Bare smil og si nei
Artikkelforfatteren bor i Metro Manila, Filippinene.
Jeg hadde avslått tilbud om drinker, men nå tilbød firmaets direktør meg et glass vin.
Illustrasjon: Sudi McCollan
En sommer deltok jeg som turnuskandidat på en øy i Bicol, Filippinene. Å se havet var fantastisk, og jeg gledet meg til hver morgen.
Men jeg gruet meg til kveldene. Da pleide folk i leiren å begynne å drikke og feste. Jeg ble ofte invitert til slike fester, og de andre turnuskandidatene og jeg måtte delta, for det ville være respektløst å la det være.
Den første festen var velkomstfest for de nye kandidatene. Jeg var redd for å gå, for jeg var temmelig sikker på at de ville tilby oss drinker, og jeg var ikke sikker på hvordan jeg skulle avslå. Jeg ringte en venn i min menighet hjemme, og han ga meg noen gode råd som ga meg større selvtillit.
Da festen begynte, tilbød de oss drinker, men heldigvis tvang de oss ikke til å drikke. Fordi mine medkandidater aksepterte mitt standpunkt om å ikke drikke, var det nå lett for meg å avslå de neste drinkene – inntil en kveld senere. Under en av festene kom firmaets direktør. Han hadde en flaske lambanog i hånden (en lokal vin laget av kokosnøtter). Like etter ankomsten så jeg at han skjenket opp noe vin. Så sa han: “Du må lære å drikke” og ga glasset til en av kandidatene. Hun drakk det raskt.
Hjertet mitt begynte å banke kraftig. Det ville snart bli min tur. Jeg hvisket stille til meg selv: “Jeg vil ikke drikke det. Jeg vil ikke drikke det.” Da så jeg direktøren rekke vinglasset til meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Mine medkandidater så på meg og ventet for å se hva jeg ville gjøre. Jeg smilte til direktøren og sa forsiktig: “Beklager, sir, men jeg drikker ikke.”
Jeg visste han ble skuffet. Han spurte hvorfor jeg ikke drakk. Jeg sa: “Jeg er mormon.”
Han sa: “Jeg har ikke hørt om den religionen. Det høres ut som en slags mat.” Alle lo.
Jeg smilte også, ikke på grunn av vitsen hans, men fordi jeg visste at jeg hadde gjort det rette.
Siden var det aldri noen som tilbød meg en drink. Men ertingen tok ikke slutt, ikke engang fra mine egne venner. Én sa til og med at jeg løy, og at det var utenkelig at Kirkens medlemmer ikke drakk. I denne tiden følte jeg det press som Kirkens medlemmer blir utsatt for.
Jeg lærte mye i løpet av mitt opphold på den øya, ikke bare akademisk, men åndelig. Jeg lærte at latterliggjøring kanskje aldri vil opphøre, men Herrens ånd vil alltid lede deg til å gjøre det rette.