Helt ny diakon

Benji sto foran speilet og rettet på slipset. Den hvite skjorten og mørkeblå buksen satt perfekt. Håret var kjemmet. Han så absolutt ut som han var klar til å bli ordinert til diakon. Hvorfor var han da så nervøs?

Benji grep Skriftene og gikk ut av rommet. Han prøvde å ikke tenke på hvor annerledes det ville være i kirken i dag. Og så var det den nye prestedømsoppgaven som bekymret ham hver gang han tenkte på den: å dele ut nadverden. Hva om han gjorde noe feil den første gangen neste søndag? Han prøvde å glemme dette også da han gikk ut av huset.

Nadverdsmøtet var slik det alltid pleide være. Men etterpå gikk Benji sammen med familien sin til biskop Salazars kontor. Dette var absolutt annerledes. Vanligvis ville han ha vært tilstede under Primærs åpningsposter akkurat nå.

Benji satte seg da far, biskopen, Unge menns president og rådgiverne i biskopsrådet la sine hender på hodet hans. Far ga ham Det aronske prestedømme. Under velsignelsen forsvant sommerfuglene i Benjis mage. Han følte seg rolig og glad.

Benji reiste seg og tok alle i hånden. Deretter ga han sin mor og lillebroren, Jay, og lillesøsteren, Mirasol, en klem.

Etterpå gikk han til Søndagsskolen. Selv om de nye klassene ikke var de samme som i Primær, føltes det kjent. Leksjonen var om bønn. Han hadde hatt mange leksjoner om bønn i Primær. Benji pustet lettet ut. Kanskje det ikke ville være så vanskelig å være diakon.

“Det vil være kjempefint,” sa Jay til Benji etterpå. “Jeg vil velsigne nadverden, og du deler den ut.”

Alle sommerfuglene kom tilbake. “Ja, kjempefint,” sa han rolig. Å dele ut nadverden var det Benji var mest nervøs for!

Senere på kvelden fant Benji far som satt på sofaen og leste. “Hva om jeg går forbi noen og de ikke får nadverden?” spurte han. ”Hva om jeg snubler?” Han kunne se det tydelig for seg brettet som ramlet ned på gulvet og vannbegrene som spredte seg til alle kanter.

Far klemte Benjis skulder. “Jeg minnes første gang jeg delte ut nadverden. Jeg var sannsynligvis mer nervøs enn du er akkurat nå.”

Benji blunket overrasket. “Du? Du er ikke redd for noe!”

Far lo. “Jeg har vært redd mange ganger. Vet du hva som hjalp meg å slutte å være nervøs?”

Benji tenkte seg om et øyeblikk. “Bønn?”

Far smilte. “Det er riktig. Bønn. Og min far ga meg en velsignelse. Har du lyst til at jeg skal gi deg en?”

Benji nikket raskt. “Ja! Det vil jeg svært gjerne.”

Familien samlet seg i dagligstuen. Far la hendene sine på Benjis hode. Mens far snakket, fikk Benji tårer i øynene. “Husk,” sa far i velsignelsen, “du har mottatt prestedømmet gjennom en hellig ordinans. Vår himmelske Fader ga oss prestedømmet så vi kan tjene andre. Hvis du gjør dette av et oppriktig hjerte, vil du bli velsignet i dette og i alt annet.”

Hele uken ba Benji om hjelp. Da søndagen kom, sluttet han seg til diakonene helt fremme i møtesalen. Han lyttet oppmerksomt da Jay velsignet brødet.

Plutselig ble han nervøs igjen. Kunne han virkelig gjøre dette? Det var så viktig! Så husket han løftene i farens velsignelse. Hans bekymringer forsvant da han følte Ånden.

Han tok brettet og gikk trygt til sine tildelte rader. Forsiktig rakte han brettet til en kvinne på første rad.

Hun smilte til ham. Benji smilte tilbake og visste at han tjente Herren.