Gjør det fullt og helt

I lys av deres enorme muligheter til å gjøre godt som dere i Kirkens yngre generasjon har, hva er jeg opptatt av når det gjelder deres fremtid? Hvilke råd kan jeg gi dere? For det første vil dere alle være under stort press til å handle karakterløst – til å bruke en maske – og til å bli en som ikke egentlig gjenspeiler den dere er eller ønsker å være.

Tidlig i Kirkens historie var profeten Joseph, Emma og deres 11 måneder gamle tvillinger, Joseph og Julia, på John og Alice Johnsons gård i Hiram, Ohio. Begge barna var syke med meslinger. Joseph og hans lille sønn sov på en uttrekksseng i nærheten av utgangsdøren.

Midt på natten sparket en gruppe menn med svartmalte ansikter inn døren og slepte profeten med seg ut, hvor de slo ham og smurte ham og Sidney Rigdon inn med tjære.

Det mest tragiske ved denne mobbingen var at lille Joseph ble utsatt for natteluften og pådro seg en alvorlig forkjølelse da hans far ble dratt ut. Det førte til at han døde noen dager senere.²

De som deltok i profetens og hans bror Hyrums martyrdød, malte også ansiktet for å skjule sin egentlige identitet.³

I vår tid, nå som det er lettere enn noensinne å være anonym, gjelder viktige prinsipper for å ikke bruke masker og for å være “tro mot den pakt våre martyrer verget”.⁴

Et av deres beste sikringstiltak mot å gjøre dårlige valg er å ikke ta på dere noen maske for å være anonym. Hvis dere noensinne ønsker å gjøre det, skal dere vite at det er et alvorlig faresignal og et av djevelens redskaper for å få dere til å gjøre noe dere ikke burde gjøre.

Det er i dag vanlig å skjule sin identitet når man skriver hatefulle, krasse og trangsynte anonyme innlegg på Internett. Noen kaller det ordkrig.

Apostelen Paulus skrev:

“Far ikke vill! Slett selskap forderver gode seder.

Våkn opp for alvor og synd ikke! For noen har ikke kjennskap til Gud” (1 Korinterbrev 15:33-34).

Det er klart at ondskapsfull kommunikasjon ikke bare dreier seg om dårlige manerer. Hvis siste-dagers-hellige praktiserer dette, kan de ha negativ innvirkning på folk som ikke har kunnskap om Gud eller vitnesbyrd om Frelseren.

Enhver bruk av Internett til å trakassere, ødelegge et rykte eller sette noen i et dårlig lys, er forkastelig. Vi ser i samfunnet at når noen bruker anonymitetens maske, har de lettere for å bedrive adferd som dette, som er så nedbrytende for en sivilisert debatt. Den krenker også de grunnprinsipper som Frelseren forkynte.

Frelseren forklarte at han ikke hadde kommet for å fordømme verden, men for å frelse verden. Deretter beskrev han hva fordømmelse betyr:

“Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde.

For hver den som gjør det onde, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset.

Men den som gjør sannheten, kommer til lyset for at hans gjerninger kan bli åpenbaret, for de er gjort i Gud” (Johannes 3:19-21; se også vers 17-18).

De rettferdige behøver ikke bruke maske for å skjule sin identitet.

Dere handler i samsvar med deres tro ved å bruke deres tid på det som vil bygge opp og utvikle deres karakter og hjelpe dere å bli mer Kristus-lignende. Jeg håper ingen av dere ser på livet hovedsakelig som lek og moro, men snarere som en tid “til å forberede seg til å møte Gud” (Alma 34:32).

Et stort eksempel på å gjøre din del og bruke tiden riktig finner vi i livet til eldste L. Tom Perry i De tolv apostlers quorum, da han som marinesoldat deltok i USAs okkupasjonstropper i slutten av 2. verdenskrig. Eldste Perry delte denne beretningen da han skrev ned sitt spesielle vitnesbyrd om Frelseren.“

Jeg var med i den første bølgen av marineinfanterister som gikk i land i Japan etter at fredsavtalen var undertegnet etter 2. verdenskrig. Da vi kom inn i den hardt rammede byen Nagasaki, var det en av mitt livs tristeste opplevelser. En stor del av byen var fullstendig ødelagt. Noen av de døde var ikke begravet. Som okkupasjonsmakt etablerte vi et hovedkvarter og begynte å arbeide.

Situasjonen var svært dyster, og noen av oss ønsket å gi mer. Vi gikk til feltpresten og ba om tillatelse til å hjelpe med gjenoppbyggingen av de kristne kirkene. På grunn av statlige restriksjoner under krigen hadde kirkene nærmest sluttet å fungere. De få bygningene var alvorlig skadet. En gruppe av oss meldte oss frivillig til å reparere og pusse opp disse kapellene på fritiden slik at de kunne bli tilgjengelige til å holde kristne møter igjen.

“… Vi fant prestene som ikke hadde vært i stand til å fungere under krigen, og oppfordret dem til å vende tilbake til talerstolene. Vi hadde en fantastisk opplevelse med disse menneskene idet de igjen fikk oppleve friheten til å praktisere sin kristne tro.

“Det hendte noe da vi skulle forlate Nagasaki og dra hjem, som jeg alltid vil huske. Da vi gikk ombord i toget som gikk til skipene som skulle bringe oss hjem, ble vi ertet av de andre marineinfanteristene. De hadde kjærestene sine med seg og tok farvel med dem. De lo av oss og sa at vi hadde gått glipp av alt det morsomme i Japan. Vi hadde bare kastet bort tiden med å arbeide og pusse murer.

Akkurat da de ertet oss som verst, så vi over et lite høydedrag nær togstasjonen mer enn 200 av disse flotte japanske kristne fra kirkene vi hadde reparert, komme gående mens de sang ‘Fremad, Kristi stridsmenn’. De kom ned og overøste oss med gaver. Så stilte de seg på linje langs jernbanelinjen. Og idet toget begynte å kjøre, strakte vi oss ut og berørte fingertuppene deres. Vi klarte ikke å si noe, følelsene var for sterke. Men vi var takknemlige for at vi kunne yte et lite bidrag til å gjenopprette kristendommen i et land etter krigen.”⁵

Vær så snill å overveie og ta initiativ med hensyn til hvordan dere bruker deres tid. Som dere ser av eldste Perrys eksempel, snakker jeg ikke om å ha vår religion på utsiden eller være overfladisk trofaste. Det kan bli pinlig både for dere og for Kirken. Jeg snakker om at dere blir det dere skulle være.

Mitt tredje råd gjelder noen av målene dere skulle overveie. Omtrent på samme tid som eldste Perry var i Japan i marinen, tjenestegjorde president Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, i Japan i luftvåpenet ved slutten av 2. verdenskrig.

I 2004 ledsaget jeg president Packer og andre til Japan. Han fikk anledning til å besøke steder hvor han hadde vært og reflektere over noen av sine erfaringer og beslutninger den gangen. Med hans tillatelse vil jeg dele med dere noen av hans tanker og følelser.

President Packer beskrev opplevelser som fant sted på en øy utenfor kysten av Okinawa. Han ser på den som sitt fjell i ødemarken. Hans personlige forberedelse og møter med andre medlemmer hadde styrket hans tro på evangeliets læresetninger. Det han ennå manglet var bekreftelsen – sikker kunnskap om det han allerede følte at var sant.

President Packers biograf forteller hva som så hendte: “Istedenfor den bekreftende fred han søkte, kom han ansikt til ansikt med det helvete som krig mot uskyldige var. Han ønsket å være alene og få tid til å tenke, så en dag gikk han opp på en høyde med utsikt over havet. Der fant han de utbrente restene av et gårdshus, med den forsømte søtpotet-åkeren i nærheten. Og midt blant de døende plantene så han likene av en drept mor og hennes to barn. Synet fylte ham med dyp sorg blandet med kjærlighet til sin egen familie og alle familier.”⁶

Han gikk senere inn i en provisorisk bunkers, der han mediterte, grunnet og ba. President Packer tenkte tilbake på denne hendelsen og beskrev det jeg vil kalle en bekreftende åndelig opplevelse. Han følte inspirasjon angående hva han skulle gjøre med sitt liv. Han hadde selvfølgelig ingen anelse om at han ville bli kalt til det høye og hellige kall han nå har. Han så for seg at han ville bli lærer, med vekt på Frelserens læresetninger. Han bestemte seg for at han ville leve rettskaffent.

Det kom til ham på en ganske intens måte at han måtte finne seg en rettskaffen hustru og at de sammen ville oppdra mange barn. Denne unge soldaten skjønte at hans karrierevalg ville gi en beskjeden inntekt, og at hans kjære ledsager måtte ha noen av de samme prioriteringene og være villig til å klare seg uten en del materielle ting. Søster Donna Packer var, og er, den fullkomne ledsager for president Packer. De hadde aldri nok penger til overs, men de følte seg ikke fattige på noe vis. De oppdro 10 barn, og de ofret. De har nå 60 barnebarn og mer enn 80 oldebarn.

Jeg deler denne sanne beretningen med dere fordi våre mål altfor ofte er basert på det verden verdsetter. De grunnleggende elementene er egentlig ganske enkle for medlemmer som har mottatt de frelsende ordinanser. Vær rettskaffen. Bygg opp en familie. Finn en passende måte å forsørge dem på. Utfør den tjeneste du blir kalt til. Forbered deg til å møte Gud.

Frelseren sa at “ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod” (Lukas 12:15).

I tillegg til personlige egenskaper og beslutninger – hvis dere skal bli den generasjon dere trenger å være, må dere bygge opp deres land og deres lokalsamfunn. Deres generasjon trenger å beskytte rettferdighet og religiøs frihet. Den jødisk-kristne tradisjon som vi har arvet, er ikke bare verdifull, men også helt nødvendig for vår himmelske Faders plan. Vi må bevare den for fremtidige generasjoner. Vi må stå sammen med gode mennesker, også fra andre trossamfunn – særlig dem som føler seg ansvarlige overfor Gud for sin adferd. Dette er mennesker som vil forstå rådet: “Hva du enn er, vær det fullt og helt.” Vellykket utbredelse av jødisk-kristne verdinormer og religionsfrihet vil markere deres generasjon som den store generasjonen den trenger å være.

Med de utfordringer som finnes i verden i dag, er Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum spesielt opptatt av at dere på en god måte deltar i den politiske prosessen i det land dere bor i. Kirken er nøytral i politiske saker og støtter ikke kandidater eller partier. Vi forventer imidlertid at våre medlemmer engasjerer seg fullt ut og støtter de kandidater og partier de selv velger, basert på prinsipper som vil beskytte en god styringsform. Vår lære er klar. De som er gode, “ærlige… og vise… skulle dere gjøre alt for å støtte” (L&p 98:10).

Vi har stor tiltro til dere. Kirkens ledere tror virkelig at dere kan bygge opp riket som ingen tidligere generasjon har gjort. Dere har ikke bare vår kjærlighet og vår tillit, men også våre bønner og velsignelser. Vi vet at deres generasjon må lykkes dersom Kirken skal fortsette å bli bygget opp og riket skal fortsette å vokse. Vi ber om at dere må gjøre deres del og unngå å bruke masker, handle i samsvar med deres sanne identitet, sette dere passende mål og bygge opp deres land og lokalsamfunn.