Wilford Woodruffs liv og virke

Wilford Woodruff ble født 1. mars 1807 i Farmington i Connecticut. Hans foreldre var Aphek Woodruff og Beulah Thompson Woodruff. Da han var 15 måneder gammel, døde hans mor av flekktyfus. Omkring tre år senere giftet Aphek seg på ny. Wilford og hans to eldre brødre ble oppdratt av sin far og sin stemor, Azubah Hart Woodruff. Aphek og Azubah fikk seks barn til. Fire av disse døde som spebarn eller småbarn.

Wilford Woodruffs skrifter viser at hans oppvekst var omtrent som andre gutters på den tiden. Han gikk på skolen og arbeidet på familiens gård. Han arbeidet også på farens sagbruk da han var svært ung, og der høstet han erfaring som kom til nytte da han som voksen selv drev en mølle. Noe av det han likte best å gjøre i fritiden, var å fiske, og han og hans brødre fisket ofte ørret i bekken ved farens sagbruk.

Han var glad i sin familie og hadde stor respekt for sine foreldre. Med beundring og takknemlighet beskrev han sin far som en robust mann som alltid «arbeidet hardt» og som viste «stor nestekjærlighet, ærlighet, integritet og sannferdighet».⁵ Han mintes også hvordan hans stemors undervisning i evangeliet bidro til at han søkte Herrens sanne kirke.⁶

Selv da han ble eldre, var mange av hans største gleder i livet knyttet til hans foreldre og søsken. Han sluttet seg til Kirken samme dag som sin bror Azmon. Det var en stor glede for ham da han kunne undervise og døpe sin far og stemor og deres husstand. Senere i livet så han til at det ble utført tempelarbeid for hans mor, et privilegium som han sa var stort nok til å betale ham for alt hans strev i livet.⁷

Når Wilford Woodruff så tilbake på sin barndom og ungdom, anerkjente han Herrens hånd i å bevare hans liv mange ganger. I en artikkel med overskriften «Et kapittel om ulykker» beskrev han noen av ulykkene han hadde opplevd, og han var forundret over at han hadde overlevd og kunne fortelle om dem. Han fortalte for eksempel om noe som hadde hendt på familiegården: «Da jeg var seks år, holdt jeg på å bli drept av en olm okse. Far og jeg fôret dyrene med gresskar, [og] en olm okse jaget min ku bort fra det hun holdt på å spise. Jeg tok opp det gresskaret oksen lot bli igjen, hvorpå den gikk til angrep på meg. Far ba meg kaste fra meg gresskaret og løpe. Jeg løp ned en bratt bakke og tok gresskaret med meg, for jeg var fast bestemt på at kua skulle få det. Oksen fulgte etter. Da den holdt på hale innpå meg, tråkket jeg ned i et hull og falt. Oksen sprang over meg etter gresskaret og laget småbiter av det med hornene, og den ville ha gjort det samme med meg hvis jeg ikke hadde falt.» ⁸

Han fortalte også om en ulykke han opplevde da han var 17 år gammel: «Jeg red på en hest med svært dårlig gemytt som jeg ikke var kjent med, og idet jeg red ned en svært bratt fjellside, benyttet hesten seg av terrenget og bykset plutselig av stien og løp i full fart nedover skrenten blant alle stenene. Den begynte å sparke og forsøkte å kaste meg fremlengs og ned på stenene. Men jeg landet på hodet dens, grep dødsens redd tak i hvert øre og ventet hvert øyeblikk å bli smadret mot stenene. Mens jeg satt slik skrevs over hestenakken uten noe annet enn ørene til å tøyle den med, satte den av sted nedover skråningen i full fart inntil den løp inn i en fjellvegg og falt til jorden. Jeg fór over både hodet dens og stenene, og landet rett og slett med føttene på bakken omkring fem meter foran hesten. Dette reddet sannsynligvis mitt liv, for hvis jeg hadde tatt bakken med noen annen legemsdel, ville jeg trolig blitt drept momentant. Slik det nå var, ble mine ben knust under meg som halmstrå. Mitt venstre ben ble brukket på to steder, og begge anklene var ute av ledd og så fryktelige ut. Hesten rullet nesten over meg der den strevet for å komme seg opp. Min onkel, Titus Woodruff, hadde sett at jeg falt, han fikk tak i hjelp og bar meg hjem til seg. Fra klokken to om ettermiddagen til klokken ti om kvelden lå jeg uten legehjelp. Da kom min far sammen med dr. Swift fra Farmington. Legen satte benene sammen, spjelket leddene, og samme natt ble jeg fraktet i hans vogn nesten 13 kilometer hjem til min far. Jeg hadde store smerter. Men jeg fikk godt stell, og etter åtte uker var jeg ute og gikk ved hjelp av krykker.»⁹

Wilford Woodruffs liv ble fortsatt spart tross hyppige ulykker selv etter at han var blitt voksen. Da han var 41 år, ga han en oppsummering av ulykkene han hadde opplevd, og uttrykte takknemlighet for Herrens reddende hånd:

«Jeg har brukket begge bena – det ene på to steder – begge armene, brystbenet og tre ribben og har fått begge anklene ut av ledd. Jeg har holdt på å drukne, fryse i hjel og har blitt skåldet og bitt av en gal hund – har vært oppe i to møllehjul i full vannføring – har gjennomgått flere alvorlige sykdommer og blitt alvorlig forgiftet – har landet i en haug med jernbanerester – har så vidt unngått å bli truffet av kuler og har på en hårsbredd nær unnsluppet en rekke andre uhell.

Det har vært som et mirakel for meg at jeg med alle de skadene og brukne benene jeg har hatt, ikke har et ødelagt lem, men har vært i stand til å tåle det hardeste arbeid, vær og vind og reiser – jeg har ofte gått 60 og 80 og ved en anledning 100 kilometer på en dag. Guds beskyttelse og barmhjertighet har fulgt meg, og mitt liv har så langt blitt bevart. For disse velsignelsene ønsker jeg å gi uttrykk for mitt hjertes takknemlighet til min himmelske Fader, og jeg ber om at resten av mitt liv må brukes i hans tjeneste og til å bygge opp hans rike.»¹⁰

Allerede i sin ungdom ønsket Wilford Woodruff å tjene Herren og lære om ham. Han sa: «I tidlig alder var mitt sinn opptatt av religion.»¹¹ Men han valgte ikke å slutte seg til noen kirke. Han gikk i stedet inn for å finne den eneste sanne Jesu Kristi kirke. Inspirert av sine foreldres og andre venners undervisning og av Åndens hvisken, ble han overbevist om «at Kristi kirke var i villmarken – at det hadde vært et frafall fra ren og ubesmittet religion for Gud og at en stor forandring var nær forestående».¹² Han ble spesielt motivert av det en mann ved navn Robert Mason forkynte. Han profeterte at Wilford ville leve lenge nok til å nyte av det gjengitte evangeliums frukt (se s. 1-3).

President Wilford Woodruff trodde at andre siste-dagers-hellige kunne ha nytte av hans personlige erfaringer,¹³ og fortalte ofte mange år senere om sin søken etter sannheten. Han fortalte:

«Jeg kunne ikke finne noe kirkesamfunn hvis læresetninger, tro eller praksis var i overensstemmelse med Jesu Kristi evangelium eller de ordinanser og gaver som apostlene forkynte. Selv om prestene på den tiden forkynte at den tro, de gaver, nådegaver, mirakler og ordinanser som de fordums hellige nøt godt av, var tatt bort og ikke lenger var nødvendige, trodde jeg ikke at dette var sant, men at alt dette var blitt borte på grunn av menneskenes barns vantro. Jeg trodde at de samme gaver, nådegaver, mirakler og krefter ville tilkjennegis i enhver tidsalder da Gud hadde en kirke på jorden, og at Guds Kirke ville bli gjenopprettet på jorden og at jeg skulle få oppleve å se dette. Disse prinsippene hadde festet seg i mitt sinn etter grundig lesing av Det gamle og Det nye testamente, sammen med en inderlig bønn om at Herren ville vise meg hva som var riktig og galt og lede meg på frelsens sti, uansett menneskenes oppfatninger. Og i et tidsrom av tre år lærte Herrens ånds hvisken meg at han var i ferd med å opprette sin kirke og sitt rike på jorden i de siste dager.»¹⁴

«Min sjel var svært opptatt av disse tingene,» sa han. «Som ung mann ba jeg dag og natt om at jeg måtte få oppleve å se en profet. Jeg ville ha gått tusen kilometer for å få se en profet eller en mann som kunne lære meg det jeg leste om i Bibelen. Jeg kunne ikke slutte meg til noen kirke, for jeg kunne ikke finne noen kirke på den tiden som forfektet disse prinsippene. Jeg tilbragte mang en nattetime ved elvebredden, i fjellene og på sagbruket … med å anrope Gud og be om at jeg måtte få leve og se en profet eller en mann som ville lære meg om Guds rike slik jeg leste om dette.»¹⁵

Wilford Woodruffs søken tok slutt da han var 26 år gammel. Den 29. desember 1833 hørte han en tale som en siste-dagers-hellig misjonær, eldste Zera Pulsipher, holdt. I dagboken sin beskrev han hvordan han reagerte på eldste Pulsiphers tale:

«Han begynte møtet med noen innledende ord og ba så. Jeg følte at Guds ånd bar vitnesbyrd for meg om at han var Guds tjener. Så begynte han å forkynne og også dette som med myndighet, og da han hadde avsluttet sin tale, følte jeg i sannhet at dette var den første tale om evangeliet jeg noensinne hadde hørt. Jeg mente at dette var det jeg lenge hadde lett etter. Jeg kunne ikke få meg til å forlate huset uten å bære vitnesbyrd om sannheten for folket. Jeg åpnet mine øyne for å se, mine ører for å høre, mitt hjerte for å forstå og min dør for å vise gjestfrihet mot ham som hadde betjent oss.»¹⁶

Wilford Woodruff inviterte eldste Pulsipher og hans ledsager, Elijah Cheney, hjem til seg. To dager senere, etter at bror Woodruff hadde brukt noe tid på å lese Mormons bok og snakke med misjonærene, ble han døpt og bekreftet som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Fra den dagen av ble hans liv forandret. Han hadde funnet sannheten og viet seg til å bringe den til andre.

Wilford Woodruff var bestemt på å holde paktene han hadde inngått i dåpen, og var et villig redskap i Herrens hender og alltid rede til å gjøre hans vilje. Sent i 1834 fikk han «et ønske om å reise ut og forkynne evangeliet»,¹⁷ og han ble kalt til å virke i det sydøstlige USA. Han visste at det ventet ham prøvelser og at hans liv kunne være i fare når han reiste, men han hentet styrke i sitt vitnesbyrd og sin tro. Han fortalte senere: «Jeg visste at evangeliet som Herren hadde åpenbart til Joseph Smith, var sant og av så stor verdi at jeg ønsket å fortelle det til folk som ikke hadde hørt det. Det var så klart og tydelig, så jeg mente jeg kunne få folk til å tro det.»¹⁸

Da Wilford Woodruff tok fatt på sin første misjon, var han nylig ordinert til prest i Det aronske prestedømme. Hans ledsager, som var ordinert til eldste, ble værende sammen med ham i de første prøvelsene på misjonen, men ble snart motløs og reiste tilbake til sitt hjem i Kirtland i Ohio. Alene i et ukjent område ba Wilford om hjelp og fortsatte sitt virke som misjonær. Han vasset gjennom myrer og sumper. Til slutt kom han til byen Memphis i Tennessee, «trett og sulten».¹⁹ Den første erfaringen som misjonær han fikk der, var å tale til en stor forsamling. Han fortalte:

«Jeg gikk til det beste vertshuset der. Det ble drevet av herr Josiah Jackson. Jeg fortalte ham at jeg var fremmed og at jeg ikke hadde noen penger. Jeg spurte om han ville la meg bli der natten over. Han spurte hvilket ærend jeg hadde. Jeg fortalte ham at jeg var predikant. Han lo og sa at jeg ikke lignet mye på en predikant. Jeg bebreidet ham ikke, for alle predikantene han noensinne hadde kjent, red på fine hester eller kjørte i fine vogner, hadde klær av fint stoff og hadde god lønn, og de ville heller se hele verden gå fortapt enn å vasse gjennom 270 kilometer med gjørme for å frelse folket.

Vertshusinnehaveren ønsket å ha litt moro, så han sa han ville la meg bli der hvis jeg ville forkynne. Han ville se om jeg kunne preke. Jeg må innrømme at jeg på dette tidspunkt var blitt litt ertelysten og tryglet ham om ikke å be meg preke. Jo mer jeg ba om å få slippe, desto mer bestemt ble herr Jackson på at jeg skulle preke…

Jeg satte meg ned i et stort rom for å spise aftens. Før jeg var ferdig, begynte rommet å fylles av noen av de rike og fasjonable borgere i Memphis. De var kledd i silke og andre fine stoffer, mens dere kan tenke dere hvordan jeg så ut etter å ha vasset i gjørme. Da jeg var ferdig med å spise, ble bordet båret ut av rommet over hodene på folk. Jeg ble plassert i hjørnet av rommet ved en talerstol med en bibel, en salmebok og et lys, og jeg var omringet av en flokk menn, med verten i midten. Det var omkring fem hundre personer tilstede. De var ikke kommet for å høre evangeliet, men for å ha det moro… Hvordan ville dere like en slik situasjon? På din første misjon, uten ledsager eller venn og så bli bedt om å preke for en slik forsamling? Jeg syntes det var en av de hyggeligste stundene i mitt liv, selv om jeg ville ha likt å ha selskap.

Jeg leste en salme og ba dem synge. Ikke en eneste sjel ville synge et ord. Jeg fortalte dem at jeg ikke var flink til å synge, men med Herrens hjelp ville jeg både be og preke. Jeg knelte ned for å be, og mennene rundt meg falt ned på kne. Jeg ba Herren gi meg sin Ånd og vise meg hva som bodde i menneskenes hjerte. I min bønn lovet jeg Herren at jeg ville formidle til forsamlingen hva enn han ville gi meg. Jeg reiste meg og talte i en og en halv time, og det var en av de beste taler jeg har holdt.

I mitt indre fikk jeg se hvordan det sto til med disse menneskene, og jeg fortalte dem om deres ugudelighet og hvilken belønning de ville få. Mennene rundt meg sto med bøyet hode. Tre minutter etter at jeg hadde avsluttet, var jeg den eneste igjen i rommet.

Jeg ble snart vist en seng i et rom ved siden av et stort rom hvor mange av dem jeg hadde talt til, var samlet. Jeg kunne høre samtalen. En mann sa han gjerne skulle ha visst hvordan den mormongutten kjente til deres fortid. En liten stund etterpå begynte de å diskutere et doktrinært spørsmål. Det var en som foreslo at de skulle tilkalle meg for å avklare dette. Verten sa: “Nei, vi har fått nok for denne gang.”

Om morgenen fikk jeg en god frokost. Verten sa at hvis jeg kom den veien igjen, måtte jeg stoppe hos ham og bli der så lenge jeg ville.»²⁰

I november 1836 var Wilford Woodruff ferdig med sin misjon i det sydøstlige USA. Han skrev i dagboken sin at han i 1835 og 1836 hadde tilbakelagt omkring 16 000 kilometer, holdt 323 møter, organisert 4 grener av Kirken, døpt 70 personer og bekreftet 62, utført 11 prestedømsordinanser og helbredet 4 personer ved håndspåleggelse, og at han var sluppet fri fra seks forskjellige mobber.²¹ Han ble ordinert til eldste i juni 1835 og til sytti i mai 1836.

Da eldste Woodruff kom tilbake til Kirtland, oppdaget han at mange av Kirkens medlemmer der hadde falt fra og talte imot profeten Joseph Smith. «På frafallets tid i Kirtland,» sa han senere, «visste knapt Joseph Smith når han møtte noen, om det var en venn eller fiende, med mindre Guds ånd åpenbarte det for ham. De fleste av de ledende menn var imot ham.»²²

Selv «midt i dette mørke»²³ forble Wilford Woodruff trofast mot profeten og trofast mot sin egen beslutning om å forkynne evangeliet. Han ble kalt til De syttis første quorum, og i denne egenskap fortsatte han å vitne om sannheten og reise til konferanser i området. Da han hadde vært i Kirtland i mindre enn et år, fulgte han en tilskyndelse til å utføre en heltidsmisjon på Fox Islands, rett utenfor kysten av delstaten Maine. Han sa:

«Guds ånd sa til meg: “Du skal velge en ledsager og reise direkte til Fox Islands.” Jeg visste ikke noe mer om hva som var på Fox Islands enn hva som var på Kolob. Men Herren ba meg reise, og jeg reiste. Jeg valgte Jonathan H. Hale, og han reiste sammen med meg. Vi drev ut noen onde ånder der, forkynte evangeliet og utførte noen mirakler… Jeg kom til Fox Islands og gjorde godt arbeid der.»²⁴ Da eldstene Woodruff og Hale kom til Fox Islands, fant de «et folk der som ønsket seg den gamle orden». Han fortalte senere: «Uten å dvele ved det vil jeg si at jeg døpte mer enn 100 personer mens jeg var der.»²⁵

Mens eldste Woodruff var på misjon på Fox Islands i 1838, mottok han et kall som utvidet hans misjonærarbeid til å gjelde resten av hans liv. «Den 9. august fikk jeg et brev,» sa han, «fra Thomas B. Marsh, som da var president for De tolv apostler. Han opplyste meg om at profeten Joseph Smith hadde mottatt en åpenbaring som navnga følgende personer som skulle velges til å fylle plassen etter dem som hadde falt: John E. Page, John Taylor, Wilford Woodruff og Willard Richards.

President Marsh tilføyde i sitt brev: “Så herved vet du, bror Woodruff, at du er utpekt til å fylle plassen til en av De tolv apostler og at dette er i overensstemmelse med Herrens ord, som nylig er gitt, om at du snarlig skulle komme til Far West. Og 26. april neste år skal du forlate de hellige her og reise til andre himmelstrøk på den andre siden av det store dyp.” »

President Woodruff sa senere: «Innholdet i dette brevet var blitt åpenbart for meg flere uker tidligere, men jeg hadde ikke nevnt det for noen.»²⁶

Instruksjonen om å «reise til andre himmelstrøk på den andre siden av det store dyp» viste til Herrens befaling om at De tolv skulle reise på misjon til Storbritannia. Kort tid etter at eldste Wilford Woodruff var ordinert til apostel 26. april 1839, reiste han til Storbritannia som en av de «spesielle vitner om Kristi navn i hele verden» (L&P 107:23).

Eldste Woodruff kom senere til å utføre andre misjoner i USA og Storbritannia. Han ble kjent som en av de største misjonærer i Kirkens historie. Denne boken inneholder mange beretninger om det han opplevde som misjonær.

I dag blir de siste-dagers-hellige oppfordret til å bygge opp Guds rike der de bor, og slik styrke Kirken over hele verden. I Kirkens tidligste tid oppfordret siste-dagers-hellige misjonærer nye konvertitter til å utvandre til Kirkens hovedkvarter, enten det var i Kirtland i Ohio eller Jackson County i Missouri eller Nauvoo i Illinois eller Salt Lake City i Utah.

Omkring to år etter Joseph og Hyrum Smiths martyrdød ble de hellige tvunget til å forlate sine hjem i Nauvoo og opprette et midlertidig oppholdssted i Vinterkvarteret i Nebraska. Eldste Woodruff, som hadde vært på misjon i England, vendte tilbake til Kirkens hovedgruppe. Med utgangspunkt i Vinterkvarteret hjalp han til med å lede de hellige på deres mest kjente utvandring – vandringen over slettene og fjellene i USA til det lovede land i Saltsjødalen. I det første pionerkompaniet transporterte han president Brigham Young, som var syk, den siste etappen av reisen. Eldste Woodruff var tilstede da president Young reiste seg fra sin seng i vognen, så utover landet som lå foran dem og erklærte: «Det er nok. Dette er det rette stedet. Kjør videre.»²⁷

Eldste Woodruff fortsatte å hjelpe de hellige å samles i sitt lovede land. På en av hans misjoner oppholdt han og hans familie seg i to og et halvt år i Canada og det nordøstlige USA for å hjelpe Kirkens medlemmer å utvandre til Saltsjødalen. Han var med den siste gruppen av disse hellige da han hadde følgende opplevelse, som viser hvor følsom han var for Åndens tilskyndelser:

«Jeg så en dampbåt som var klar til å legge fra kai. Jeg gikk til kapteinen og spurte hvor mange passasjerer han hadde. “Tre hundre og femti.” “Kan du ta med hundre til?” “Ja.” Jeg skulle akkurat til å si til ham at vi ville gå om bord da Ånden sa til meg: “Ikke gå om bord i den båten, hverken du eller din gruppe.” Nei vel, sa jeg. Jeg hadde lært noe om den stille, lave røsten. Jeg gikk ikke om bord i den båten, men ventet til neste morgen. 30 minutter etter at den båten dro ut, begynte den å brenne. Den hadde rep istedenfor rorkjettinger, og de kunne ikke komme inn til land. Det var en mørk natt, og ikke en sjel ble reddet. Hvis jeg ikke hadde vært lydig mot påvirkningen fra mitt indre, ville jeg ha vært der selv med resten av kompaniet.»²⁸

Etter at de hellige hadde slått seg ned i Saltsjødalen, fikk eldste Woodruff andre oppgaver. Han ble ikke lenger sendt utenlands på heltidsmisjoner. I stedet gikk hans oppgaver ut på å hjelpe flere hellige å komme til Kirkens hovedkvarter, møte dem som besøkte området, virke som lovgiver, arbeide med å irrigere og dyrke opp landet og utvikle dyrknings- og landbruksmetoder. Han besøkte ofte bosetninger av siste-dagers-hellige i Utah, Arizona og Idaho, der han forkynte evangeliet og oppmuntret de hellige i deres oppgaver.

Wilford Woodruff var assistent til Kirkens historiker fra 1856 til 1883 og Kirkens historiker fra 1883 til 1889, en periode som strakte seg over det meste av hans tid i De tolv apostlers quorum. Selv om denne ansvarsoppgaven krevde mye av hans tid, betraktet han den som et privilegium og trodde at «Kirkens historie vil bestå i tid og evighet».²⁹ Hans virke som historiker var en fortsettelse av et arbeid han hadde holdt på med siden 1835, da han begynte å skrive dagbok – en personlig opptegnelse over hans liv og Kirkens historie (se s. 125-127).

I sin vedvarende innsats for å styrke Kirken, gjøre tjeneste i samfunnet og forsørge familien fulgte Wilford Woodruff prinsipper han hadde lært av sin hardtarbeidende far. Eldste Franklin D. Richards i De tolv apostlers quorum sa at eldste Woodruff var «kjent for sin aktivitet, flid og fysiske utholdenhet. Selv om han ikke var noen stor mann, var han i stand til å utføre arbeid som ville ha fått menn med ordinær fysisk styrke til å segne om av utmattelse.»³⁰

Eldste Woodruffs dagbok er full av beretninger om lange dager med hardt arbeid. Han fortalte en gang om da han i en alder av 67 år klatret opp en stige på nesten 4 meter sammen med sin sønn Asahel for å høste et ferskentre. Asahel begynte å miste balansen. Eldste Woodruff prøvde å redde Asahel, men falt selv. Han skrev: «Jeg falt omkring tre meter ned og ble liggende under stigen på bakken. Høyre skulder og hofte ble forslått, og jeg skadet meg alvorlig. Asahel ble ikke mye skadet. Det verket og var vondt i kroppen hele kvelden.»³¹ Neste dag skrev han: «Det verket og gjorde vondt i dag, men jeg dro likevel ut på jordet og kom tilbake i kveld.»³² Matthias Cowley bemerket om denne hendelsen: «Man kan naturligvis undres hva en mann i hans alder gjorde oppe i et tre. For det første – for eldste Woodruff var det aldri spørsmål om alder når han så noe han mente burde gjøres, så sant det var mulig for ham å gjøre det. Han var overalt… Han var forberedt på en hvilken som helst eventualitet når som helst. Hvis han så en gren som skulle sages av øverst i et epletre, hadde han ikke før tenkt tanken før han var i toppen av treet. Det var alltid vanskelig for ham å be andre gjøre noe han kunne gjøre selv.»³³

Hver gang de hellige oppholdt seg i en lengre periode på et sentralt sted, bygget de et tempel. De fulgte dette mønster i Kirtland, i Nauvoo og til slutt i Salt Lake City. Når de gjorde dette, fulgte de en åpenbaring Herren ga gjennom profeten Joseph Smith – en åpenbaring som eldste Woodruff skrev ned i sin dagbok:

«Hva var hensikten med å samle jødene eller Guds folk i en hvilken som helst tidsalder? Hovedhensikten var å bygge et hus for Herren hvor han kunne åpenbare for sitt folk ordinansene i sitt hus og herlighetene i sitt rike og undervise folket om frelsens vei. For det er visse ordinanser og prinsipper som når de blir undervist og praktisert, må utføres på et sted eller i et hus som er bygget for dette formål. Dette var Guds hensikt før verden ble til, og det var i denne hensikt Gud ville samle jødene ofte, men de ville ikke. Det er av samme grunn at Gud samler sitt folk i de siste dager, for å bygge et hus for Herren, som kan berede dem for ordinanser og begavelser, for tvetting og salving osv.»³⁴

Eldste Woodruff formante ofte sine medhellige å ta del i velsignelsene som var tilgjengelige i templet. Han sa: «Jeg betrakter oppføring av templer som en av de viktige ting Herren krever av de siste-dagers-hellige i tidenes fyldes evangelieutdeling, så vi kan gå inn i disse templene og ikke bare forløse de levende, men også forløse våre avdøde.»³⁵ Med karakteristisk flid var han et forbilde når det gjaldt tempelarbeid, og han forvisset seg om at arbeidet ble utført for tusenvis av hans forfedre.

I likhet med mange andre profeter på hans tid profeterte eldste Woodruff at tiden ville komme da det skulle være templer over hele verden.³⁶ Han frydet seg over å kunne se at denne profetien begynte å gå i oppfyllelse idet fire templer ble bygget og innviet i Utah territorium i løpet av de første 46 år etter at de hellige hadde kommet til Saltsjødalen – i byene St. George, Logan, Manti og Salt Lake City.

President Woodruff holdt innvielsesbønnene for templene i Manti og Salt Lake City. I et budskap til alle Kirkens medlemmer vitnet han og hans rådgivere i Det første presidentskap om velsignelser som gis dem som er tilstede ved tempelinnvielser i en ånd av oppriktig tilbedelse: «Den hellige ånds milde hvisken vil bli gitt dem, og himmelens skatter, samfunn med engler, vil bli gitt fra tid til annen, for [Herrens] løfte har gått ut og kan ikke holdes tilbake!»³⁷ Han skrev om en slik opplevelse, som han hadde ved innvielsen av Logan tempel:

«Mens jeg var tilstede ved innvielsen av dette templet, kom jeg til å tenke på de mange timer jeg hadde tilbragt i bønn som ung mann og bedt Gud la meg leve på jorden lenge nok til å se Kristi Kirke bli etablert og et folk oppreist som ville motta det fordums evangelium og kjempe for den tro som en gang ble gitt de hellige. Herren lovet meg at jeg skulle oppleve å finne Guds folk og få et navn og et sted … i hans hus, et navn som var bedre enn sønner og døtre, et navn som ikke skulle slettes ut. Og i dag fryder jeg meg over å ha et navn med hans folk og hjelpe til ved innvielsen av et nytt tempel til hans helligste navn. Lovet være Gud og Lammet for evig.»³⁸

Da president John Taylor døde 25. juli 1887, ble De tolv apostlers quorum Kirkens øverste myndighet, med president Woodruff som presiderende embedsmann. President Woodruff følte byrden av å skulle lede hele Kirken og skrev følgende tanker i dagboken: «Dette setter meg i en svært spesiell situasjon, en stilling jeg aldri har traktet etter hele mitt liv. Men ifølge Guds forutseenhet er den lagt på meg, og jeg ber Gud min himmelske Fader gi meg den guddommelig hjelp jeg trenger i mitt ansvar. Det er en stor og ansvarsfull stilling for enhver mann og en stilling som krever stor visdom. Jeg hadde aldri ventet å overleve president Taylor… Men det har skjedd… Jeg kan bare si: Forunderlige er dine veier, o Herre Gud Den allmektige, for du har i sannhet utvalgt det som er svakt i verden til å utføre ditt verk på jorden. Må din tjener Wilford bli beredt til det som måtte vente ham på jorden, og ha kraft til å utføre alt som Gud i himmelen krever av hans hånd. Jeg ber min himmelske Fader om denne velsignelse i Jesu Kristi, den levende Guds Sønns navn.»³⁹ President Woodruff ble oppholdt som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige 7. april 1889. Han var Kirkens fjerde president i denne evangelieutdeling.

Den 1. mars 1897 fylte siste-dagers-hellige Salt Lake tabernakel for å feire president Wilford Woodruffs 90-årsdag. Der hørte de en ny salme: «Vi ber til Gud for deg». Evan Stephens hadde tilpasset en eksisterende salmes melodi og skrevet ny tekst for å hylle Kirkens kjære profet:

Atten måneder senere, 2. september 1898, gikk president Wilford Woodruff bort og sluttet seg til sist til sine medhellige som hadde gått bort før ham. I begravelsen, som ble holdt i Salt Lake tabernakel, rådet en «fredens ånd … over hele arrangementet og fylte forsamlingen, og den virket lindrende og trøstende for alle.» Innvendig var tabernaklet «kunstferdig drapert i hvitt» med «overdådige og storslåtte» blomsterarrangementer og hvete- og havrenek. «På hver side av orglet var det 1847-figurer og store knipper av sagebrush og solsikker [og] furutopper» til minne om pionerenes ankomst til Saltsjødalen i juli 1847. Over et stort portrett av president Woodruff var utsagnet «Han taler ennå etter sin død» illuminert som hyllest til en Guds profet hvis læresetninger og eksempel ville fortsette å inspirere de siste-dagers-hellige i deres innsats for å bygge opp Guds rike.⁵²