Til ditt gode

For en tid siden fikk jeg et anonymt brev fra en sønderknust mor, som ga uttrykk for sin lidelse og smerte på grunn av en sønn som hadde begått alvorlige overtredelser, noe som hadde påført hans uskyldige kjære stor smerte.

Siden jeg fikk det anonyme brevet fra henne og følte hennes fortvilelse, har jeg hatt et sterkt ønske om å gi uttrykk for min kjærlighet til henne og andre i en lignende situasjon, og forsøke å gi litt trøst og håp til dem som anonymt og alene bærer tunge byrder, som ofte bare de og en kjærlig Fader i himmelen vet om.

Jeg vet, søster Anonym, at det jeg sier, bare vil være en påminnelse, men likevel nok et vitnesbyrd om det du allerede vet.

Da profeten Joseph Smith, som gjennomgikk det som må ha vært hans mørkeste stunder mens han var innesperret i det fangehullet som kaltes Liberty fengsel, ropte: ”O Gud, hvor er du?” (L&p 121:1), trøstet Herren ham med disse ord: ”Vit dette, min sønn, at alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode” (L&p 122:7). Hvor vanskelig det er og hvor smertelig fjernt det kan synes å finne det gode i vår personlige tragedie og lidelse. Hvor ulogiske ordene ”til ditt gode” kan synes.

Men når vi forstår Kristi forløsningsplan, bidrar dette til å sette alt i riktig perspektiv. I vår førjordiske tilstand presenterte vår Fader i himmelen sin plan for jordelivet, som Alma beskrev som ”lykkens plan” (Alma 42:8). Jeg tror vi alle forsto at vi ved å komme til jorden ville bli utsatt for alle jordelivets erfaringer, også de mindre hyggelige i form av smerte, lidelse, håpløshet, synd og død. Det ville være motsetning og motgang. Og hvis dette var alt vi visste om planen, tviler jeg på at noen av oss ville ha godtatt den og jublet: ”Det er dette jeg alltid har ønsket – smerte, lidelse, håpløshet, synd og død.” Men den kom helt i fokus og ble akseptabel, ja, attråverdig, da en eldre bror sto frem og tilbød seg å gå ned og gjøre alt bra. I smerte og lidelse ville han bringe fred. I håpløshet ville han bringe håp. I overtredelse ville han bringe omvendelse og tilgivelse. I død ville han bringe livets oppstandelse. Og med denne forklaringen og det mest generøse tilbud sluttet hver og en av oss: ”Jeg kan gjøre det. Den risikoen er det verdt å ta.” Og slik valgte vi.

Kristi bunnløse barmhjertighet og hans forsoning blir forklart av Amulek i 34. kapittel i Alma i Mormons bok. Amulek forklarer at det må være et ”stort og siste offer” (Alma 34:10). Deretter klargjør han det og sier at dette ikke kan være et offer av dyr eller fugler i likhet med dem menneskene allerede kjente til. Det måtte være et offer av en Gud – Jesus Kristus. For dette måtte være et uendelig og evig offer. Så ble offeret gitt, og ved tro befinner vi oss her på denne reisen vi kaller jordelivet. Derfor bedrøves vi når vi mister et barn og ikke finner forklaring, eller når en av våre kjære så uvelkomment blir syk eller funksjonshemmet. Enslige foreldre strever for å sørge for økonomisk sikkerhet og evangeliets gode innflytelse i hjemmet. Og det kanskje vanskeligste av alt er den smerte vi opplever når vi hjelpeløst ser en av våre kjære lide på grunn av synd og overtredelse.

Det er få, om noen, som ikke opplever denne lutrerens ild av motgang og fortvilelse, noen ganger kjent for andre, men som mange utholder skjult og alene i stillhet. Mye av denne hjertesorg, smerte og lidelse ville vi ikke valgt i dag. Men vi valgte den. Vi valgte da vi kunne se hele planen. Vi valgte da vi klart så at Frelseren ville befri oss. Og hvis vår tro og forståelse hadde vært like klar i dag som den var da vi først traff dette valget, tror jeg vi ville velge slik igjen.

Derfor består kanskje utfordringen i ha den slags tro gjennom vanskelige tider som vi utøvet da vi først valgte. Den slags tro som vender tvil og endog sinne til anerkjennelse av den kraft, de velsignelser og det håp som kun kan komme fra Ham som er kilden til all kraft, alle velsignelser og alt håp. Den slags tro som bringer kunnskap og visshet om at alt vi opplever, er en del av evangeliets plan, og at alt som ser galt ut, til slutt vil bli vendt til det gode for de rettferdige. Den fred og forståelse som gjør at vi holder ut med verdighet og en klar hensikt, kan bli den rike belønningen. En slik tro kan hjelpe oss å se det gode, selv når livets sti ser ut til å være belagt med torner, tistler og ujevne stener.

Da Jesus og hans disipler gikk forbi en mann som var blind fra fødselen av, spurte disiplene: ”Rabbi, hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden han ble født blind? Jesus svarte: Hverken han eller hans foreldre har syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham” (Johannes 9:2–3).

Jeg tror ikke at vår Fader i himmelen forårsaker tragedier og hjertesorg for oss. Men slik ”Guds gjerninger” ble åpenbart da en blind mann ble helbredet, slik kan også den måten vi takler våre personlige prøvelser på, åpenbare ”Guds gjerninger”.

Fra vår sorg kan vi søke det gripende og gode som ofte er forbundet med og særegent for våre utfordringer. Vi kan søke de minneverdige stunder som ofte skjules av smerte og kval. Vi kan finne fred ved å gi andre en hjelpende hånd og bruke vår egen erfaring til å gi håp og trøst. Og vi kan alltid minnes i stor høytidelighet og takknemlighet Han som led mest for å gjøre alt bra for oss. Og ved å gjøre det kan vi få styrke til å bære våre byrder i fred. Da kan ”Guds gjerninger” bli åpenbart.

Når jeg taler om Kristi forsoning, liker jeg ordbokens forklaring av uendelig og evig, for jeg tror den forklarer nøyaktig det Gud mente.

Uendelig: – ”Ingen begrensninger eller grenser.” Så definisjonen av evig: ”Uten begynnelse eller ende” (The American Heritage Dictionary of the English Language, 4. utg. [2000], ”infinite”, ”eternal”, s. 898, 611). Ser du, søster Anonym, det betyr at forsoningen var for deg i din lidelse. Den er personlig, for Han er godt kjent med dine prøvelser og sorger, for han har allerede lidd dem. Det betyr at det alltid kan være en ny begynnelse for oss alle – endog for en sønn som har begått alvorlige overtredelser. Det betyr at når vi beveger oss gjennom livets prøvelser og vanskeligheter, tynget av håpløshet, fokuserer vi ikke på hvor vi har vært, men på hvor vi går. Vi fokuserer ikke på hva som har vært, men på hva som kan komme.

Det må innrømmes at de fleste ville foretrekke å lære livets harde lærdommer i en Søndagsskole-klasses behagelige omgivelser eller i den varme ovnskroken under en familiens hjemmeaften. Men la meg påpeke at fra de kalde, mørke krokene i Liberty fengsel kom noen av de vakreste, mest trøsterike vers i Skriftene som er gitt til menneskene. De avsluttes med ordene: ”Alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode.” På samme måte kan vi fra vår motgang søke våre største seire, og den dag kan komme da vi på grunn av våre utfordringer vil forstå de kjente ordene ”til ditt gode”.

Fra Skriftene lærer vi at da Frelseren gikk inn i Getsemane have for å betale den endelige pris for våre overtredelser og vår lidelse, blødde han fra hver pore (se L&p 19). Jeg tror, søster Anonym, at han i sin uutholdelige smerte blødde en dråpe blod for deg. Han blødde en dråpe for din sønn, og han blødde en dråpe for meg.

Jeg tror på bønn. Jeg tror på tro. Jeg tror på omvendelse. Jeg tror på forløsningens kraft. Og ja, søster Anonym, jeg har tro på deg, og det har også en kjærlig Fader i himmelen. I Jesu Kristi navn, amen.