Vårt ansvar for å redde

For en tid siden mottok jeg et brev skrevet av en mann som hadde holdt seg borte fra Kirken. Det er typisk for altfor mange av våre medlemmer. Etter å ha beskrevet hvordan han hadde blitt inaktiv, skrev han:

“Jeg hadde så mye, og har nå så lite. Jeg er ulykkelig og føler det som jeg svikter i alt. Evangeliet har aldri forlatt mitt hjerte, selv om det har forlatt mitt liv. Jeg ber om deres bønner.

Vær så snill, ikke glem dem av oss som er her ute – de tapte siste-dagers-hellige. Jeg vet hvor Kirken er, men av og til tror jeg at jeg trenger en annen til å vise meg veien, oppmuntre meg, ta frykten bort fra meg og bære vitnesbyrd for meg.”

Mens jeg leste dette brevet, gikk jeg i tankene tilbake til et besøk i et av verdens store kunstgallerier – det berømte Victoria and Albert Museum i London. Der hang, i en eksklusiv ramme, et mesterverk som ble malt i 1831 av Joseph Mallord William Turner. Maleriet viser tunge, svarte skyer og et urolig havs raseri som varsler fare og død. Lyset fra et grunnstøtt fartøy skinner svakt langt borte. I forgrunnen kastes en stor livbåt høyt opp av innkommende bølger av frådende vann. Mennene ligger hardt på årene mens livbåten stamper i stormen. På stranden står en hustru og to barn, våte av regnet og pisket av vinden. De stirrer engstelig utover havet. I mitt sinn forkortet jeg navnet på maleriet. For meg ble det Til unnsetning.¹

Midt i livets uvær lurer farene. Menn og kvinner, gutter og piker går på grunn og står overfor ødeleggelse. Hvem vil lede livbåtene, legge bak seg hjemmets og familiens hygge, og dra ut for å redde dem?

Vår oppgave er ikke uoverstigelig. Vi går Herrens ærend, og derfor er vi berettiget til hans hjelp.

Under Mesterens tjenestegjerning kalte han fiskere i Galilea til å forlate sine garn og følge ham, idet han sa: “Jeg [vil] gjøre dere til menneskefiskere.”² Måtte vi, kvinner og menn, slutte oss til menneskefiskerne og yte all den hjelp vi kan.

Det er vår plikt å strekke oss ut og redde dem som har forlatt den trygghet som aktivitet gir, så de kan bli ført tilbake til Herrens bord for å nyte av hans ord og hans Ånds veiledning og “ikke lenger [være] fremmede og utlendinger, men … de helliges medborgere og Guds husfolk”.³

Jeg har funnet ut at det i stor grad er to grunnleggende årsaker til at noen vender tilbake, og til deres endrede holdninger, vaner og handlinger. For det første, noen vender tilbake fordi en har vist dem deres evige muligheter og har hjulpet dem å bestemme seg for å oppnå dem. De mindre aktive er ikke lenger tilfreds med middelmådighet når de først har innsett at noe langt bedre er innen rekkevidde.

For det annet, andre vender tilbake fordi “de helliges medborgere” har fulgt Frelserens formaning, har elsket sin neste som seg selv⁴ og har hjulpet andre med å få sine drømmer oppfylt og sine ambisjoner realisert.

Katalysatoren i denne prosessen har vært – og vil fortsette å være – prinsippet kjærlighet.

I en meget virkelig forstand er de som har strandet i den opprørte sjøen i Turners maleri, lik mange av våre mindre aktive medlemmer som venter på å bli reddet av dem som fører livbåtene. Deres hjerte lengter etter hjelp. Mødre og fedre ber for sine sønner og døtre. Hustruer ber himmelen om at deres menn må bli nådd. Noen ganger ber barn for sine foreldre.

Det er min bønn at vi må ha et ønske om å redde de mindre aktive, og bringe dem tilbake til Jesu Kristi evangeliums glede, slik at de, sammen med oss, kan få del i alt som fullt fellesskap har å tilby.

Måtte vi anstrenge oss for å redde de tapte som finnes blant oss: eldre, enker, syke, funksjonshemmede, mindre aktive og de som ikke holder budene. La oss rekke dem den hånd som hjelper og det hjerte som føler medlidenhet. Når vi gjør det, vil vi la dem oppleve glede, og vi vil erfare den store tilfredsstillelse det er å hjelpe en annen på veien til evig liv.