Hjelp Violet

Emma tok et hardere grep om sekken sin da hun gikk inn i det nye klasserommet. Det var første dag på skolen. Hun hadde på seg sin fineste kjole, og mor hadde pakket noe spesielt godt med lunsjen – kjeks med dyremotiver.

“Det blir en flott dag i dag,” tenkte Emma. “Så lenge – ”

Emma stanset og stirret utover klasserommet. Der var hun. Violet.

I fjor hadde Violet lagt beslag på klatrestativene i alle friminuttene. Hun hadde brukt økenavn på Emma. Hun hadde til og med stjålet Emmas beste venn!

Violet så Emma og rakte tunge. Emma stirret tilbake og tok et enda bedre tak i sekken sin. Violet hadde vært uvennlig hele fjoråret, og det så ikke ut til at dette året ville bli annerledes.

“Velkommen til et nytt år, alle sammen!” sa frøken Caldwell der hun sto foran i rommet. “La oss tildele plasser.”

Pultene ble stilt sammen to og to tvers over klasserommet. Frøken Caldwell pekte med fingeren sin nedover listen. Så pekte hun på to pulter bakerst. Emma! Du setter deg der bak.”

Emma satte seg på en av de bakerste pultene. Hun håpet Liselle fikk sitte ved siden av henne. Eller Jaime. Eller – “

Violet.”

Emma rykket til. Hadde hun hørt riktig?

Ja. Frøken Caldwell pekte fremdeles på pulten ved siden av hennes. “Du skal være Emmas nabo, Violet,” sa hun.

Violet trasket mot Emma med en grimase. Emma la hodet på pulten og stirret i veggen. Det kom til å bli et langt år.

I mattetimen skrev frøken noen regnestykker på tavlen som klassen skulle løse. “Dere kan arbeide hver for dere eller sammen med naboen,” sa hun.

Emma bøyde seg raskt over arket sitt og lot som hun var opptatt. Regnestykkene var ganske enkle. Hun prøvde bare å unngå Violet. Hun hadde ikke sett på henne hele formiddagen.

Noe rørte ved skulderen hennes. Det føltes som en blyant. Emma lot som hun ikke merket det.

Et dytt til. Violet dyttet litt til henne! Emma var sta og fortsatte å arbeide.

Da Violet dyttet til henne tredje gang, var det hardt nok til å gjøre vondt. Emma følte at hun kokte innvendig. Skulle hele året bli som dette? Hun lurte på om hun skulle rekke opp hånden og fortelle det til frøken Caldwell. Eller kanskje hun bare skulle sende Violet et sint blikk til.

Da hørte Emma en som snufset. Var det noen som gråt? Blyanten dyttet bort i henne igjen. Hun så til siden og så at Violet stirret på henne. Hun holdt blyanten i hånden og hadde tårer i øynene. Arket hennes var fullt av merker etter viskelæret.

Violet rullet blyanten i hendene. “Kan du hjelpe meg?” spurte hun lavt.

Emma så sjokkert på henne et øyeblikk. Violet ønsket at hun skulle hjelpe? Etter at hun alltid hadde vært slem? Emma tok fatt på sitt eget ark igjen. Violet kunne arbeide alene. Hun fortjente ikke Emmas hjelp, selv om hun var …

… hennes neste?

Emma rettet stille blikket fremover. Hun kunne høre at Violet gråt stille ved siden av henne. Skriftene sa alltid at man skulle elske sin neste – men Violet var annerledes! Emma satt bare ved siden av henne i klassen!

Emma fortsatte med sitt eget arbeid. Plutselig stanset hun. Kanskje Violet ikke var annerledes. Kanskje Skriftene mente alle når det står at man skal elske sin neste. Også de slemme. Selv om det var vanskelig.

Emma sukket, og langsomt la hun fra seg blyanten. Hun vendte seg til Violet og prøvde så godt hun kunne å smile. “Kan jeg hjelpe deg?” spurte hun.

Violet nikket og tørket bort tårene med hånden.

Emma bøyde seg over Violets ark og begynte å hjelpe henne med det første stykket. Hun følte seg allerede varm innvendig. Hun lurte på om Violet likte kjeks.