seg selv når det gjelder å vise hengivenhet og troskap… Dette gjelder også for hustruer og mødre. Hvis barna har gjort noe galt mot sine foreldre, må likeledes en del av deres omvendelse … bestå i at de retter opp det gale som er gjort og at de hedrer sine foreldre.

Som regel er det mye en angrende sjel kan gjøre for å yte verderlag. «Et sønderknust hjerte og en angrende ånd» vil vanligvis finne ut hvordan man til en viss grad skal yte vederlag. Omvendelsens sanne ånd krever at skadevolderen skal gjøre alt som står i hans makt for å rette opp det gale som er gjort.¹⁹

I omvendelsesprosessen må vi utbedre skaden fullstendig der hvor dette er mulig, og ellers yte vederlag så langt det overhode lar seg gjøre. Og mens alt dette pågår, må vi huske at den synder som ber inntrengende og som ønsker å utbedre den skade hans handlinger har forvoldt, må tilgi andre for alle synder som begås mot ham. Herren vil ikke tilgi oss med mindre våre hjerter er fullstendig renset for alt hat, all bitterhet og alle anklager mot våre medmennesker.²⁰

I forordet til åpenbaring i nyere tid redegjør Herren for et av de aller vanskeligste krav i forbindelse med sann omvendelse. For enkelte utgjør dette den mest besværlige del av omvendelsen, fordi man derved må være på vakt resten av livet. Herren sier:

«… Jeg, Herren, kan ikke se på synd og på noen som helst måte samtykke i den –

ikke desto mindre skal den som omvender seg og følger Herrens bud, bli tilgitt» (L&p 1:31-32, uthevelse tilføyd).

Dette skriftsted går rett på sak. For det første omvender man seg. Etter å ha fått fotfeste må man dernest etterleve Herrens bud for å bevare sin gode utgangsposisjon. Dette er nødvendig for å sikre en fullstendig tilgivelse…

Ettersom vi alle synder i større eller mindre grad, trenger vi alle som en stadig å omvende oss, og vi må uavbrutt heve vårt blikk og våre prestasjoner. Man lærer neppe å etterleve Herrens bud i løpet av en dag, en uke, en måned eller et år. Dette er en oppgave som utvides til å omfatte resten av ens levetid…

Omvendelsen må innebære at man fullt og helt går inn for Herrens program. Ingen overtreder har omvendt seg fullt og helt dersom han forsømmer sin tiende, ikke går til sine møter, unnlater å holde hviledagen hellig, ikke ber sine familiebønner, ikke oppholder Kirkens autoriteter, bryter Visdomsordet og ikke elsker Herren og sine medmennesker… Gud kan ikke tilgi med mindre overtrederen viser en sann omvendelse som omfatter alle livets områder…

«Å etterleve budene» innebærer alle de mange aktiviteter som forlanges av den trofaste… Det som trengs er gode gjerninger og hengivenhet generelt sett, ledsaget av en konstruktiv innstilling. En trygg måte å nøytralisere syndens virkninger på er i tillegg til dette å bringe evangeliets lys til andre som ennå ikke har fått del i det. Dette kan bety at man arbeider både med inaktive medlemmer av Kirken og med ikke-medlemmer – oftest med den siste kategori. Legg merke til hvordan Herren har knyttet syndstilgivelse sammen med at man bærer sitt vitnesbyrd om dette siste-dagersverk:

«For jeg vil tilgi dere deres synder med dette bud, så dere kan forbli standhaftige i deres sinn, i andektighet og i bønnens ånd når dere bærer vitnesbyrd til all verden om de ting som er blitt meddelt dere» (L&p 84:61, uthevelse tilføyd).²¹

Er det så vanskelig å forstå hvorfor Herren i alle disse tusen år har bønnfalt menneskene om å komme til ham? Det er klart det var tilgivelse gjennom omvendelse og den lindring man kan få for en tyngende skyld, Kristus siktet til da han, etter en strålende bønn til sin Fader, avsluttet med denne inntrengende henstilling og dette edle løfte:

«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!

Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler.

For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett» (Matteus 11:28-30).

Det er mitt håp og min bønn at menn og kvinner overalt i verden vil ta imot denne vennlige innbydelse og således la Mesteren få utføre tilgivelsens store mirakel i deres liv.²²