Husk vår åndelige arv

I 1833 drev en lovløs mobb de siste-dagers-hellige ut av Jackson County, Missouri, og inn i Clay County… Deres hus ble brent og deres eiendeler ødelagt, og pengelense og lutfattige ble de drevet over elven [Missouri]. Rådet [i dette området] ba frivillige melde seg til å dra til Kirtland, omkring 1600 kilometer unna, for å oppsøke profeten Joseph og få vite hva de skulle gjøre. Parley P. Pratt, som sammen med sin familie nå var blottet for alle jordiske midler, og Lyman Wight, hvis hustru lå ved siden av en tømmerstokk i skogen med et tre dager gammelt barn, uten mat, klær eller ly, meldte seg til å dra og snakke med Guds profet…

Da eldstene Pratt og Wight kom til Kirtland, fortalte de sin lidelseshistorie til profeten Joseph, som spurte Herren hva han skulle gjøre. Herren ba ham gå og samle styrken i Herrens hus, de unge menn og de middelaldrende, og dra ut og forløse Sion… Det var Guds vilje at de skulle samle 500 menn, men de skulle ikke dra med mindre enn 100 [se L&P 103]. De hellige samlet 205 menn. De fleste av disse samlet seg i Kirtland våren 1834… Vi ble organisert i kompanier på ti med en kaptein over hvert, og Guds profet ledet dette kompaniet på 205 menn, denne Sions leir, 1600 kilometer.

… Herrens råd og ord gjennom Herrens profet og dets oppfyllelse, med våre gleder og sorger forbundet med disse scener og hendelser, er for evig risset inn i våre hjerter som med jerngriffel i en sten, og historien om dette vil bli bevart gjennom alle tider og i evighet.³

Jeg var i Sions leir sammen med Guds profet. Jeg så Guds handlemåte med ham. Jeg så Guds kraft i ham. Jeg så at han var en profet. Det som ble tilkjennegitt ham ved Guds kraft under dette oppdraget, var av stor verdi for meg og for alle som mottok hans instruksjoner. Jeg vil fortelle om en episode. Kort tid før vi ankom Missouri, kalte Joseph leiren sammen. Han profeterte for oss og fortalte hva som lå foran oss. Han forklarte hvorfor vi kom til å bli refset. Han sa: «Dere betrakter meg som en gutt sammenlignet med resten av dere. Dere har ikke forstått min stilling overfor Herren. Men denne leiren kommer til å bli refset.» Han fortalte oss at dette ville skje fordi hans råd ikke var blitt adlydt. En time etter at vi var kommet til Missouri og hadde slått opp våre telt …, segnet den ene mannen etter den andre om, og snart lå mange i leiren utstrakt på tepper, rammet av kolera. Da Guds profet så dette, fikk han medlidenhet med dem, og han og Hyrum la sine hender på bror Carter, den første som var blitt syk, men straks de gjorde det, ble de selv rammet, og begge måtte forlate leiren. Han sa etterpå: «Jeg fortalte dere hva som ville skje, og da sykdommen rammet, strakte jeg ut min hånd for å stanse den, men jeg var selv nær ved å falle.» Dette oppdraget var svært interessant for meg.⁴

Da vi nærmet oss Clay County i Missouri, ble innbyggerne i Jackson County svært urolige, og en ferge med tolv menn krysset Missouri-elven over til Liberty i Clay County. De sammenkalte innbyggerne til et møte i rådhuset og holdt flammende taler for å hisse opp folket til å dra ut og tilintetgjøre «mormonleiren». Men innbyggerne i Clay County var ikke innstilt på å gjøre det…

Men en mobb bestående av både kavalerister og infanterister ble samlet i Jackson County. De krysset elven over til Clay County og kom mot oss for å ødelegge oss. Vi hadde slått leir på østsiden av Fishing River, og der hadde de til hensikt å angripe oss. Leiren vår lå ved siden av en baptistkirke. Det var klar himmel, ikke en sky kunne ses. Så snart vi hadde fått våre telt opp, red to menn gjennom leiren og svor fryktelige eder… Da de red ut av leiren i østlig retning, viste en liten sky seg i nord-vest. Den begynte å brette seg ut som en rull, og snart var hele himmelen over oss dekket av en sky så mørk som blekk. Plutselig lyste lynene opp himmelen og tordenen drønnet, regnet kom som et skybrudd, og store hagl slo mot bakken, noen i vår egen leir var omtrent på størrelse med rødstrupeegg, og snart lå de over jorden som en hvit kappe. Vi måtte flykte inn i kirkebygningen for å søke ly. Profeten Joseph var blant de siste som kom inn.⁵

Da profeten Joseph kom inn og ristet vannet ut av hatten og klærne sine, sa han: «Gutter, det er en mening med dette. Gud er i dette uværet.» Vi priste Gud i sang og lå hele natten på benker med noe over oss, mens våre fiender var ute i det piskende uværet.⁶

Elven, som vi kunne ha krysset nesten tørrskodd da vi slo leir, steg seks meter, så ingen fiende kunne nå oss fra vest, og kavaleriet, som var på østsiden, måtte flykte inn i en skolebygning eller hva som helst de kunne finne av ly mot de enorme haglene. Hestene ble drevet av gårde av haglet og uværet generelt, og de ble spredt over mange kilometer i skogen med sal og seletøy på. Det gikk mange dager før de ble funnet.⁷

Det ble rapportert at kapteinen for kompaniet i skolebygningen hadde sagt at det var underlig at de ikke kunne foreta seg noe mot de siste-dagers-hellige uten at det ble haglvær eller noe annet som hindret dem i å gjøre noe som helst, men de var ikke innstilt på å innrømme at Gud kjempet på vår side.⁸

Vi var takknemlige for at Herren kjempet på vår side og reddet oss, og at våre fiender ikke forsøkte seg imot oss igjen.

Morgenen etter (22. juni) ble den åpenbaring gitt, ved Fishing River, som er nedtegnet i Lære og pakter kapittel 105 [se vers 9-14, hvor Herren setter sluttstrek for Sions leirs opprinnelige misjon]. Fra da av ble folket i Clay County mildere stemt, og vi fortsatte vår reise inn dit og slo leir for siste gang… Vi gjennomgikk noen vanskeligheter der som oppfyllelse av Herrens ord uttalt ved profeten Joseph…

Etter noen dagers opphold der og etter å ha opprettet orden i Kirken i Clay County, vendte profeten Joseph tilbake til Kirtland sammen med de medlemmer av Sions leir som hadde familier, men de av oss som ikke hadde familier, ble værende i Missouri til [vi] dro ut til andre deler av landet for å forkynne Kristi evangelium.⁹

Da medlemmene av Sions leir ble kalt, hadde mange av oss aldri sett hverandre før. Vi var fremmede for hverandre, og mange hadde aldri sett profeten. Vi hadde vært spredt omkring, lik korn som blir siktet, utover hele landet. Vi var unge menn og ble kalt på dette tidlige tidspunkt til å dra ut og forløse Sion, og det vi måtte gjøre, måtte vi gjøre med tro. Vi samlet oss i Kirtland fra de forskjellige delstater og dro ut for å forløse Sion som oppfyllelse av Guds bud til oss. Gud aksepterte vårt arbeid, slik han aksepterte Abrahams. Vi utrettet en god del, selv om apostater og vantro mange ganger spurte: «Hva har dere utrettet?» Vi fikk erfaring som vi aldri kunne fått på noen annen måte. Vi fikk anledning til å se profetens ansikt, og vi fikk anledning til å reise 1600 kilometer sammen med ham og se hvordan Guds ånd arbeidet i ham, og erfare Jesu Kristi åpenbaringer til ham og oppfyllelsen av disse.¹⁰

Erfaringen [vi] høstet ved å reise med Sions leir, var mer verd enn gull, og historien om denne leir vil bli overlevert ned til de siste generasjoner.¹¹

Merk: Den 26. april 1838 åpenbarte Herren gjennom profeten Joseph Smith at Kirkens presiderende embedsmenn skulle begynne å bygge et tempel i byen Far West, Missouri (se L&P 115:7-10). Han befalte dem også å «gjenoppta arbeidet med å legge grunnvollen» 26. april 1839, nøyaktig ett år fra den dagen denne åpenbaringen ble gitt (se L&P 115:11). President Wilford Woodruff forklarte senere at dette var en befaling om å «legge ned hjørnestenen til templet».¹² Den 8. juli 1838 bønnfalt profeten Joseph: «Vis oss din vilje, o Herre, angående De tolv» (kapitteloverskrift, L&P 118). Som svar åpenbarte Herren at medlemmer av De tolv apostlers quorum neste vår skulle reise til England for å forkynne evangeliet. Quorumet skulle møtes på tempeltomten i Far West 26. april 1839 som et tegn på at denne misjonen ble innledet. De skulle også gjøre det nødvendige for at eldstene John Taylor, John E. Page, Wilford Woodruff og Willard Richards kunne fylle de ledige plassene i De tolvs quorum. (Se L&P 118:4-6.)

Da åpenbaringen ble gitt [i 1838], var alt fredelig og rolig i Far West i Missouri, byen hvor de fleste siste-dagers-hellige bodde. Men før tiden for oppfyllelsen kom, var de hellige blitt drevet ut av delstaten Missouri og inn i delstaten Illinois etter ordre fra guvernør Boggs. Og innbyggerne i Missouri hadde sverget at om så alle Joseph Smiths andre åpenbaringer ble oppfylt, skulle ikke denne [ene] bli det. Den fastsatte dag og sted der De tolv apostler skulle forlate de hellige for å reise på misjon over de store vann, og mobben i Missouri hadde erklært at de skulle sørge for at dette ikke skulle gå i oppfyllelse…

Da tiden nærmet seg for at denne Herrens befaling skulle oppfylles, var Brigham Young president for De tolv apostler. [Thomas] B. Marsh, seniorapostelen, var falt fra. Bror Brigham sammenkalte de av De tolv som da var i Quincy i Illinois, for å få vite hva de mente om å reise til Far West for å oppfylle åpenbaringen. Profeten Joseph og hans bror Hyrum, Sidney Rigdon, Lyman Wight og Parley P. Pratt satt i fengsel i Missouri på den tiden. Men far Joseph Smith [sen.], patriarken, var i Quincy i Illinois. Han og andre som var tilstede, mente at det ikke var klokt av oss å forsøke å gjennomføre denne reisen, for vi ville sette livet på spill. De mente at Herren ville akseptere vårt ønske om å gjøre det. Men da president Young spurte De tolv hva vi følte for dette, sa vi alle som med én stemme at Herren Gud hadde talt, og det var opp til oss å adlyde. Det var opp til Herren å ta hånd om sine tjenere, og vi ville oppfylle befalingen eller dø i forsøket.

For at mine lesere fullt ut skal forstå hvilken fare De tolv apostler utsatte seg for ved denne reisen, skulle de huske at Lilburn W. Boggs, guvernør i Missouri, hadde utstedt en proklamasjon der alle siste-dagers-hellige ble befalt å forlate denne delstaten eller bli utryddet. Far West var blitt tatt av militsen, som egentlig bare var en organisert mobb. Byens innbyggere var blitt tvunget til å gi fra seg sine våpen. Alle [Kirkens] ledende menn som mobben klarte å få tak i, var tatt til fange, mens resten av de hellige – menn, kvinner og barn – måtte flykte så godt de kunne ut av delstaten for å redde livet. De måtte overlate alle sine hus, landeiendommer og andre eiendeler som de ikke kunne ta med seg, til mobben. De skjøt faktisk ned de helliges kveg og griser når de kom over dem, og ranet fra dem nesten alt de kunne gripe tak i. De siste-dagers-hellige ble behandlet med nådeløs grusomhet og måtte utholde de mest skammelige overgrep. Det var med den største vanskelighet mange av dem kom seg ut av delstaten, spesielt de fremstående menn. For det var mange menn i delstaten på den tiden som oppførte seg som om de mente det ikke var noe mer galt å skyte en «mormon» enn en gal hund…

Vi hadde bestemt oss for å oppfylle kravet i åpenbaringen … og tok fatt på reisen til Far West…

Til tross for våre fienders trusler om at åpenbaringen som skulle oppfylles denne dagen, ikke skulle bli oppfylt, og til tross for at ti tusen hellige var blitt drevet ut av delstaten på guvernørens ordre, og selv om profeten Joseph og hans bror Hyrum Smith og andre ledende menn var i våre fienders hender, i lenker og i fengsel, gikk vi om morgenen 26. april 1839 til tempeltomten i byen Far West og holdt et rådsmøte og oppfylte åpenbaringen og befalingen som var gitt oss, og vi utførte mange andre ting under dette rådsmøte…

Vi tok avskjed med den lille rest av hellige som var igjen på tempeltomten for å se oss oppfylle åpenbaringen og Guds befalinger, og vendte så ryggen til Far West og Missouri og dro tilbake til Illinois. Vi hadde fullført oppdraget uten at en hund gjødde mot oss [se 2. Mosebok 11:7] eller noen sa: «Hvorfor gjør dere dette?»

Vi krysset elven Mississippi på dampbåten, ankom Quincy 2. mai og hadde alle gleden av atter en gang å komme tilbake til våre familier i fred og sikkerhet.¹³

Før vi la ut på vår misjon til England [i 1839], var det nødvendig for oss å finne et bosted for våre familier. Et sted som ble kalt Commerce, som siden fikk navnet Nauvoo, ble valgt som stedet der vårt folk skulle slå seg ned.

Jeg forlot Quincy sammen med bror Brigham Young og våre familier 15. mai og ankom Commerce [den] 18. Etter en samtale med Joseph krysset vi elven [Mississippi] ved Montrose, Iowa. President Brigham Young og jeg med våre familier bodde på ett rom på ca. 4,5x4,5 m. Bror Young fikk til slutt tak i et annet værelse… Da flyttet bror Orson Pratt med familie inn på det samme værelse som jeg og min familie bodde på.

Mens jeg bodde på dette lille rommet i de gamle brakkene, opplevde vi en dag å se Guds kraft i profeten Joseph. Det var en tid da meget sykdom herjet, og Joseph hadde stilt sitt hus i Commerce til disposisjon for de syke og hadde slått opp et telt på gårdsplassen utenfor, hvor han selv bodde. Det store antall hellige som var blitt drevet ut av Missouri, kom i store flokker inn i Commerce. Men de hadde ingen hus og bodde i vogner, i telt og på bakken. Følgelig ble mange syke på grunn av strabasene de var blitt utsatt for. Bror Joseph hadde hjulpet de syke inntil han var utslitt og nesten syk selv.

Om morgenen 22. juli 1839 sto han opp og grublet over de helliges situasjon og deres forfølgelser og lidelser. Han påkalte Herren i bønn, og Guds kraft hvilte på ham i stor grad, og på samme måte som Jesus helbredet de syke som var rundt ham da han var på jorden, slik helbredet Joseph, Guds profet, alle som var der ved denne anledning. Han helbredet alle i sitt hus og på gårdsplassen. Så gikk han sammen med Sidney Rigdon og flere av De tolv blant de syke som lå på elvebredden, og han befalte dem med høy røst, i Jesu Kristi navn, å stå opp og bli friske, og alle ble helbredet. Da han hadde helbredet alle syke på østsiden av elven, krysset de Mississippi på en ferge over til vestsiden, til Montrose, der vi var. Det første huset de gikk inn i, var president Brigham Youngs. Han var syk og sengeliggende. Profeten gikk inn i hans hus og helbredet ham, og alle kom ut sammen. Da de gikk forbi min dør, sa bror Joseph: «Bror Woodruff, følg meg.» Det var de eneste ord som ble uttalt av noen i følget fra de forlot bror Brighams hus til vi krysset torvet og gikk inn i bror [Elijah] Fordhams hus. Bror Fordham hadde vært døende en time, og vi ventet at hvert minutt skulle være hans siste.

Jeg følte Guds kraft som virket sterkt i hans profet.

Da vi kom inn i huset, gikk bror Joseph bort til bror Fordham og tok ham ved høyre hånd. I venstre hånd holdt han hatten sin.

Han så at bror Fordhams øyne var brustne, og at han var taus og bevisstløs.

Etter at han hadde tatt hans hånd, så han ned i den døendes ansikt og sa: «Bror Fordham, kjenner du meg ikke?» Til å begynne med svarte han ikke, men vi kunne alle se hvilken virkning Guds ånd som hvilte på ham, hadde.

Han sa igjen: «Elijah, kjenner du meg ikke?»

Bror Fordham hvisket svakt: «Jo!»

Profeten spurte så: «Har du ikke tro til å bli helbredet?»

Svaret, som var litt tydeligere enn før, lød: «Jeg er redd det er for sent. Hvis du hadde kommet før, tror jeg det kunne ha skjedd.»

Han så ut som en mann som våkner etter søvn. Det var dødens søvn.

Deretter spurte Joseph: «Tror du ikke at Jesus er Kristus?»

«Det gjør jeg, bror Joseph,» var svaret.

Da talte Guds profet med høy røst, som med Guddommens verdighet: «Elijah, jeg befaler deg i Jesus fra Nasarets navn å stå opp og bli frisk!»

Profetens ord var ikke som et menneskes ord, men som Guds røst. Det virket for meg som om hele huset ristet.

Elijah Fordham steg ut av sengen som en mann som er oppvekket fra de døde. Han fikk frisk farve i ansiktet, og det var liv i alt han foretok seg.

Hans føtter var pakket inn i … omslag. Han sparket dem av og spredte innholdet. Så ba han om å få sine klær og tok dem på. Han ba om få en bolle med brød og melk og spiste det. Så satte han på seg hatten og fulgte oss ut for å besøke andre syke.

En vantro vil kanskje spørre: «Var ikke dette et bedrag?»

Om det finnes noe bedrag i den vantros sinn, fantes det sannelig ikke noe bedrag i Elijah Fordham, den døende mannen, heller ikke i dem som var tilstede hos ham, for noen minutter senere ville han ha vært i åndeverdenen hvis han ikke var blitt reddet…

Straks vi forlot bror Fordhams hus, gikk vi inn i huset til Joseph B. Noble, som var svært svak og alvorlig syk. Da vi kom inn i huset, tok bror Joseph ham i hånden og befalte ham i Jesu Kristi navn å stå opp og bli frisk. Han sto virkelig opp og ble straks helbredet.

Mens dette foregikk, hadde den ondsinnede mobben på stedet … blitt varslet og fulgte etter oss inn i bror Nobles hus.

Før de kom, hadde bror Joseph bedt bror Fordham holde bønn.

Mens han ba, kom mobben inn med alle de onde ånder i sitt følge.

Straks de kom inn, besvimte bror Fordham, som holdt bønn, og falt i gulvet.

Da Joseph så mobben i huset, reiste han seg og fikk rommet ryddet for både disse mennene og deres ledsagende djevler. Da livnet bror Fordham straks til igjen og fullførte bønnen.

Dette viser hvilken makt onde ånder har over menneskers tabernakler. De hellige blir kun reddet fra djevelens makt ved Guds kraft.

Bror Noble var den siste som ble helbredet den dagen. Det var den mest fantastiske dag siden Kirken ble organisert at Guds kraft ble tilkjennegitt gjennom helbredelsens gave.¹⁴

Merk: I april 1834 hørte Wilford Woodruff profeten Joseph Smiths profeti: «Det vil være titusenvis av siste-dagers-hellige samlet i Rocky Mountains, og der vil de innlede arbeidet med å grunnfeste evangeliet blant lamanittene, som vil ta imot evangeliet, sine begavelser og Guds velsignelser. Dette folket skal reise til Rocky Mountains, og der vil de bygge templer til Den høyeste.»¹⁵ Som oppfyllelse av denne profetien begynte de hellige å slå seg ned i Saltsjødalen 13 år senere, etter å ha blitt forfulgt og drevet fra sted til sted. Eldste Woodruff, som da var medlem av De tolv apostlers quorum, var med i det første pionerkompaniet som dro til sitt nye lovede land. De forlot Winter Quarters i Nebraska i april 1847 og kom til Saltsjødalen i juli 1847.

Den 22. [juli 1847] red Orson Pratt, [George] A. Smith og syv andre inn i dalen. De forlot leiren sin for å følge og bearbeide veien. President Young var syk, og jeg kjørte ham i vognen min på en seng som var laget til ham der, og vi lå i leiren sammen med størstedelen av kompaniet…

Den 24. kjørte jeg vognen min med president Young liggende i en seng i den inn i den åpne dalen. Resten av kompaniet fulgte etter. Da vi kom ut av fjelldalen og så hele dalen ligge foran oss, snudde jeg vognen med siden mot vest, og president Young reiste seg opp fra sengen og tok et overblikk over området. Mens han stirret på landskapet foran oss, ble han innhyllet i et syn i flere minutter. Han hadde sett dalen før i et syn, og ved denne anledning så han Sions og Israels fremtidige herlighet slik den ville bli i disse fjelldalene. Da synet var over, sa han: «Det er nok. Dette er det rette stedet. Kjør videre.» Jeg kjørte videre til leiren som allerede var gjort i stand av dem som hadde kommet før oss.

Da vi kom frem, hadde brødrene begynt å pløye. Jeg hadde tatt med meg en skjeppe poteter og besluttet at jeg hverken ville spise eller drikke før jeg hadde satt dem i jorden. Jeg hadde dem i jorden innen klokken ett, og disse, sammen med potetene som andre brødre hadde satt, ble grunnlaget for Utahs fremtidige potetavling.

Om kvelden red jeg sammen med Heber C. Kimball, [George] A. Smith og E. T. Benson opp City Creek [Canyon] for å se etter tømmer. Mens vi var der, kom det en tordenskur, og regnet nådde nesten over hele dalen…

Om morgenen den 28. … holdt president Young et rådsmøte med De tolv og tok en spasertur ovenfor leiren. Han stanset, satte stokken sin ned og sa: «Her skal vår Guds tempel stå.» Dette var omtrent midt på tomten til [Salt Lake] tempel.¹⁶

Gud har velsignet oss, han har velsignet jorden, og vårt arbeid med å dyrke jorden har gjort stor fremgang… Den var gold, øde, det vrimlet av gresshopper, sirisser og prærieulver, og det virket som dette var de eneste naturlige produkter som jorden frembragte. Vi satte i gang i tro, ikke så meget i beskuelse, med å dyrke jorden. Den første dagen ødela vi nesten alle plogene vi hadde. Vi måtte lede vann utover for å vanne jorden, og ved erfaring måtte vi lære å dyrke alt. Fremmede kommer til Salt Lake City og ser våre frukthaver og trærne i gatene, og de tenker: For et fruktbart og skjønt sted dette er. De vet ikke at nesten hvert tre de ser, etter dets alder, har blitt vannet to ganger i uken hele sommeren gjennom i 20 eller 24 år, ellers ville de alle for lengst vært døde. Vi har måttet gå sammen om dette, Herren har velsignet vårt arbeid, og hans barmhjertighet har vært med dette folket.¹⁷

På pionerferden hit [til Saltsjødalen], måtte vi komme ved tro. Vi visste ingenting om dette landet, men vi hadde til hensikt å komme til fjellene. Før sin død hadde Joseph organisert et kompani som skulle dra hit. Han så dette klart for seg og forsto det fullt ut. Gud hadde åpenbart for ham denne kirkens og dette rikets fremtid og hadde fortalt ham fra tid til annen at det verk som han la grunnvollen til, ville bli et evigvarende rike – det ville bestå for evig. President Young førte pionerene til dette landet. Han hadde tro på at Herren ville stå oss bi. Alle som reiste hit på den tiden, hadde en slik tro. Guds ånd var med oss, Den hellige ånd var med oss, og Herrens engler var med oss, og vi ble velsignet. Alt, og mer enn vi regnet med, har blitt virkeliggjort etter at vi kom hit, i den grad tiden har tillatt det.¹⁸

Som pionerer og Guds folk oppfyller vi profetier og skaper historie… Hele vårt liv, vår historie og våre reiser har oldtidens profeter pekt ut. Pionerene kom til denne golde ørkenen, og de hellige har fulgt dem for å oppfylle profetiene om å få ørkenen til å blomstre som en rose [se Jesaja 35:1], for å så vårt korn ved alle små bekker og stille vann og bruke granen, furuen og buksbommen til å pryde det sted der Guds helligdom er og herliggjøre det sted der hans føtter står [se Jesaja 60:13]… Så la oss foredle vårt kall og bygge opp Sion og Guds rike til det er fullkomment for himlene og jorden, og ikke skuffe dem som sendte oss, heller ikke dem som har sett oss i syn og åpenbaring, men la oss fullføre og oppfylle vår fremtid til vår himmelske Faders, hans englers og alle gode menneskers tilfredshet.¹⁹