Jeg banner …

Uttrykket i min mors ansikt gjorde meg sønderknust. Sjokk. Forferdelse. Skuffelse. Alt fylte hennes øyne det ene etter det andre og smeltet så sammen til én følelse – svik.

Til tross for at hun gjennom alle mine 15 år hadde lært meg å hedre vår himmelske Fader i ord og gjerning, sto jeg der og hadde gjort meg skyldig i å la et spesielt frastøtende ord slippe over mine lepper.

Jeg hadde ikke ment å banne. Før det året hadde jeg aldri brukt grovt språk. Men den sommeren hadde jeg arbeidet for Utahs fisk- og viltavdeling og hadde tatt etter denne vanen fra andre gutter som arbeidet sammen med meg.

Hovedjobben vår var å fjerne borre-planter fra veikantene til hovedveiene. Vi fant fort ut at Arctium minus er en spesielt grusom ugressplante. Den vokser i mengder nesten overalt, og den jager bort de fleste andre planter. Borrene fester seg til alt som kommer i berøring med den.

Med hakker i hånden kjempet vi mot denne nemesis hele sommeren til ren utmattelse – og grovt språk. Til å begynne med syntes jeg mine medarbeideres språk var støtende. Så tolererte jeg det. Til slutt tok jeg det i bruk. På slutten av sommeren var banneord festet til mine ord like sikkert som borrer til hundehår.

Men min mors reaksjon på min forsnakkelse, overbeviste meg om at jeg måtte forandre meg.

Det var ikke lett. Banning er ikke bare valg av ord. Det er også et tankemønster. Samtalene vi deltar i, ordene vi leser og bildene vi ser, former våre tanker. Jeg lærte fort at jeg måtte forandre det jeg lot komme inn i mitt sinn, hvis jeg ønsket å forandre ordene jeg brukte.

Heldigvis tok jeg aktivt del i kirken og i Seminar. Banning hadde jaget bort høyere tanker, men å være i omgivelser der jeg ble utsatt for slike høyere tanker, lot dem slå rot igjen. Jeg konsentrerte meg om å lese i Skriftene hver dag og be. Jeg holdt meg unna filmer og fjernsynsprogrammer som ville gi meg mørke tanker igjen.

Gradvis forbedret språket mitt seg. Ved årets utgang hadde jeg kvittet meg med vanen med å banne.

Etter denne erfaringen har jeg lært mye om ordets makt. Ord kan skape eller rive ned. De kan såre, eller de kan helbrede. De kan slå folk ned, eller de kan være opphav til håp og kjærlighet.

Jeg synes det er interessant at Frelseren selv, Skaperen av himmel og jord, omtales som Ordet (se Johannes 1:1-4; L&p 93:6-11).

Jeg har lært at å sverge har en positiv betydning så vel som negativ. Vi sverger på at vi vil fortelle sannheten i rettssalen. Når vi blir døpt, lover vi høytidelig, eller sverger, at vi vil holde Guds bud. På lignende måte avlegger vi hellige løfter om å holde våre tempelpakter for å motta vår himmelske Faders største velsignelser.

Til slutt: Vi blir mer like Ordet når våre ord hedrer ham og reflekterer hans herlighet.