Hellige eders gjerning

Jeg taler til dem som er ufullkomne, men som allikevel strever i troens husholdning. Som alltid er det jeg skal si, først og fremst rettet mot meg selv.

Vi har lett for å betrakte innvielse utelukkende som det å oppgi materielle eiendeler når det er guddommelig pålagt oss. Men egentlig er innvielse å gi seg selv til Gud. Hjerte, sjel og sinn var de altomfattende ord Kristus brukte da han beskrev Det første bud, og dette er gyldig til enhver tid, ikke bare av og til (se Matteus 22:37). Hvis det holdes, vil vår gjerning i neste omgang bli fullt viet vår sjels varige velferd. (Se 2. Nephi 32:9.)

En slik fullstendig innvielse innebærer en ydmyk konsentrasjon av ens tanker, ord og gjerninger, hvilket er det motsatte av fremmedgjøring. ”For hvordan kjenner en mann den herre som han ikke har tjent og som er en fremmed for ham og er langt borte fra hans hjertes tanker?” (Mosiah 5:13.)

Mange ignorerer innvielse fordi det virker for abstrakt eller for avskrekkende. Men de samvittighetsfulle opplever guddommelig utilfredshet når fremgang også ledsages av utsettelser. Derfor vil jeg gi noen kjærlige råd med en bekreftelse av denne kursen, oppmuntring til å fortsette ferden, og trøstende ord idet vi erfarer hvilke vanskeligheter vi står overfor.

Åndelig føyelighet oppnås ikke umiddelbart, men ved gradvise forbedringer, og ved å ta ett skritt av gangen, slik de nødvendigvis må tas. Vår vilje kan til slutt bli ”oppslukt av Faderens vilje” når vi er villige til å bøye oss ”likesom et barn bøyer seg for sin fars vilje” (se Mosiah 15:7; Mosiah 3:19). Ellers vil vi på tross av våre anstrengelser fortsatt oppleve turbulensen som følger når vi blir delvis avledet.

Det er relevant å belyse økonomisk innvielse ved hjelp av eksempler. Da Ananias og Saffira solgte sine eiendeler, ”stakk [de] til side noe av pengene” (se Ap.gj. 5:1–11). Det er så mange av oss som hårdnakket gjør krav på en spesiell ”andel”, og til og med behandler våre besettelser som eiendeler. Uansett hva vi ellers allerede kan ha gitt, er den siste delen vanskeligst å gi avkall på. Riktignok er betinget overgivelse også prisverdig, men det minner ikke så rent lite om en velkjent unnskyldning: ”Jeg har allerede gitt.” (Se også Jakobs brev 1:7–8.)

Vi kan for eksempel ha noen spesielle ferdigheter som vi feilaktig tror vi har enslags eiendomsrett til. Hvis vi fortsetter å klynge oss til disse mer enn til Gud, tilsidesetter vi det innviende, første bud. Siden Gud ”fra dag til dag [gir oss] ånde”, er det ikke å anbefale at vi beklager oss over denne begrepsforvirringen! (Mosiah 2:21).

En annen hindring inntrer når vi tjener Gud generøst med tid og med sjekkhefte, men fortsatt holder tilbake en del av vårt indre jeg og viser at vi ennå ikke er fullt ut hans.

Noen av oss har det vanskelig når spesielle oppgaver ødelegger deres solnedgang. Men Døperen Johannes er et eksempel til etterfølgelse, idet han sier om Jesu økende tilhengerskare: ”Han skal vokse, jeg skal avta” (Johannes 3:30). En misforstått oppfatning om at våre oppgaver er eneste indikator på hvor høyt Gud elsker oss, gjør at vi nøler enda mer med å slippe taket. Brødre og søstre, vår individuelle verdi er allerede guddommelig fastsatt som ”stor”; den går ikke opp og ned som aksjemarkedet.

Andre trinn i riktig retning forblir ubenyttet fordi vi i likhet med den rike, rettferdige unge mann ikke er villig til å gjøre det som vi ennå mangler (se Markus 10:21). En rest av selviskhet blir dermed avdekket.

Nølingen inntreffer på mange måter. Det terrestriale rike, for eksempel, vil inkludere de ”hederlige”, men helt åpenbart ikke de som bærer falskt vitnesbyrd. Likevel var de ”ikke tapre i Jesu vitnesbyrd” (L&p 76:75, 79). Den beste måten å være tapper i sitt vitnesbyrd om Jesus på, er å gradvis bli mer lik ham, og det er en slik innvielse som utformer en tilstrebende karakter (se 3. Nephi. 27:27).

Når vi står overfor disse nevnte utfordringer, er åndelig underkastelse et klokt hjelpemiddel som av og til hjelper oss å ”gi slipp” på ting, selv når det gjelder vårt jordiske liv, og andre ganger ”holde fast”, og igjen andre ganger å ta neste trinn (se 1. Nephi 8:30).

Hvis vi mangler riktig perspektiv, kan de neste få metrene virke overveldende. Selv om de var klar over hvordan Gud velsignet oldtidens Israel så de unnslapp den mektige Farao og hans hærstyrker, manglet de trangsynte Laman og Lemuel tro på Guds evne til å hjelpe dem overfor en alminnelig, lokal Laban.

Vi kan også bli avsporet hvis vi er altfor ivrige etter å behage våre overordnede innenfor vårt yrke eller i annen sosial sammenheng. Å la ”andre guder” gå foran den virkelige Gud er også et brudd på Det første bud (2. Mos. 20:3).

Av og til forsvarer vi også våre særegenheter som om disse på et eller annet vis utgjorde vår individualitet. En disippel driver på en måte en ”kontaktsport”, slik profeten Joseph Smith vitnet om:

”Jeg er som en svær, utilhugget sten … og jeg blir ikke avslepet på annen måte enn ved at hjørnene rives av når de kommer i berøring med noe annet … med tiltagende styrke … Derfor vil jeg bli som en glatt og blankpolert pil i Den allmektiges kogger.” (Profeten Joseph Smiths læresetninger, s. 163.)

Siden knærne ofte bøyes lenge før vårt sinn gjør det, berøves Guds verk for noen av menneskehetens beste tenkere ved at de holder tilbake ”en del”. Da er det langt bedre å være saktmodig lik Moses, som lærte ting han ”aldri kunne ha tenkt seg” (Moses 1:10). Men dessverre, brødre og søstre, er det så mye nøling i det subtile samspill mellom handlefrihet og identitet. Sinnets overgivelse er egentlig en seier, fordi den introduserer oss til Guds utvidete og ”høyere” levesett. (Se Jesaja 55:9.)

Ironisk nok kan overdreven oppmerksomhet, selv til gode ting, redusere vår hengivenhet til Gud. Man kan for eksempel bli altfor opptatt av sport og kroppspleie. Man kan vise stor ærbødighet for naturen, men allikevel neglisjere naturens Gud. Man kan gå for langt i sin dyrking av god musikk, og likeledes når det gjelder et verdig yrke. Under slike forhold blir ”det som veier tyngre”, ofte forsømt (Matteus 23:23, se også 1. Kor. 2:16). Kun Den høyeste kan fullt ut lede oss til det største gode du og jeg kan utføre.

På de to store bud hviler hele loven, sa Jesus, og ikke omvendt (se Matteus 22:40). Det første bud tilsidesettes ikke bare på grunn av intenst engasjement i et mindre gode, for vi dyrker ikke en mindre Gud.

Før vi nyter fruktene av rettferdige anstrengelser, la oss derfor først anerkjenne Guds hånd i dem. Ellers rasjonaliserer vi og sier: ”Det er min kraft og min sterke hånd som har vunnet meg denne rikdom” (5. Mos. 8:17). Eller så uttaler vi brautende som oldtidens Israel ville ha gjort (med unntak av Gideons bevisst reduserte hær): ”Min egen hånd har frelst meg” (Dommernes bok 7:2). Når vi skryter av vår egen ”hånd”, blir det dobbelt så vanskelig å anerkjenne Guds hånd i alle ting (se Alma 14:11; L&p 59:21).

Ved et sted kalt Meriba ble Moses, en av de største menn noensinne, trett av folk som maste om vann. En stund talte han ”tankeløst” og sa: ”Mon vi kan la vann strømme frem for dere av denne klippen?” (Salme 106:33, 4. Mosebok 20:10–12; se også 5. Mosebok 4:21.) Herren rettledet Moses gjennom pronomen-problemet og fortsatte å foredle ham. Vi ville gjøre klokt i å være like saktmodige som Moses (4. Mosebok.12:3).

Jesus mistet aldri, aldri sitt fokus. Selv om han gikk omkring og gjorde så veldig mye godt, visste han alltid at Forsoningen ventet, og ba med perspektiv: ”Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time.” (Johannes 12:27; se også 5:30; 6:38.)

Etter hvert som vi utvikler større kjærlighet, tålmodighet og saktmodighet, har vi mer å gi til Gud og til menneskehetens beste. Dessuten er det ingen annen som er plassert nøyaktig der vi er i livets og mulighetenes kretsløp.

Riktignok fører trinnene oss inn på nye områder som vi kanskje nødig ønsker å utforske. Derfor er de vellykkede anvendere av innvielsens trinn mektige motivasjonsfaktorer for resten av oss. Vanligvis hører vi mest på dem vi ser opp til. Den sulte fortapte sønn husket godt menyene i sitt hjem, men det var også andre minner som trakk ham, idet han besluttet: ”Jeg vil stå opp og gå til min far” (Lukas 15:18).

Når vi strever etter den ultimate underkastelse, er det vår vilje som utgjør alt vi egentlig har å gi til Gud. De vanlige gavene og deres avledninger som vi gir til Ham, kunne godt hatt merkelappen ”retur til Sender”, med stor S. Selv når Gud mottar denne ene gaven i retur, vil de som er fullt ut trofaste, motta ”alt som han har” (L&p 84:38). Hvilken enorm vekslingskurs!

I mellomtiden er dette virkeligheten: Gud har gitt oss vårt liv, vår handlefrihet, våre talenter og våre muligheter. Han har gitt oss våre eiendeler. Han har gitt oss vår tilmålte tid med det tiltrengte pusterom (se L&p 64:32). Når vi har dette perspektivet, vil vi unngå alvorlige feilgrep. Noen av disse er langt mindre fornøyelige enn å høre en dobbeltkvartett og tro at det er Tabernakelkoret.

Det er ikke rart president Hinckley har understreket at vi er et paktsfolk, idet han vektlegger paktene knyttet til nadverden, tienden og tempelet, og viser til offer som ”det helt essensielle ved forsoningen”. (Teachings of Gordon B. Hinckley, 1997, s. 147.)

Utrolig underkastelse ble oppnådd av Frelseren da han sto foran forsoningens smerter og lidelser og ønsket at han ”ikke skulle drikke den bitre kalk og gyse” (L&p 19:18). I en mindre og ufullkommen skala kan vi stå overfor ting som må overvinnes og ønske at dette på en eller annen måte kan fjernes fra oss.

Tenk på dette: Hva med Jesu virksomhet hvis han hadde utført enda flere mirakler, men uten det høyere miraklet i Getsemane og på Golgata? Hans andre mirakler var til velsignelse ved å forlenge liv og lindre lidelse – for noen. Men hvordan kunne disse miraklene i det hele tatt sammenlignes med den universelle oppstandelses største mirakel? (Se 1. Kor. 15:22.) Mangfoldiggjøringen av brødene og fiskene ga føde til en sulten folkemengde. Men de som fikk, ble snart sultne igjen. De som tar del i livets brød, vil aldri sulte igjen (se Johannes 6:51, 58).

Når innvielse overveies og gjennomføres, er det forståelig at vi skjelver innvendig med tanke på hva som kan kreves. Men Herrens trøstende ord lyder: ”Min nåde er tilstrekkelig for eder” (L&p 17:8). Tror vi ham virkelig? Han har også lovet å gjøre det svake sterkt (Ether 12:27). Er vi virkelig villig til å underkaste oss den prosessen? Hvis vi ønsker en fylde, kan vi ikke holde tilbake en del.

Å få vår vilje oppslukt av Faderens vilje betyr egentlig at vår individualitet fremmes, og utvides, så vi blir mer rede til å motta ”alt som Gud har” [L&p 84:38]. Dessuten, hvordan kunne vi bli overlatt ”alt” som er hans før vår vilje blir langt mer lik hans? Og heller ikke kunne hans ”alt” bli fullt verdsatt av dem som bare delvis har forpliktet seg.

Egentlig er det vårt fremtidige jeg vi forråder når vi holder tilbake en hvilken som helst ”del”. Det er derfor ingen grunn til å spørre: ”Herre, er det meg?” (Matteus 26:22). La oss heller spørre om våre individuelle snublestener: ”Herre, er det dette?”Vi kan ha visst svaret lenge, og trenger kanskje bare å forplikte oss til å gjøre det vi vet, fremfor å høre hans svar.

Den største lykke i Guds generøse plan er til sist forbeholdt dem som er villige til å strekke seg og betale prisen for reisen til hans kongelige rike. Brødre og søstre, kom, la oss ”på ny ta fatt på reisen” (”Come, Let Us Anew,” Hymns, 217).

I hans navn som holder sin hånd utstrakt, ja, Jesu Kristi navn, amen.