Hva bragte deg til Rexburg?

Etter at min mann og jeg i mange tiår hadde bodd på et sted der Kirkens medlemmer er en minoritet, flyttet vi til et nabolag i Rexburg i Idaho, USA, der det bare bodde to familier som ikke var medlemmer. Vi var så heldige å bo ved siden av én av dem.

Familiefaren klippet plenen da vi for første gang kom kjørende inn i oppkjørselen vår. Min mann og jeg gikk over plenen vår for å hilse på ham. Da jeg strakte frem hånden, spurte jeg: “Hva bragte din familie til Rexburg?”

Han svarte: “Jobben min – og vi søkte spesielt etter en by som trengte å bli presentert for Kristus.”

Jeg følte det som en bøtte kaldt vann var blitt helt over ansiktet mitt, men jeg smilte. I det øyeblikket bestemte jeg meg for at uansett hva vår nye nabo sa eller gjorde, skulle vi bli de beste naboer familien noen gang hadde hatt. I all vår omgang med dem ville vi prøve å reagere på en vennlig, kjærlig og fornuftig måte, slik Frelseren ville gjøre.

I de neste åtte årene hadde våre familier mange felles aktiviteter. Moren ble invitert til aktiviteter i Hjelpeforeningen, og hun deltok. Hun inviterte meg og mange av våre siste-dagers-hellige naboer til en utflukt for kristne kvinner i regi av hennes kirke. Min mann og jeg ble invitert til deres barns danse- og pianoopptredener. Deres familie ble inkludert i nabolagets selskaper, både utendørs og innendørs. Og vi ble oppringt av deres eldste barn når de trengte å bli kjørt hjem fra arbeidet og ikke fikk tak i foreldrene.

Foreldrene var bekymret for at barna skulle begynne å like siste-dagers-hellige for godt, så de lot ikke sønnene bli med i vår menighets speiderprogram. Men vårt hjem ble betraktet som et trygt sted, hvor de lot sine barn leke når våre barnebarn kom på besøk.

Hver gang naboene prøvde å hjelpe oss å se “feilene i vår tro”, minnet vi dem på at vi hadde den største respekt for deres tro og den måten de levde og oppdro sine barn på. Så tilføyde vi at vi forventet den samme respekt for vår tro, som også dreide seg om Frelserens læresetninger.

Da moren prøvde å gjøre våre forskjeller til en dyp kløft som ikke lot seg krysse, ved å hevde at de siste-dagers-hellige tror på en “annerledes Jesus”, minnet jeg henne om at vi begge tror han er Guds guddommelige og elskede Sønn. Til slutt nøt hun og jeg godt av et varmt og kjærlig vennskap.

Familien flyttet uten å slutte seg til Kirken. Men hvis de kan si: “Vi bodde blant mormoner. De er gode og respektfulle mennesker med oppriktig hjerte,” føler vi at vi har lykkes med å være gode naboer og hjelpe dem å bli mer åpne og ærlige i sin vurdering av siste-dagers-hellige.