«Du skal ikke ha andre guder foruten meg»

Etter hvert som jeg studerer hellig skrift fra gammel tid, blir jeg mer og mer overbevist om at det er en spesiell grunn til at budet «Du skal ikke ha andre guder foruten meg» er det første av de ti bud.

Få mennesker har gjennom tidene med vitende og vilje kastet vrak på Gud og hans velsignelser. Som vi lærer av Skriften, er saken snarere den at det alltid har syntes vanskeligere å utøve tro enn å stole på ting som er nærmere for hånden. Det kjødelige menneske har vært tilbøyelig til å overføre sin tro på Gud til materielle ting. Derfor har menneskene i alle tidsaldre når de har kommet inn under Satans makt og mistet troen, i stedet satt sitt håp til «kjøds arm» og til «guder av sølv og gull, kobber og jern, tre og stein – de som ikke ser og ikke hører og ikke har forstand» (Daniel 5:23) – det vil si avguder. Jeg mener at dette trer sterkt frem i Det gamle testamente. Uansett hva det måtte være et menneske setter høyest og stoler mest på – dette er dets gud. Skulle så denne gud vise seg ikke å være den sanne og levende Israels Gud, da dyrker dette menneske avguder.

Jeg er fast overbevist om at hvis vi leser Skriftene og prøver å anvende «dem på [oss] selv», som Nephi foreslo (1. Nephi 19:24), vil vi finne mange paralleller mellom tidligere tiders tilbedelse av utskårne bilder og adferdsmønstre vi kjenner til fra vår egen erfaring.⁵

Avgudsdyrking hører med blant de alvorligste synder…

Moderne avguder eller falske guder kan anta former som klær, hus, forretninger, maskiner, biler, lystbåter og utallige andre materielle ting som får en til å bøye av fra veien til guderang…

Ting man ikke kan ta og føle på, kan utgjøre guder som det er like lett å gripe til. Ambisjoner i retning av lærdom og titler kan bli avguder…

Mange mennesker bygger og innreder hus og kjøper bil først – og så finner de ut at de «ikke har råd til» å betale tiende. Hvem tilber de da? Så visst ikke himmelens og jordens Gud…

Mange dyrker jakt, fisketurer, ferier og weekend-turer. Andre har som sine avguder forskjellig slags sport som baseball, fotball, tyrefekting eller golf…

Nok et bilde som menneskene tilber, er makt og prestisje… Disse guder som består av makt, rikdom og innflytelse, er meget krevende og er like virkelige som gullkalvene til Israels barn i ørkenen.⁶

Til tross for at vi liker å betrakte oss selv som moderne, og til tross for den tendens vi har til å tro at vi er mer raffinerte enn folk i tidligere tider var – til tross for alt dette er vi i det store og hele et avgudsdyrkende folk, noe Herren finner særdeles frastøtende.⁷

Jeg husker en artikkel jeg leste for noen år siden. Den handlet om en gruppe menn som var reist ut i jungelen for å fange apekatter. De prøvde en rekke forskjellige fremgangsmåter, deriblant nett. Men de oppdaget at slike små skapninger kunne skades av nettene, så til slutt fant de en genial løsning. De bygde en mengde små kasser, og øverst i hver kasse boret de et hull som var akkurat så stort at en apekatt kunne få hånden inn. Deretter satte de kassene ut under trærne, og i hver av dem la de en nøtt som apene var svært glad i.

Da mennene trakk seg tilbake, kom apene etter hvert ned fra trærne og begynte å undersøke kassene. De fant ut at her var det nøtter å få og grep inn i kassene for å få tak i dem. Men når en ape forsøkte å trekke til seg hånden med nøtten inni, kunne den ikke greie det, for den lille neven med nøtten i var nå for stor.

Omtrent på dette tidspunktet kom så mennene ut fra underskogen og samlet seg rundt apene. Og her kommer det merkelige: Da apene så mennene komme, skrek og kravlet de omkring i et forsøk på flukt, men de slapp ikke nøtten slik at de kunne trekke hånden til seg og flykte – uansett hvor enkelt dette ville vært. Mennene fanget dem lett.

Slik synes det ofte også å være med mennesker. De har et så fast grep på ting som er av verden – det som er telestialt – at ingen inntrengende oppfordringer og ingen krisesituasjon kan få dem til å gi slipp på det de har til fordel for det som er celestialt. Det er lett for Satan å få dem i sin makt. Hvis vi insisterer på å bruke all vår tid og alle våre midler til å skaffe oss et jordisk rike, da er det akkurat det vi vil få som arv.⁸

Det faktum at man er rik, er ikke nødvendigvis noen synd. Man kan imidlertid begå synd under ervervelsen og bruken av sin velstand…

I Mormons bok hører vi utførlig om den nedbrytende virkning som følger med å nære en sann lidenskap for rikdom. Hver gang folket ble rettferdig, hadde de fremgang. Deretter fulgte en overgang fra fremgang til rikdom, fra rikdom til å elske rikdom og fra dette til å elske komfort og luksus. De gikk så over til å bli åndelig inaktive, sank så ned i alvorlig synd og ugudelighet, og ble deretter nesten ødelagt av sine fiender… Hadde folket brukt sine rikdommer til gode formål, kunne de ha gledet seg over en varig fremgang og velstand.⁹

Herren har velsignet oss med en velstand som ingen tidligere tidsalder kan oppvise maken til. De hjelpemidler vi har fått i vår makt, er gode og nødvendige for utførelsen av vårt arbeid her på jorden. Men jeg er redd for at mange av oss har fått hjorder og buskap, marker, uthus og rikdom i overmål, og at vi har begynt å dyrke disse ting som falske guder og de har fått makt over oss… Glemt er det faktum at vår oppgave er å benytte disse mange hjelpemidler i våre familier og quorumer til å bygge opp Guds rike – til å øke misjonærinnsatsen og fremme det genealogiske arbeidet og tempelarbeidet, til å oppdra våre barn til fruktbringende Herrens tjenere, for å velsigne andre på enhver måte slik at også de kan bære frukter. I stedet bruker vi disse velsignelsene til å tilfredsstille våre egne lyster, og som Moroni sa: «Hvorfor pynter dere dere med det som ikke har liv, og lar de sultne og de trengende, de nakne og syke og de som lider gå dere forbi uten å ense dem?» (Mormon 8:39.)

Herren selv sa i våre dager: «De søker ikke Herren for å grunnfeste hans rettferdighet, men hvert menneske går sin egen vei og etter sin egen guds bilde – et bilde som er i verdens lignelse, og hvis vesen er en avgud som blir gammel og skal forgå i Babylon, ja, Babylon den store som skal falle.» (L&p 1:16, uthevelse tilføyd).¹⁰

Herren har sagt: «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» (Matteus 6:33.) Men altfor ofte ønsker vi «alt dette» først.¹¹

Kanskje synden ikke ligger i «ting», men i vår holdning og tilbedelse av «ting». Med mindre en foretaksom person på riktig måte kan samle og beholde en formue samtidig som han fremdeles viser Gud og hans plan full troskap – med mindre den rike mannen kan holde sabbaten hellig, holde sitt sinn og legeme og sin ånd ubesmittet og generøst tjene sine medmennesker på Guds fastsatte måte – med mindre den velstående har full kontroll og kan forvalte alle sine eiendeler til andres gagn, underlagt Herrens kall gjennom hans bemyndigede tjenere, da skulle denne mannen såvisst – til beste for sin sjel «gå og selg[e] det du eier, og gi det til de fattige… Kom så og følg meg!» (Matteus 19:21).

«For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» (Matteus 6:21.)¹²

En mann jeg kjenner, ble kalt til en stilling i Kirken, men han følte at han ikke kunne motta kallet fordi den tid og oppmerksomhet hans investeringer krevde, ikke kunne reduseres til fordel for Herrens arbeid. Han forlot Herrens tjeneste i sin søken etter mammon, og i dag er han millionær.

Nylig lærte jeg imidlertid noe interessant: Hvis en mann eier en gullmengde til en verdi av en million dollar etter dagens pris, er han i besittelse av omtrent bare en 27-milliarddel av alt det gull som finnes i den tynne jordskorpen. Dette er en så liten del av det hele at det er ufattelig for det menneskelige sinn. Men dette er ikke alt. Herren som skapte hele jorden og har makt over den, han skapte også andre kloder, ja, «verdener uten tall» (Moses 1:33). Og da denne mannen mottok prestedømmets ed og pakt (L&p 84:33-44), fikk han et løfte fra Herren om å motta «alt som min Fader har» (v. 38). Å tilsidesette alle disse store løfter til fordel for et skrin med gull og en følelse av kjødelig trygghet er en feilvurdering uten sidestykke. Tenke seg til at et menneske kan være fornøyd med så lite! Dette er sannelig triste og ynkverdige utsikter. Menneskenes sjeler er av langt større verdi enn dette.

En ung mann som ble kalt på misjon, svarte at han ikke hadde særlige evner i den retning. Det han var flink til, var å holde sin nye bil med mange hestekrefter i tipp topp stand. Han frydet seg over følelsen av fart og kraft, og når han kjørte, ga den vedvarende bevegelsen ham en falsk forestilling av virkelig fremgang.

Hele tiden hadde hans far vært fornøyd med tingene som de var, og han pleide å si: «Han liker å gjøre ting med hendene sine. Det er godt nok for ham.»

Godt nok for en Guds sønn? Denne unge mannen var ikke klar over at bilen hans med alle sine hestekrefter er uendelig liten i forhold til den kraft som finnes i sjøen eller i solen. Og det finnes mange soler, som alle kontrolleres ved lov og til syvende og sist ved prestedømmet – en prestedømskraft som han kunne ha utviklet i Herrens tjeneste. Han var fornøyd med en ynkelig gud, en blanding av stål, gummi og skinnende krom.

Et eldre ektepar trakk seg tilbake fra sitt arbeid i verden og praktisk talt også fra Kirken. De anskaffet seg en pickup lastebil og en campingvogn, frasa seg alle oppdrag og dro avsted for å se verden og ganske enkelt bruke det lille de hadde spart opp og nyte resten av sitt liv. De hadde ikke tid til tempelarbeid, de var for travelt opptatt til å gjøre genealogisk arbeid og misjonærtjeneste. Han mistet kontakten med sitt prestedømsquorum og var ikke hjemme lenge nok til å arbeide med sin personlige historie. Det var sterkt behov for deres erfaring og lederskap i grenen de tilhørte, men de var ikke i stand til å «holde ut til enden» og var derfor ikke for hånden.¹³

Det er ikke nok at vi anerkjenner at Herren er den høyeste og avholder oss fra å tilbe avguder. Vi skulle elske Herren av hele vårt hjerte, av all makt, sinn og styrke. Vi skulle hedre ham og følge ham i det evige livs verk. Hvilken stor glede han finner i sine barns rettferdighet!¹⁴

Vi er pålagt bare positive ting – å ikke la verdslige ting bli noe mål i seg selv, å avholde oss fra avgudsdyrkelse og gå frem i tro, å bringe evangeliet til våre fiender, slik at de ikke lenger vil være våre fiender.

Vi må holde opp med å dyrke våre dagers avguder og slutte med å stole på «kjøds arm», for Herren har sagt til hele verden i vår tid: «Jeg vil ikke spare noen som blir tilbake i Babylon» (L&p 64:24).

Da Peter forkynte dette budskapet til folk på pinsefestens dag, følte mange at det «stakk … dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre?» (Apostlenes gjerninger 2:37).

Og Peter svarte: «Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave» (v. 38).

… Vårt budskap er det samme som Peters, og videre det samme som Herren selv ga «til jordens ender, så alle som vil høre kan høre:

Bered dere, bered dere til det som skal komme, for Herren er nær» (L&p 1:11-12).

Vi tror at måten enhver enkeltperson og enhver familie kan berede seg på slik Herren har pålagt oss, er å begynne å utøve større tro og å omvende seg, samt aktivt engasjement i hans rike på jorden, nemlig Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I begynnelsen kan det synes litt vanskelig, men når et menneske først begynner å få forståelsen av det sanne verk, når det begynner å se noe av evigheten i dens sanne perspektiv – da vil verdien av velsignelsene etter hvert langt overstige det det koster å forsake «verden».¹⁵